Nærmer vi oss faktisk en kur for Alzheimers?

«Den fysiske, emosjonelle og økonomiske kostnaden ved Alzheimers vil bare bli verre etter hvert som gjennomsnittsalderen i befolkningen øker», skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com.
«Den fysiske, emosjonelle og økonomiske kostnaden ved Alzheimers vil bare bli verre etter hvert som gjennomsnittsalderen i befolkningen øker», skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com.

Enkelte medier har nylig hevdet at «en behandling for Alzheimers sykdom vil være tilgjengelig i løpet av seks år». Virkeligheten er langt mer komplisert, understreker eksperten Dean Burnett.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Dean Burnett - The Guardian
Spaltist i The Guardian

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

En ny studie har ført til overskrifter som hevder at en kur for Alzheimers kan være tilgjengelig i løpet av seks år. Men er vi virkelig så nær en effektiv behandling?

Alzheimers og tilsvarende demenssykdommer har en enorm fysisk,emosjonell og økonomisk kostnad, som trolig vil forverres etter hvert som gjennomsnittsalderen i befolkningen øker. En kur vil selvsagt være en enorm gave til samfunn og enkeltmennesker. Men som alltid er virkeligheten langt mer sammensatt.

Rett skal være rett: selve pressemeldingen fra forskerne ved universitetene i Cambridge og Lund unngår bastante påstander om en «kur», og går kun så langt som å si at utprøving av medisiner basert på forskernes funn kan begynne i løpet av to år. De mer storslagne påstandene ser ut til å stamme fra studiens hovedforfatter, som kommer med (personlige?) sammenligninger av progresjonen ved tilsvarende medisintester tidligere.

Så, er da dette nok en vågal forutsigelse som vil ende med dyp skuffelse, noe som later til ofte å være tilfelle?

Det er grunner til optimisme. Mange eksperter mener årsaken til at så mange medisiner tidligere har mislykkes i å takle Alzheimers er at de har rettet seg mot feil problem . I flere år antok man at en viktig grunn til at folk utviklet sykdommen var amyloid plakk («senil plakk»), klumper av overskuddsprotein som samler seg mellom nevronene i hjernen til pasientene. Det gir mening: store klumper med unyttig protein samlet omkring de følsomme nerveforbindelsene er vel nødt til å virke forstyrrende for nevrologiske prosesser? Hvis man blir kvitt dem bør hjernen kunne fungere bedre, var antakelsen.

Les også: Håper å få bekreftet gammel Alzheimer-teori

Feil forklaring?

Likevel lot ikke dette til å skje: medisinene som visstnok skulle fjerne amyloid-plakk, lot ikke til å gi bedrede kognitive evner. Kunne hele grunnantakelsen om plakket være feil?

PET-scan som ledd i en Alzheimers-studie ved Georgetown-universitetet i Washington i USA. Arkivfoto: NTB Scanpix/AP.
PET-scan som ledd i en Alzheimers-studie ved Georgetown-universitetet i Washington i USA. Arkivfoto: NTB Scanpix/AP.

Mange mener at svaret er ja. De siste årene har fokus skiftet til andre kandidater. En av dem er oppdemmingen av misdannede proteiner inne i hjernecellene, ikke mellom dem. «Nevrofibrillære floker » forekommer når proteiner blir misdannet inne i nevronene, og kan underminere støttesystemene til cellene.

Men mange andre, inkludert dem som står bak den nåværende studien, hevder det er oligomer, enda mindre molekyler som forekommer naturlig i nevroner og tilsvarende, som forårsaker skadene, og at flokene og plakken er konsekvenser av dette. Dermed vil det å fjerne de større molekylansamlingene tilsvare det å fjerne død fisk fra byens vannforsyning: fisken bedrer virkelig ikke situasjonen, men er heller ikke det som forgifter vannet opprinnelig. Den nye studien argumenterer for at vi burde ha medisiner som takler kilden, ikke symptomene «nedstrøms».

Som alltid, bør vi ta visse forbehold i all denne entusiasmen. Vi snakker om å gripe inn i intrikate molekylære prosesser i den enkelte hjernecelle. Uansett hvor nødvendig og nyttig dette kan være, er potensialet for skadelige bivirkninger enormt. Å skynde seg avgårde og håpe det går bra er en svært risikabel strategi.

«Kur»?

Det er også den tvilsomme bruken av begrepet «kur» i mange av reportasjene omkring funnet. Selv om medisinen skulle være akkurat så effektiv som man håper, er skaden Alzheimers og tilsvarende sykdommer påfører hjernen omfattende og alvorlige. Menneskehjernen, ikke minst hvis den allerede er ganske gammel, har begrenset mulighet til selvreparasjon. Hjernen virker takket være komplekse og spesifikke nettverk og forbindelser mellom ulike områder. Disse er resultat av en hel levetid med utvikling og erfaringer.

Alzheimers forårsaker omfattende skader på, og ødeleggelse av, nevroner. Det å stanse prosessen som forårsaker skadene, vil forebygge forverring, men ikke automatisk føre til bedring. Selv om vi på et eller annet vis kunne erstatte de tapte hjernecellene i skadde områder (hvilket vi ikke kan), ville vi på et eller annet vis måtte forme og knytte dem sammen akkurat som de var - om vi skulle hevde en fullstendig «kur».

For øyeblikket er ethvert fremskritt positivt. Men er vi nær en «kur» for Alzheimers? Det er noe av en vitenskapelig klisjé, men likevel sant: mer forskning behøves.

• Dean Burnett er doktor i nevrovitenskap. Han tar for seg aldring og demens i sin nye bok, «The Happy Brain».

Les også:


Oversatt av Ole Peder Giæver/ABC Nyheter / © Guardian News & Media Limited

Personvernpolicy