KRONIKK

Angrepet på ICC undergraver nettopp det Nato ble skapt for å forsvare

Et Amerika som demonterer verdiene innenfra, er ikke en pålitelig partner.

Natos fremtid fortsetter å henge i en tynn tråd, skriver Gunhild Hoogensen Gjørv.
Publisert Sist oppdatert


Nato-toppmøtet i Ankara i 2026 overlevde Trump. Han omtalte det som «svært vellykket», preget av «enorm enhet».

Men samholdet settes nå på en annen prøve: hvordan alliansen reagerer når USA angriper institusjonen som skal håndheve nettopp rettsstaten Nato sier den forsvarer. 

Siden 2024 har Nato faktisk hatt grunn til å inngi stadig større tillit:  Finland ble medlem i 2023 og Sverige i 2024. Det innebar en betydelig strategisk styrking av det kollektive forsvaret, brakte alliansen opp i 32 medlemmer og eliminerte det nordiske og baltiske gapet.

Spørsmålet er ikke om Nato betyr noe. Spørsmålene er om disse verdiene har noen betydning nå i det hele tatt, og hva slags Nato som overlever.

Europeiske allierte bruker nå mer på forsvar enn på noe tidspunkt siden den kalde krigen. Fjorårets Nato-toppmøte i Haag forpliktet alle allierte til å bruke fem prosent av BNP på forsvar og relaterte utgifter innen 2035, og europeiske og kanadiske medlemmer økte sine forsvarsbudsjetter med 20 prosent i 2025 alene.

Men utenfor toppmøtesalene er bildet et annet.

Russlands fullskalakrig mot Ukraina fortsetter inn i sitt femte år. Midtøsten er i krise etter den pågående krigen som USA og Israel fører mot Iran – Operasjon Epic Fury. Og selv denne krigen er ikke nok til å distrahere USA fra dets vedvarende hagl av krav om Grønland – et selvstyrende territorium som er del av Kongeriket Danmark, et opprinnelig Nato-medlem. 

Den 14. juli ble Den internasjonale straffedomstolen (ICC) erklært til å være USAs fiende nummer X – velg selv nummeret – under påstand om at ICC truer amerikansk suverenitet. 

Samlet gjør dette at Natos fremtid fortsetter å henge i en tynn tråd.

Spenninger på alle fronter

USA leverer den kjernefysiske paraply, de strategiske kapasitetene og den politiske tyngden som gjør Natos Artikkel 5 troverdig. USA står for omlag 67–70 prosent av Natos samlede militærutgifter. 

Uten amerikansk engasjement vil ikke den avskrekkingsarkitekturen som har holdt det euro-atlantiske rommet i fred i 77 år, holde stand. 

Men Nato er mer enn militær makt – alliansen hevder også å beskytte demokratiske verdier som deles av medlemmene.

Atlanterhavspakten, undertegnet i Washington 4. april 1949, forplikter de allierte til «å trygge friheten, den felles arv og sivilisasjon som disse folk er bærere av, grunnlagt på demokratiets, den personlige frihets og rettsstatens prinsipper». 

Artikkel 1 forplikter hvert enkelt medlem til å løse internasjonale tvister med fredelige midler og til å avstå fra trusler om eller bruk av makt i strid med FN-pakten. 

Det er grunnlag for debatt om hvorvidt organisasjonen eller enkeltmedlemmer, ikke minst USA, har innfridd disse ordene tilstrekkelig i løpet av alliansens lange eksistens. De er likevel de strukturelle grunnpilarene som sikrer at Nato beskytter ikke bare territorium, men de felles verdiene som hevdes å bli delt på tvers av Europa, Canada og USA.

Trump var «skuffet» og forsvarsminister Hegseth kalte de alliertes respons «skammelig», skriver Gjørv.

Holdt fast ved sine forpliktelser

Operasjon Epic Fury var en krig man valgte å gå inn i – gjennomført uten FN-mandat og uten reell konsultasjon med Natos allierte. 

Spania nektet uttrykkelig å la amerikanske fly benytte spanske flystasjoner til støtte for Epic Fury. Landet utøvde dermed nettopp den suverene retten som Artikkel 1 beskytter, og ble øyeblikkelig stemplet som «a horror show» av president Trump

Trump la til at han var «skuffet» over Storbritannia, Tyskland og Frankrike for manglende støtte. Forsvarsminister Hegseth kalte de alliertes respons «skammelig».

Natos allierte er ikke forpliktet til å delta i offensive kriger uten FN-mandat. Artikkel 5 er blitt utløst én gang i Natos historie – for USAs skyld, etter 11. september 2001 – og allierte soldater dro til Afghanistan og mistet livet. Europa holdt fast ved sine forpliktelser.

Danske styrker har økt aktiviteten rundt Grønland betraktelig det siste året.

Hva slags Nato overlever?

I strid med disse samme forpliktelsene blir Europa og Grønland nå truet av et Nato-medlem. Øya har vært gjenstand for vedvarende amerikansk press, herunder president Trumps tidligere avvisning av å utelukke militær maktbruk og trusler om økonomisk tvang for å presse København. 

På denne måneds Nato-toppmøte i Ankara gjentok Trump at Grønland bør stå under amerikansk kontroll. Statsminister Mette Frederiksen svarte med å fastslå at Danmark er «klar til å forsvare hver eneste tomme av Nato, inkludert kongeriket Danmark». Etter Ankara spekulerte Trump offentlig om å trekke tilbake samtlige amerikanske styrker fra Europa dersom han ikke får det han vil ha i Grønland-spørsmålet.

Den 13. juli kunngjorde utenriksminister Rubio en «helhetlig statlig respons for systematisk å sette ICC ut av drift» – sanksjoner, visaforbud og diplomatisk press på medlemsstater for å forlate domstolen.

Den internasjonale straffedomstolen ble opprettet i henhold til Romavedtektene, vedtatt 17. juli 1998 av 120 stater og satt i kraft 1. juli 2002. Den er en siste rettsinstans for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og aggresjonsforbrytelsen. Dens 125 statsparter inkluderer nesten alle europeiske Nato-allierte, med unntak av Tyrkia. Med dette bestrider USA prinsippet om at ingen stat eller enkeltperson er unntatt fra rettsstaten – det samme prinsippet som er nedfelt i Nato-traktaten.

Mønsteret er konsekvent: å innlede en offensiv krig uten å konsultere allierte; å legge press på et Nato-medlem med hensyn til dets eget territorium; å undergrave domstolen som er utformet for å holde makten ansvarlig.

Spørsmålet er ikke om Nato betyr noe. Spørsmålene er om disse verdiene har noen betydning nå i det hele tatt, og hva slags Nato som overlever.

Natos medlemmer må styrke alliansens kapasiteter som om amerikansk engasjement ikke kan tas for gitt, og forsvare – høyt, samlet og for protokollen – de verdiene som ga Nato dets moralske fundament. Demokrati, individuell frihet, rettsstaten og fredelig løsning av tvister er ikke begrensninger på kollektivt forsvar. De er dets eneste varige grunnlag. 

Et Amerika (eller andre Nato medlemmer for såvidt) som demonterer disse verdiene innenfra, er ikke en pålitelig partner, uansett størrelsen på forsvarsbudsjettet. Utfordringen for de allierte som fortsatt tror på grunnpakten, er å si dette tydelig - og handle deretter.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.