Assads fall har åpnet et nytt mulighetsvindu for Vesten

(Denne saken ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med).

Dette innlegget skulle egentlig handle om kunnskapsdeling innen cybersikkerhet, men så utviklet situasjonen seg plutselig veldig raskt i Syria.

Som sjef for Forsvarets etterretningstjeneste i Danmark (FE) var jeg dypt involvert i å samle inn, analysere og rapportere om situasjonen i Syria i perioden da det siste opprøret mot det brutale Assad-regimet ble slått tilbake i 2015/2016.

Opprørsbevegelsen, som samlet sett består av mange forskjellige større og mindre grupperinger, forsvant imidlertid ikke, forståelig nok.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Og nå har de, i skyggen av en rekke andre konflikter – nok ansporet litt av Tyrkia, som huser over tre millioner syriske flyktninger – utnyttet det strategiske vinduet som har oppstått særlig fordi Russland er opptatt andre steder, til å slå til.

Med både folkets og en overveldende del av myndighetsapparatets støtte, overrumplet de Assad med lynets hastighet, og han måtte flykte hals over hode til Russland.

Det er intet mindre enn fantastisk, og syrerne feirer fortjent i gatene.

Men hva med opprørslederen Ahmad al-Sharaa, tidligere kjent som Abu Mohammad al-Jolani? Er han ikke en tidligere Al-Qaida-mann?

Jo, men i 2016 proklamerte han at hans gruppe brøt med Al-Qaida. Ahmad al-Sharaa fokuserte deretter sin energi på den syriske opprørsbevegelsens agenda, som handlet om å befri det syriske folket fra Assad.

Det har han nå lyktes med. Og ikke bare det. Foreløpig håndterer han, sammen med den samlede opprørsbevegelsen, den ekstremt sårbare situasjonen med en forbilledlig vilje til inkludering – ikke bare av alle etniske og religiøse grupper i Syria, men også den overveiende delen av det eksisterende regjerings- og myndighetsapparatet.

Nå blir det et spørsmål om denne linjen kan opprettholdes, og hvilken betydning det får for Syrias fremtid og forholdet til omverdenen. Og det blir et spørsmål om hvordan vi i Vesten posisjonerer oss med tanke på de konsekvensene det vil få – ikke bare for vårt forhold til det nye Syria, men også i det større geopolitiske spillet.

• Les også på Altinget: Fiaskoene markerer en ny fase for Russland som stormakt

Lærdom fra Irak

Noe som gikk forferdelig galt etter at Iraks Saddam Hussein ble styrtet, var den hovedsakelig amerikanske, strategisk katastrofale beslutningen om å fjerne hele det eksisterende myndighetsapparatet som hadde fungert under Saddam Hussein.

Mange av de velutdannede myndighets- og militærpersonene som ble satt på gaten, endte direkte i armene på IS (Den islamske staten), som før vi fikk dem kraftig redusert igjen, ble betydelig styrket av dette.

Alt dette er godt beskrevet i en britisk «lessons learned»-rapport fra noen år tilbake (The Chilcot Inquiries). Det er mye som tyder på at den syriske opprørslederen Ahmad al-Sharaa eller personene rundt ham har lest denne rapporten – eller at de rett og slett er strategisk kloke, noe som i høy grad også indikeres av deres valg av timing.

Dette er den foreløbige situationen på det som skjer i og rundt Syria.

Den større strategiske sammenhengen

Hva med de statene som har – eller kanskje rettere sagt har hatt – «andeler» i Assad-regimet? Her har særlig Russland trukket det korteste strå.

De siste 14 dagers utvikling har avslørt Russlands store og økende svakhet. De har ikke vært i stand til å beskytte sine egne interesser i form av basene sine i Syria, inkludert marinebasen i Tartus, som har vært deres adgangsbillett til Middelhavet. Alt tyder på at de er «ferdige» i Syria.

Kina har i økende grad fått fotfeste og målrettet utvidet sin rolle i Midtøsten. Dette har inkludert et tett samarbeid mellom Assad og Kina, blant annet gjennom kinesiske investeringer i Syria og Syrias deltakelse i Xi Jinpings infrastrukturprosjekt Silkeveien.

Assads fall ser nå ut til å bli et tilbakeslag for Kinas avtrykk i regionen.

• Les også på Altinget EU/EØS!

Iran og sjiaaksen

Når det gjelder Iran, har Syria vært en vesentlig del av Irans såkalte sjia-muslimske halvmåneakse, som strekker seg fra Iran via den sjia-ledede regjeringen i Irak, sjia-militser, gjennom det som (inntil nå) var Assads Syria, og ned til Hizbollah-kontrollerte områder i Libanon.

Iran har sett denne aksen som en slags distribuert forsvarslinje. Men Iran valgte å ikke støtte Assad i en situasjon der det var åpenbart at deres interesser ble overkjørt.

Dette har primært blitt tolket som et uttrykk for svakhet fra Irans side. Og det er riktig at Irans posisjon i regionen allerede er svekket på grunn av de utfordringene som Irans proxy-styrker, som Hizbollah, for tiden står overfor.

Det er imidlertid også mulig at dette er et strategisk valg – eller en kombinasjon – fra iransk side. Det stemmer også med flere av uttalelsene til Irans relativt nye president, Masoud Pezeshkian, som under FN’s generalforsamling i september uttalte at hans regjering som for øvrig er bredt sammensatt av representanter for de ulike etniske og religiøse gruppene i Iran, ønsker å redusere spenningene med Vesten.

Vestens strategiske mulighet

Hvor etterlater dette oss? Det gir oss et strategisk «syrisk vindu» for vår posisjonering overfor Russland, Kina og Iran, dersom vi evner å utnytte dette historiske øyeblikket riktig.

Den syriske opprørsbevegelsen sier og gjør foreløpig alt riktig. Så la oss prøve å gjøre noe nytt, og ikke risikere å henge oss for mye opp i fortiden, men heller møte dem med tillit og støtte der vi kan.

Dette må skje på en måte som møter opprørerne (nå frigjørerne) og det syriske folket der de er, i stedet for å påtvinge dem – som vi har en tendens til å gjøre – vår vestlige modell.

Det betyr ikke at vi ikke skal stille krav om håndtering av kjemiske våpen og bekjempelse av terrorisme, men det kan innebære at vi må se bort fra enkelte personers tvilsomme fortid.

Historien viser oss at man av og til må legge fortiden bak seg for å ta avgjørende skritt fremover – Nord-Irland er bare ett av mange eksempler.

Denne tilnærmingen kan være vanskelig å svelge for noen. Men i tillegg til at det kan bidra til å sikre en fortsatt fredelig situasjon i Syria, handler det om at vi på denne måten ivaretar våre egne interesser.

• Les også på Altinget: Ursula von der Leyen om ny avtale: Beskytter våre viktigste økonomiske sektorer

Et nytt vennskap

Og det er jo det vi snakker så mye om – at vi, slik den geopolitiske situasjonen har utviklet seg – i langt høyere grad skal være oppmerksomme på hva som tjener våre interesser.

Det tjener våre interesser i den globale maktpolitiske situasjonen å få det nye Syria som vår venn. Vi må unngå å skyve de nye styrende kreftene i Syria i armene på aktører som kan true vår del av verden.

En slik tilnærmingen må også ledsages av en forpliktelse fra alle til å ikke utnytte Syrias sårbare situasjon for å oppnå kortsiktige gevinster ved å følge egne snevre sikkerhetsforestillinger og/eller utfordre FN-anerkjente grenselinjer.