Der spriten skaper nytt liv

MYKEN, NORDLAND (ABC Nyheter): – Tålmodighet er en dyd i denne bransjen.

Roar Larsen er personifiseringen av den sindige trønderen. Lun og vennlig, men alltid med et humoristisk stikk på lur. Professoren i kjemi fra SINTEF har reist halve dagen fra Trondheim til Myken, og vridd seg i søvne hele natta for dette.

Det er ikke første gangen han fyrer opp under kobberkjelen i det tidligere fiskebruket. Roar har gjort det over hundre ganger allerede, men det er alltid med et snev av andakt han utfører handlingen som i løpet av dagen skal bli til «livets vann». Hver nye ladning gir ham en ny mulighet til å overgå seg selv og bli enda bedre.

– Myken egner seg perfekt til å lage whisky, mener mesterdestillatøren.

– Vi har vannet, vi har lokaliseringen, men best av alt – vi har engasjementet og innsikten, sier ingeniøren og hviler kroppen mot kobberkjelen.

Det er kaldt i rommet. Kalenderen sier vår, men vinteren har ikke helt sluppet taket, og i det ombygde fiskebruket er det ingen annen varme å spore enn gassbrenneren som sakte, sakte varmer opp kjelen og etter hvert skal få satsen til å koke.

Snart omfavner vi begge spritkjelen – som for å tilføre innholdet i den det lille ekstra som skal til for å gjøre Myken-whiskyen til verdens beste.

Verdens nordligste er den allerede.

Myken fremfor Italia

Det lille arkipelet Myken ligger ytterst ute ved inngangen til Vestfjorden. Du kommer knapt lenger unna fastlandet, om du ikke skal til Bjørnøya eller Svalbard. Lenge var det få andre grunner for å komme hit. Som fiskevær hadde Myken fremtiden bak seg.

– Her satt fiskerne omtrent midt i matfatet, de trengte ikke dra langt ut for å hale opp torsken, sier Roar når han forteller om hvorfor folk i det hele tatt bosatte seg her.

Selv forelsket han seg fullstendig i Myken etter et år på øyene med kona og de tre barna deres.

– Vi tok et års permisjon fra våre respektive jobber, og da året var omme fant vi ut at her ville vi bli, forklarer han.

Les også: Unike bilder av verdens siste urfolk

(Saken fortsetter under)

Foranledningen var en seiltur ut til øyene ytterst i Vestfjorden og en avisartikkel i lokalavisa Mykennytt.

– Avisa skrev om at skolen her ute skulle stenge, den hadde bare to elever igjen, fortsetter Roar. Sammen med kona tok han avgjørelsen om å dra ut hit for et år. Nå er målet å bosette seg her.

– Planen var egentlig å ta et sabbatsår i Pisa i Italia, så ble det Myken i stedet. Det har vi aldri angret på.

Litt av det samme opplevde Jan Hellstrøm og kona Kerstin Marthinsen vel ti år tidligere. Den tidligere toppsjefen i Verdipapirsentralen – og storebror til kokkekjendis Eyvind – førtidspensjonerte seg og hadde blikket vendt sørover, mot varmere breddegrader i Italia.

– Men – vi ville finne et sted der vi ikke bare var de fremmede, som ikke kunne språket eller kodene. Vi ville bli en integrert del av lokalsamfunnet, sier Jan.

Les også: Øyparadis til krig mot firbente innvandrere

Stort engasjement

Valget falt til slutt på Myken. Her hadde den tidligere bookingsjefen i gamle Braathens SAFE, Bjørn Skauge, de siste 30 årene beredd grunnen for de nyankomne. Den i overkant aktive pensjonisten hadde allerede gjort suksess med et elektronikkselskap på Myken, men ble etter hvert utkonkurrert av lavkostland i øst.

Det vel ti år lange – og suksessrike – industrieventyret la uansett spiren for at det finnes et liv etter fisken helt ytterst i havet. Bjørn bidro også sterkt til at Myken fikk et avsaltingsanlegg, som nå gjør det mulig å lage whiskyen hele bygda – og øyene rundt – heier på.

– Uten Bjørn hadde nok ikke vi vært her i dag, samtykker både Jan og Roar.

Det gamle fiskeværet virker da også veldig vitalt. De fleste av husene er i meget godt hold, og det bor stadig flere fastboende i dem.

– Boligprisene er på vei oppover, det er et godt tegn, mener Roar.

Les også: Graver opp sine kjære for å begrave dem på nytt

(Saken fortsetter under)

Som de fleste andre her er han i tillegg til destilleriet også engasjert i det meste av alt det andre som foregår på øya. Som Myken Opplevelser, som legger til rette for alle som kommer hit, fra opplevelsesturer til noen av de andre øyene, til fisketurer, overnatting og mye, mye mer.

– Omvisning i destilleriet hører selvsagt også med. Og smaking, sier Roar.

Det skjer imidlertid i etasjen over, der Jan og Kerstin overtar stafettpinnen. Der driver de kafé og spisested – Bruket Bord & Bar – med et kjøkken som selv bror Eyvind misunner dem.

– Vi kommer ikke til å knusle med råvarene, dette blir ordentlige greier, bedyrer Jan.

I bakgrunnen troner den karakteristiske lillebroren. Riktignok i plakatform, men i full størrelse, som en aldri så liten pekefinger om noe annet skulle skje.

Og det utsøkte måltidet senere samme kveld – i ekteparets lune herskapshus – understreker at de mener alvor.

Les også: Hun levde blant Afrikas store katter, ble drept av mennesker

På supermarkedet

Fra Myken går det greit å komme seg videre til de andre fenomenale øyene her ute, som Rødøy, Hestmannen, Lovund og Træna. Myken Opplevelser samarbeider tett med flere av de andre kommunene med å legge til rette for å komme rundt på enklest mulig måte.

Fotografen som samlet det norske folk

LES SAKEN

For mange er det imidlertid nok å la dagene passere på ett sted uten å hoppe for mye rundt.

– Det er merkelig hvor fort tiden går når jeg er her, sukker Roar, som aldri har hatt det så travelt som da han skulle roe det ned på Myken.

Dagen etter har snøen lagt seg som et kritthvitt teppe over øyene. Så langt ute i havet kan man fort oppleve fire årstider på en dag. For innflytterne er det mye av sjarmen.

– Jeg er ferdig med strandlivet, som Jan sa i en kommentar på hvorfor han heller ville hit fremfor å drive latmannsliv på den italienske rivieraen.

– Jeg klarer rett og slett ikke å ligge stille.

Les også: Men betongen vitret ikke

(Saken fortsetter under)

Naturen her ute inviterer til aktivitet, enten det er å dra ut på fiske, lage whisky eller flikke på huset. Ikke for å holde varmen eller av nødvendighet, men fordi omgivelsene inviterer til det.

Etter et par timer drypper det heftig fra destillasjonsapparatet. De første literne går tilbake i satsdunken, mens det de kaller «hjertet» havner i tanken som Roar, Jan og de andre guttene og jentene bak destilleriet senere skal tappe på eikefat.

– Fatene er på vei, det er skikkelige kvalitetsvarer, forklarer Jan, og da de første flaskene kom for salg på sensommeren i fjor var dommen omtrent enstemmig – Myken whisky er noe helt for seg selv.

– Gode eikefat er avgjørende for kvaliteten på det endelige produktet, sier han når vi senere ender opp på bygdas «supermarked», som også er samlingssted de to timene det holder åpent.

I dag er det krumkaker og vafler på menyen i kaféhjørnet, og praten går lett.

Om vær og vind og alt det som må gjøres.

– Men ikke nødvendigvis i dag, sier pensjonisten Jan og humrer lett.

Han har kommet hjem.

Ingen hadde fortalt dem at første verdenskrig var over

LES SAKEN

Phukets skjulte gjemmesteder

LES SAKEN

– Bobil for meg er frihet

LES SAKEN