Allierte velges, de tas ikke for gitt

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Økende stormaktsrivalisering og et uforutsigbart transatlantisk samarbeid viser hvor avhengig Norge er av sterke allianser. Likevel er norske politikere langt bedre til å beskrive risikoen enn til å diskutere hvordan interessene våre faktisk skal sikres.

Allianser er ingen selvfølge, de må forvaltes. Mens land som Island nå tar nye debatter om EU, bør også Norge våge å ta den ærligere diskusjonen om vårt forhold til Europa.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

EU mangler tålmodighet for norske særordninger

EU-spørsmålet er nærmest fraværende i norsk debatt, selv om stadig flere nordmenn er positive til medlemskap. Det er påfallende, særlig når nordmenn og norsk næringsliv i dag kjenner tettere på konsekvensen av internasjonal uro enn tidligere.

Som handelslobbyist i Brussel hører jeg daglig om EUs visjoner om en sterkere felleseuropeisk sikkerhets-, klima- og industripolitikk for å hamle opp med de globale spenningene med USA og Kina. The Economist anser det som uunngåelig at en handelskrig vil bryte ut mellom Kina og EU. I en slik virkelighet er det liten tålmodighet for særordninger som ikke er gjensidige.

Norske interesser, forankret i EØS-avtalen, veier lett opp imot medlemslandenes interesser når beslutninger fattes raskt og under press. Det siste året har norsk næringsliv merket dette tydelig gjennom økende handelspolitisk usikkerhet sett særlig i ferro-saken og den såkalte «Temu-tollen». 

Les også på Altinget: Mener Norges lobbykonge i Brussel kan diktere nye lover. Selv kjenner han seg ikke igjen

EØS er det politiske Norges største hvilepute 

For norske politikere er disse utviklingstrekkene utfordrende, spesielt fordi den hjemlige debatten om EU sjelden tar innover seg den geopolitiske realiteten vi nå står i.

Det er 32 år siden Norge stemte nei til EU. Siden 1994 har Norge måttet manøvrere kreativt i spagaten mellom markedstilknytning og utenforskap. Avstanden gir kanskje en illusjon av selvstendighet, men i praksis betyr det mindre demokratisk innflytelse, mer etterslep og økt sårbarhet.

EØS-avtalen har tjent, og tjener fortsatt, Norge godt, men den fungerer i økende grad som en politisk hvilepute. Avtalen er komplisert å forvalte og avhengig av velvilje fra en motpart som nå har nok med sitt eget. 

Norsk næringsliv er opptatt av konkurransekraft, og dette forutsetter stabile allianser for handel. I en periode preget av økonomiske spenninger og trusler om globale handelskriger, står Norge i en langt mer usikker posisjon. Dagens form for EØS dekker ikke deltakelse i EUs felles tollunion eller handelspolitikk. Derfor er det ikke lenger nok å forsvare markedsadgangen vi allerede har. Siden EØS ikke er nok for å sikre våre interesser i urolige tider, må vi diskutere om dagens tilknytning gir Norge nok innflytelse, trygghet og handlingsrom. 

Vi må diskutere om dagens tilknytning gir Norge nok innflytelse, trygghet og handlingsrom.

Fastklemt og gjenglemt

Når EU skalerer opp beskyttelsestiltak, ber Norge om utsettelser, unntak og tilpasninger fra regler vi egentlig har forpliktet oss å følge. Andre små og åpne økonomier trekker nå motsatt konklusjon. Vår EØS-partner Island skal 29. august stemme om hvorvidt de ønsker gjenoppta medlemskapsforhandlingene for potensielt å bli EUs vestligste medlemsland.

Norge spiller et høyt spill gjennom å tillate et økende etterslep og utsettelse av felles regelverk med EU. Dersom Island blir EU-medlem og forlater EØS, vil det norske forholdet til EU endres betydelig. Særlig fiskerinæringen vil møte en ny realitet dersom deres største konkurrent går inn i verdens største handelsblokk.

Norsk ambivalens og insistering på gamle system risikerer å bli oppfattet som lite samarbeidsvillig av våre europeiske partnere. Hvis tålmodigheten til EU tar slutt samtidig som USA fortsetter sin politikk med straffetoll mot Norge, risikerer vi å bli stående fastklemt og gjenglemt mellom maktpoler som kun ivaretar egne interesser.

Det er trekkfullt på gangen

Et positivt utfall av Islands folkeavstemning bør åpne diskusjonen om dagens europeiske tilknytning fortsatt er tilstrekkelig. Ikke fordi svaret for Norge er gitt, men fordi spørsmålet ikke lenger kan unngås.

Forskjellen på EU-medlemskap og EØS er blant annet mer samkjørt sikkerhetspolitikk i Europa, bedre dyrehelse, mer effektiv miljøpolitikk og mindre prisfiksing i dagligvarebransjen. Medbestemmelse i å forme, delta og vedta lovgivningen som påvirker oss, kommer i tillegg, og er kanskje det aller viktigste og den største forbedringen vi kan få gjennom å oppgradere til medlemskap.

Smørbrødlisten med fordeler er likevel ikke nok, og diskusjonen vil bli krevende for gamle politiske sår. Det største problemet er imidlertid fraværet av debatt om politikk som angår oss hver dag. Allianser vedlikeholder ikke seg selv. De velges, forpliktes til og investeres i. Når det nå blir trekkfullt på gangen, er spørsmålet hvor lenge Norge bør fortsette å stå i kulden utenfor rommet der beslutningene tas. 

Les også på Altinget: Eide med tirade: Sammenliknet USA med en puddel

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.