Islas Cíes: Spanias skjulte skattkiste

SPANIA (The Guardian): Som med alle de beste eventyrene, hadde vi aldri planlagt å dra til Islas Cíes. Strendene i det nordlige Galicia var destinasjonen vår. Eller - de var det helt til min kone klikket på værmeldingen og så teppet med regn som skulle ligge over kysten en uke fremover i tid. Plutselig dro vi ikke nordover likevel.

På reisen opp fra Portugal hadde vi kommet så langt som til industribyen Vigo med et mer solfylt klima enn Nord-Galicia. Uten å nøle sjekket vi nettet på jakt etter en plan B, og en mulighet sto ut: Islas Cíes (Illas Cíes på galicisk) utenfor vestkysten.

«Harrymyten» om nordmenn i Spania er overdrevet

LES SAKEN

Bildene så fantastiske ut: krystallklart vann, pittoreske treklynger langs grunne laguner, grønnkledde bølgende fjell og hvite strender.

Jeg var likevel ikke overbevist. For det første hadde jeg aldri hørt om stedet. Og for det andre – var virkelig et par nesten ubebodde øyer i Atlanterhavet stedet vi ønsket å tilbringe ferien vår? Her var ingen biler, intet natteliv, ingen hoteller og tilsynelatende ingenting som hindrer barna mine fra å havne i Newfoundland om de skulle bli dratt til havs av tidevannet.

Til slutt var det ungene (vi har to gutter på 9 og 10 år) som bestemte for oss. Ifølge legenden skal seilskuteflåten til Francis Drake (fortsatt kalt «Piraten Drake» her) ha pleid å gjemme seg i øygruppas bortgjemte bukter. Det finnes enda snakk om en begravet skatt. Sånn sett er øyene virkelig Spanias skjulte skattkiste. Fra øyeblikket de ble klar over dette meget vesentlige faktum, var det ikke noe spørsmål – dit skulle vi.

Som for å få oss riktig i sjørøverhumør blåste en hard motvind i det fergen forlot Vigo-bukten – akkurat som i Jules Vernes «En verdensomseiling under havet». Etter en humpete 40-minutters båttur kom øyene til syne.

Les også: Spanske strender er verdens beste - igjen

Saken fortsetter under

Strendene på Illas Cíes er rene. Foto: NTB scanpix

En pirathistorie...

For en gang skyld virket det som om bildene på internett ikke var blitt utsatt for noen form for manipulasjon. Selv under denne første ettermiddagens tunge skydekke var Cíes naturlige utemmede skjønnhet ubestridelig. Det fine været kom snart tilbake, og i fire gylne dager gjorde vi lite annet enn å lene oss tilbake og bare nyte det hele: bad i sjøen, lek på sanden og slumring i skyggen.

Øyenes magi stammer ikke utelukkende fra de idylliske naturopplevelsene. Jo, naturen er fantastisk. Jo, det føles som et mannskap pirater kunne ankre opp i lagunen hvert øyeblikk. Men det som også gjør at Cíes-øyene skiller seg ut, er måten øyene blir tilrettelagt som feriemål: Etter min mening er de et eksempel på økoturisme i verdensklasse. Så hva er hemmeligheten?

Enn så merkelig som det kan høres ut på et sted med pirathistorie, så er regler et viktig premiss for en ferie på Cíes-øyene. Spanske nasjonalparkmyndigheter forvalter øyene, og elsker sine reglas. Ingen forlater søppel. Ingen vandring utenfor stiene. Ingen bålbrenning. Ingen høy musikk. Ingen fisking. Ingen uautorisert camping. Å skade fauna eller dyr er strengt forbudt (selv når de stjeler din sønns iskrem). Ingen fjerning av skjell eller sand, steiner eller planter.

Det høres helt sikkert strengt ut, men i virkeligheten opplevde vi det veldig annerledes. Alle tar seg i akt. Det blir selvjustis på sitt beste: en slags «vær så snill å forlate dette anlegget som du selv ønsker å finne det»-filosofi for en hel øygruppe.

Les også: Palma vil forby utleieboliger til turister

Faktisk var det eneste tegnet på noe organisert og offisielt vi fikk se på vårt firedagersbesøk en gruppe plastforklekledde frivillige. Og de var der ikke for å passe på at folk overholdt reglementet, men for å plukke opp marint avfall.

Av alle reglene var «ingen biler» og «ikke mer enn 2 200 besøkende om dagen» to av de mest iøynefallende. Resultatet er en herlig tilbake-til-naturen ro.

Saken fortsetter under

Her er det ingen som bryr seg om hvilket merke du har på solbrillene. Foto: NTB scanpix

Kun ett sted å bo

Hovedøyene - Monteagudo (også kalt Nordøya) og Montefaro (gjerne kjent som Fyrtårn- eller Midtøya) - er på rundt 4,5 kvadratkilometer seg i mellom, så det er mer enn nok plass til alle.

Dessuten pleier folk flest å holde seg til de største strendene. Med sitt reisebrosjyre-utseende tiltrekker den feiende hvite Praia das Rodas til seg mest oppmerksomhet.

Men om du går litt, vil du få de beskyttede vikene Praia de Nosa Señora eller Praia das Figueres nesten helt for deg selv.

I tillegg gjør dragningen mot øyas salthvite strender at øyas indre enda mindre besøkt. Fra nettverket av godt skiltede stier, løper de to flotteste stiene opp til Monte Faro, den høyeste av øyas tre fyrtårn (på 175 meter) og til panoramautsikten til Alto do Principe (111 meter). Begge har bratte seksjoner, men er helt gjennomførbare som våre to tenåringer kan bekrefte (selv om de nok var en smule motivert av en potensiell sjørøverskatt).

For meg var noe av det mest appellerende med denne galiciske perlen dens egalitære ånd.

På Cíes bryr ingen seg om hvilken merke du har på solbrillene, eller om du eier en yacht. Her finner du ingen fancy hoteller som står som vertikale skår i horisonten, og ingen privat marina i lagunen. Som skipbrudne sjømenn, er vi alle i samme båt – eller, mer nøyaktig, på samme ørkenøy.

Det finnes bare ett sted å bo på øyene: Camping Islas Cíes. Det er en rolig affære med rene dusjbygg, en velutstyrt butikk og usedvanlig vennlig personale. Selv om det er mange teltplasser ledig, var løftet om ekte senger nok til å overtale oss om å velge et av de permanente «bungalow»-teltene i familiestørrelse.

For de sportslige finnes det snorkleekskursjoner (30 Euro) eller kajakkpadling (35 Euro). Båtturer kan også ordnes rundt øygruppens tredje øy, den Robinson Cruso-aktige Isla de San Martiño. For energiske barn (og søvnige foreldre) arrangerer leirplassen gratis barneaktiviteter hver morgen og kveld.

Les også: Sjarmerende Cordoba mest fargerik i Sør-Spania

Øyene har tre restauranter, alle med luftige terrasser. Hold deg til fisken. På menyen er brasme, havabbor, breiflabb, tunfisk, makrell, sardiner og piggvar, for å nevne noen få. Alle er fanget samme dag og smaker spesielt fantastisk grillet. Med hovedretter på rundt 14-18 Euro er prisene er ikke spesielt rimelige, men de fleste er store nok for to. Hvor mye du får for en neve gullmynter, er imidlertid åpent for diskusjon – særlig om du har en sabel på hofta.

• For å besøke Islas Cíes kreves en tillatelse, som kan kjøpes online sammen med en reservasjon på campingplassen. Fergene går fra Vigo, Cangas og Baiona går daglig i påskeuka og fra juni til september, samt helger i slutten av april, mai og oktober – fra 16 Euro tur-retur (barn under 12 er gratis). Campingplassen er åpen i påsken, samt fra og med juni, til slutten av september – fra 8,90 Euro per natt for voksen og 6,90 Euro barn, pluss 8,90 Euro per telt; «Bungalow» teltutleie koster 55 Euro (liten), eller 85 Euro (stor).

Oversatt av Inge Kvivik /ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited