Handelssteder var Nord-Norges forbindelse med verden

ØRNES, MELØY (ABC Nyheter): Kommer du fra et sted sør for Trondheim og er lite historieinteressert, kan det hende du aldri har hørt om et handelssted før. Det hadde ikke undertegnede før jeg reiste til Ørnes i Meløy kommune i Nordland heller.

Handelssteder er et nordnorsk fenomen som hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Da fantes det mellom 200-300 av dem mellom Brønnøysund i sør til Vardø i nord.

Konservator Helge Seim ved Ørnes handelssenter, en del av Nordlands museum, forteller at det var ønske om mer organisert handel på 1800-tallet.

– Konge og stat hadde interesse av å få skatteinntjening, og prøvde å sørge for at alle handel ble gjort i byene slik at det ble lettere å beskatte. Problemet var at det ikke fantes noen byer i Nord-Norge, men nordlendinger hadde likevel behov for å handle. Derfor dukket disse handelsstedene opp, forteller Seim til ABC Nyheter.

Myndighetene ønsket også å få kontroll på de omreisende handelsmenn, skreppakarene, som ikke nødvendigvis solgte livsnødvendige produkter. Disse var i tillegg vanskelige å beskatte.

– I tillegg gjorde de det enklere å knytte lofotfiske til bryggene i Bergen, og gjennom dem, det internasjonale marked.

Lokalsamfunnets «far»

Handelsstedene ble drevet av såkalte gjestgivere. De var privilegerte handelsmenn, som hadde fått tillatelse fra Kongen til å drive handel. Disse «nessekongene» satt på stor kapital og kan trygt sies og ha vært den nord-norske adelen.

Lyngdals historiske annerledeshotell

LES SAKEN

– De hadde fullstendig kontroll over lokalsamfunnet. Alt skjedde på handelsstedet, ikke bare handel. Det var poståpneri, der posten ble åpnet. Det var de som kjøpte fisken fra fiskerne, solgte varer til befolkningen, lånte ut penger til de som trengte det. Det var kornlalgre, fjøs og tjenestefolk. Kanskje hadde stedene smie og bakeri.

Flere drivere av handelssteder fikk etter hvert kontroll over mye landområder. Dels via oppkjøp, dels fordi folk ikke klarte å tilbakebetale lånene sine. Seim understreker imidlertid at det ikke var snakk om godseiere som ønsket å utnytte og undertrykke.

– Driverne ble gjerne kalt for «far». Med det følger både tukt og kjærlighet. De passet på befolkningen sin, for uten befolkning ville ikke handelsstedene kunne eksistere. Uten handelsstedene kunne heller ikke befolkningen eksistere, så det var et gjensidig avhengighetsforhold.

Les også: En kul i magen ødela fotograf-drømmen – nå hjelper Elisabeth andre fotografer

Det som i dag er hovedhuset og som utgjør den største delen av utstillingen ved museet, samt kafeen, var ikke hovedhuset i sin tid. Selve gården brant ned under krigen da noen uforsiktige tyskere fyrte for hardt og forårsaket en pipebrann. Dette var våningshuset. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Lå der jektene passerte

Plasseringen av handelsstedene var ikke tilfeldig.

Hobby-fisker: – Dette gir meg adrenalinkick, og hjertet banker litt hardere

LES SAKEN

– Da de seilte sørover og nordover var det viktig å seile så nærme land som mulig, for det var der jektene kunne gå.

En jekt er en bred, liten seilskute som ble brukt til å frakte fisk fra nord til sør. For å unngå de mektige kreftene fra hav, vær og vind i størst mulig grad, gikk de langs land og forbi de mange handelsstedene i Nord-Norge.

Etter at mer moderne teknologi ble tatt i bruk i skipsbygging utover 1900-tallet, var det ikke lenger nødvendig for skipene å gå så nært land. Det er noe av grunnen til at steder som engang var sentrale i Nord-Norge ikke er det lenger, som for eksempel Kjerringøy, hvor et av de største og mektigste handelsstedene lå.

– Mens handelssteder flest skyldte penger til havna i Bergen, var det havna i Bergen som skyldte penger til Kjerringøy, forteller Seim.

Les også: Velkommen til Norges minste by, Kolvereid

For driverne av handelssteder i Nord-Norge handlet det om å vise rikdom utad, slik at den lokale befolkningen skulle ha tillit til at de kunne hjelpe dem og beskytte dem i nedgangstider. Flotte antrekk var viktig faktor for å formidle velstand. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Et representativt handelssted

En del av utstillingen ved museet består av autentiske gjenstander tidligere drivere av handelsstedet har eid, som er donert av etterkommere. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Blant de mange hundre handelsstedene i Nord-Norge var det på Ørnes langt ifra det største eller det mektigste, men Seim mener det er representativt for hvordan mange handelssteder var.

– Ørnes handelssted var litt smått. Ikke så veldig digert. Det passet på sin øyeblikkelig nærhet, sin sfære.

Kun tre av de opprinnelige 12-14 bygningene står igjen på stedet. I våningshuset har museet satt opp en utstilling som gir et innblikk i hvordan handelsstedet fungerte, og som viser utviklingen i lokalsamfunnet gjennom 1800- og 1900-tallet.

Blant annet kan besøkende bli kjent med familien som drev stedet, før det omsider ble lagt ned med den syvende driveren.

Mens driverne av handelssteder skulle vise rikdom utad, handlet det mye om å spare på innsiden. De private rommene var gjerne sparsommelig og enkelt innredet. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

– Ikke rart hun var streng og trist

Handelsstedet ble startet av Elling Pedersen i 1794, og lagt ned på slutten rundt 1960, etter at den syvende driveren Sigurd Bernhoft døde. Da lignet det mer på et gods enn et handelssted.

Den gamle smia er en av tre bygninger som fremdeles står igjen etter de 12-14 bygningene som utgjorde Ørnes handelssted. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

– Handelsstedene mistet privilegiene sine, ett etter ett. De mistet monopolet både til å låne ut penger og til å drive handel. Når andre aktører kom inn, ble handelsstedene lite konkurransedyktige. Tingene som dannet bakgrunnen for makten, smuldret opp. Likevel klarte de å omstille seg her i Ørnes ved å gå bort fra handelen og satse på skipsfart. Det var det som gjorde at Sigurd klarte å holde stedet i gang, forteller Seim.

Fredrikke Dass og Johan Nikolai Myhre Bernhoft var de sjette driverne av Ørnes handelssted, og led tragiske tap. Samme året som sønnen Sigurd ble født, døde tre av hans eldre søsken.

– Det er ikke rart at hun ser litt streng og trist ut på bildet, sier Seim, mens han holder fram et fotografi av Fredrikke Dass, som mistet tre av sine fem barn i løpet av kort tid.

Sigurd Bernhoft og kona Elise Klementine fikk ingen barn, og handelsstedet ble avviklet med dem.

– De sier Sigurd ble skjemt bort av foreldrene sine, men det er vel forståelig gitt hva som skjedde med søsknene hans.
Les også: Million-toalett med dritt-problemer

Sigurd og Elise Bernhoft var de syvende og siste driverne av Ørnes handelssted. De hadde ingen etterkommere. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Sto i fare for å forfalle helt

Det var slett ikke gitt at de gjenværende bygningene på Ørnes handelssted skulle bli stående lenge nok til å bli et museum.

Etter at Sigurd døde flyttet Elise Klementines nevø nordover. Han flyttet inn i huset og stiftet etter hvert familie. Huset ble brukt som bolighus av denne familien frem til de flyttet ut i 1976. Området ble da omregulert, og Ørnes handelsted gikk over i kommunens eie.

– Det er noe som heter at folk trenger hus, men hus trenger også folk. Dette viste seg å være aktuelt for Ørnes handelssted. Etter at Finne-familien flyttet ut, begynte bygningene å forfalle. Det ble etter hvert et øyesår i det ellers så moderne Ørnes. Det var faktisk tilfeller der folk prøvde å skyte på det med nyttårsraketter i håp om at flammen skulle rydde det unna. Det var ganske trasige greier, sier Seim.

På 80-tallet ble det gjennomført mindre restaurering, men i alt for beskjeden målestokk. Først mellom 2006-2008 blir det satt i gang med ordentlig restaurering, slik at handelsstedet kunne bli det fullverdige museet som det er idag.Samleside: Les alle artiklene fra prosjektet «To på strømmen»

Følg «To på strømmen» på Facebook!