De kan bruke milliarder – valget burde være enkelt

Dette debattinnlegget ble først publisert i Finansavisen.

Krav om å sikre at det tas hensyn til menneskerettigheter og sosial bærekraft i forbindelse med offentlige innkjøpsprosesser er i dag nedfelt i både den norske anskaffelsesloven og EUs anskaffelsesdirektiver. Mange av de samme kravene stiller også private virksomheter når de gjør sine innkjøp. Et overordnet mål for de begge er å sørge for at både leve- og arbeidsvilkår for produsentene i leverandørkjeden er så gode som mulig.

Selv om det helt siden 2017 har vært lovpålagt å ivareta menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser av høyrisikoprodukter, er det få forbedringer å vise til.

På tross av denne ambisjonen er det fortsatt sånn at sertifiseringer og utfylling av skjemaer er viktigere i en anbudsprosess, enn konkret arbeid med å rydde opp i brudd på menneskerettigheter eller bøte på miljøskader. Offentlige og private innkjøpere huker av i de rette boksene og kan hevde at de tar bærekraftige valg. Realiteten er imidlertid at det ikke alltid er sammenheng mellom en sertifisering, menneskerettigheter og bærekraft. Det bare virker sånn – og ser sånn ut på papiret.

Les også i Finansavisen: Skremmende ny rapporteringsvirkelighet

I disse dager behandler næringskomiteen på Stortinget proposisjonen «Lov om endringer i anskaffelsesloven (samfunnshensyn mv.)», samtidig som EU gjennomfører en høring knyttet til revidering av sine anskaffelsesdirektiver. Begge disse prosessene er en anledning for både regjeringen og stortingspolitikerne til å styrke sammenhengen mellom kravene som stilles og resultatene som oppnås.

Bare så det er sagt; sertifiseringer og verifikasjonsordninger har en funksjon og vi bruker dem selv. De bidrar både til en bevissthet rundt arbeidsforhold og menneskerettigheter og de representerer en formalisering av minstekrav knyttet til leverandørkjeden.

Samtidig er hverken sertifiseringer eller rapportering en fullgod garanti for at alt er på stell når vi snakker om barnearbeid eller farlig arbeidsmiljø. Men det burde være mulig å vise til hvordan man jobber for å minimere risiko – og bli belønnet for det i en anbudsprosess. Når vi engasjerer oss i forbedringsprosjekter og jobber aktivt for å endre arbeidsforholdene hos våre produsenter, burde det bety mer enn at vi kvalifiserer til en sertifisering, som ikke engang forutsetter at vi reiser oss fra skrivebordet i Oslo.

Når innkjøperne ikke klarer å skille leverandører fra hverandre, ender mange av dem opp med samme poengsum. Dermed må konkurransen avgjøres på pris. Det sier seg selv at den som tilbyr laveste pris ved leveranse av et høyrisikoprodukt hvor det er stor fare for brudd på menneskerettigheter, som blant annet kaffe er, ikke nødvendigvis er ledende i bærekraftsarbeidet eller en pådriver for aktive forbedringer av forhold i leverandørkjeden.

Les også i Finansavisen: ESG-krav kan knekke yieldfall

Resultatet er at vi i dag står i den paradoksale situasjonen at selv om det helt siden 2017 har vært lovpålagt å ivareta menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser av høyrisikoprodukter, er det få forbedringer å vise til. Og dette kan rett og slett ikke fortsette.

Innkjøp og anbud er et av de områdene i samfunnet der rettsliggjøring og formalisering har kommet lengst. Min erfaring er at juristene altfor lenge har vært mer opptatt av begrensningene i lovverket enn av mulighetsrommet og behovet for å stille krav som fører til faktisk bedring. Problemet er at når papir blir viktigere enn praksis, mister loven sin kraft.

De pågående høringene og lovarbeidet, både i EU og Norge, er en mulighet til å endre på forholdene og å sikre konkrete resultater knyttet til menneskerettigheter og arbeidsforhold. For å klare det bør de hente inspirasjon fra kontraktsformer som sikrer reelle forbedringer i leverandørkjeden. Dette kan gjøres på tre måter.

• For det første bør leverandører belønnes for konkret forbedringsarbeid som kommer kaffebøndene til gode, for eksempel i form av klimatiltak eller opplæring
• For det andre bør man kreve progresjon og forbedringer underveis i avtaleperioden, med utgangspunkt i konkrete mål som formuleres i kontrakten
• For det tredje må leverandørene følges opp årlig for å sikre at de leverer på løftene de har gitt

Et dokument kan aldri plukke kaffe, rense elver eller sikre barns skolegang. Det kan bare mennesker – hvis vi gir dem muligheten. Norske politikere – og innkjøpere – sitter på nøkkelen: de kan velge å bruke milliarder på å flytte papir, eller på å drive reell endring. Valget burde være enkelt.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.