Åpenhet tåler registrering

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Stortingsrepresentant Sverre Myrli (Ap) er ingen sterk tilhenger av et lobbyregister, kan man lese. Han hevder at «det ikke er mulig å skjule noe som helst på Løvebakken». I så fall burde et lobbyregister være uproblematisk. Det dokumenterer bare det som angivelig allerede er åpent.

Myrlis motstand skaper derfor et enkelt tankekors: Hvis ingenting kan skjules, hvorfor i all verden motsette seg innsyn, slik jeg skrev om her?

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Myrlis innvendinger stemmer dårlig med erfaringene fra land som allerede har slike ordninger. I Canada, Irland, Frankrike og EU registreres kontakt mellom påvirkningsaktører og politikere eller embetsverk når det søkes politisk påvirkning, også når kontakten skjer utenfor parlamentet. Det synliggjør hvem som faktisk forsøker å påvirke hvilke beslutninger. Ordningene har fungert i mange år uten at politisk dialog har stoppet opp. Man skaper transparens, ikke begrensning av dialog. 

Les også på Altinget: Et offentlig lobbyregister er neppe løsningen

Hvem driver påvirkningsarbeid?

Myrli hevder at det ikke er profesjonelle lobbyfirmaer som oppsøker Stortinget: «I mine 25 år på Stortinget kan jeg knapt huske at et slikt rådgivningsselskap noen gang har tatt kontakt med meg om en sak.» I stedet møter representantene ordførere, bedriftsledere, fagforeningsfolk og aksjonsgrupper.

Om så skulle være tilfelle, gjør det ikke et lobbyregister mindre relevant. Spørsmålet gjelder jo ikke PR-bransjen som sådan, men alt politisk påvirkningsarbeid – uansett hvem som driver det. I sammenliknbare land registreres kontakt med politikere og politisk ledelse, enten det skjer i parlamentet, i departementene eller i møter andre steder.

Når påvirkning skjer gjennom kommuner, bedrifter, organisasjoner og interessegrupper, skal vel disse kontaktene ikke være unntatt offentlig innsyn? 

Hvis ingenting kan skjules, hvorfor i all verden motsette seg innsyn.

Vil folk slutte å ta kontakt?

Myrli hevder at folk vil vegre seg for å oppsøke politikere dersom kontakten registreres. Erfaringene fra land med lobbyregister tyder ikke på det. Organisasjoner, næringsliv og sivilsamfunn fortsetter å kontakte politikere i stort omfang.

Grunnen er denne: Et lobbyregister gjelder organisert påvirkning i politiske saker. Samtaler der enkeltpersoner søker hjelp i egne saker omfattes normalt ikke. Slike avgrensninger finnes allerede i flere land. Hvorfor skal organiserte påvirkningsforsøk i politiske beslutningsprosesser foregå uten offentlig innsyn? 

Les også på Altinget: Emilie Mehl opprørte Frp og Høyre i PST-høring: – Jeg finner meg ikke i det

Gråsoner. Besøksregisteret

Myrli viser til samtaler på kafé, på bussen eller på Dovrehallen som eksempler på hvor vanskelig et register vil være, som om dette er kjernen i saken. Det er det ikke. I land med lobbyregister gjelder registreringsplikten normalt planlagte møter eller konkrete henvendelser i politiske saker, ikke tilfeldige småprater. 

Gråsoner finnes i mange regelverk – også i habilitetsregler, partifinansiering og offentlighetslovgivning. Det har aldri vært et argument for å la være å regulere. Det er et argument for å ha presise regler.

Videre viser Myrli til Besøksregisteret i Stortinget. Det viser bare at noen har vært i bygningen. Det sier ikke hvem de møtte, hvem de representerte eller hvilken sak de tok opp. Dessuten skjer mye påvirkning utenfor Stortinget. Nettopp derfor er et adgangsregister ingen erstatning for et lobbyregister. 

Hans forsøk på å ironisere over motivene for et lobbyregister virker derimot usaklig.

Risiko for skandaleoppslag?

Myrli frykter at pressen kan slå opp saker dersom et møte ikke blir registrert. Det er i realiteten et argument for bedre etterlevelse, ikke mot åpenhet. Erfaringene fra andre land er at når registreringen blir rutine, faller konfliktnivået raskt. Alternativet er et system der påvirkning skjer uten spor. Da overlates kontrollen til lekkasjer og tilfeldigheter.

Myrli antyder dessuten at et lobbyregister bare vil være symbolpolitikk. Men Europarådets antikorrupsjonsorgan, GRECO, har i flere runder kritisert Norge for nettopp mangelen på regler for åpenhet om politisk påvirkning. Samtidig har en rekke europeiske land allerede innført slike ordninger. Et register beskytter dessuten ikke bare offentligheten. Det beskytter også politikerne. Når møter og påvirkningsforsøk registreres, blir det vanskeligere å mistenkeliggjøre legitim kontakt. 

Til slutt

Sverre Myrlis påstand «vi har ikke noe å skjule på Løvebakken» er en god ambisjon i et demokrati. Hans forsøk på å ironisere over motivene for et lobbyregister virker derimot usaklig. Tillit i et demokrati bygger ikke på forsikringer, men på etterprøvbarhet. Når Myrli sier at ingenting skjules, burde konklusjonen være enkel: Da bør heller ingenting være vanskelig å registrere.

Jeg håper Myrli vil svare på følgende:

1. Hvis det virkelig ikke er mulig å skjule noe på Løvebakken, hvorfor er da et lobbyregister problematisk? Hvis påvirkning allerede er åpen, hva er innvendingen mot å dokumentere den?
2. Andre demokratier registrerer planlagte møter og henvendelser i politiske saker. Hvorfor skulle dette være upraktisk i Norge?
3. Når påvirkning skjer gjennom kommuner, organisasjoner, bedrifter og interessegrupper – skal slike kontakter være uten offentlig innsyn?

Les også på Altinget: Det er det ubehagelige som trenger vern

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.