Som en kule gjennom det kulinariske Japan

Å få tak i det virkelige snadderet på matfronten i Tokyo kan være en utfordring. Problemet er ikke å finne de riktige stedene. De ansatte i resepsjonen på byens hoteller er mer hardtarbeidende enn de fleste andre, når det kommer til å reservere bord på restauranter. Vi bor på hotellet Mandarin Oriental, som ikke er noe unntak. De har sendt oss til en travel izakaya, eller matpub, i en sidegate i bydelen Akasaka. Her inne stiger røyken opp fra grillene i det åpne kjøkkenet, ølen er like herlig avkjølt som det luftkondisjonerte lokalet, og bordene er fylt av folk fra nabolaget.

«Gatemat» i Japan. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix/Shutterstock.

Problemet er at stedet er så lokalt og nabolagpreget, så veldig Tokyo, at det selvfølgelig ikke er noen som snakker engelsk her. Selv kan vi ikke noe japansk, utenom «hei» og «takk». Det var i hvert fall det vi trodde. Plutselig har vår 18 år gamle sønn Eddie tatt hånd om matbestillingen. Han kan tall og et par andre fraser, nok til å få bestilt en omakase – i bunn og grunn kokkens valg. Vi blir servert blokker med silkeglatt tofu dekket av umamibomber av tørket fisk, gyoza med flortynt skinn, og frityrstekte kaker av mais som har fått en runde i tempura-røren. Vi har funnet det virkelige snadderet, delvis takket være Eddie.

Ramen med miso-basert suppe. NTB Illustrasjonsfoto: Scanpix/Shutterstock.

Vi burde ikke være overrasket. Hele turen var tross alt basert på våre to tenåringssønners fascinasjon over japansk kultur. Eddie og hans 14 år gamle bror Dan har nemlig vært dypt inne i dette i lang tid. De har sett time på time med anime, lest manga og spilt videospill. De kan skille en god bolle ramen fra en som bare er helt OK. Sånn sett burde det ikke komme som noe sjokk at Eddie har plukket opp litt av språket. Jeg foreslo for min bedre halvdel at vi, heller enn å tilbringe ferien sløvende ved et basseng i Europa slik vi vanligvis gjør, skulle være fryktløse og utforske Japan sammen – før sønnene våre blir for gamle til å ville ha noe å gjøre med oss. Pat sjekket værmeldingen: – Du vet at det er grusomt varmt i Japan i august, spurte hun.

Jeg nikket. – Men ramen … jeg har mine prioriteringer.

Les også: Lager vin med romersk oldtidsteknikk

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tokyo skyline. Shutterstock / NTB scanpix

Drahjelp til Japan

Å utforske Japan er ikke bare-bare. I de store byene er mye av informasjon og skilter tilgjengelig også på engelsk, men det er også veldig mye som ikke er det. Kulturen er utrolig kompleks, og litt drahjelp kan spare deg for mye tid og stress. Vi fikk hjelp av reisebyrået Inside Japan, som satte opp en reiseplan for oss, fikset forhåndsbetalte billetter på t-banen i Tokyo, samt på Japan Rail, som driver de berømte lyntogene (eller «Bullet trains») fra Tokyo til Kyoto og til slutt inn i skogene rundt Mount Fuji.

Sushi, en kjent japansk klassiker. Illustrasjonsfoto: Scanpix/Shutterstock.

Reisebyrået fikset også billetter til en sumokamp, og en morgen humper vi oss igjennom de tilsynelatende endeløse forstedene rundt Tokyo til en lokal gym, der vi er noen av veldig få utlendinger blant tusenvis av tilskuere. Svære mannfolk med melonmager møtes i brytekamper som er over etter få sekunder, klemt inn mellom lengre perioder med ritualer og messende sang. Det er fullstendig oppslukende.

Les også: Her er kjendisene Norges-favoritter

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Sumo-stormesteren Harumafuji fra Mongolia opptrer ved Meiji-helligdommen i Tokyo. NTB Scanpix/AP.

«Den elektriske byen»

Fra «robot-olympiaden» i Japans «Electric Town», Akihabara. Arkivfoto fra november 2006: NTB Scanpix/AP.

Selvfølgelig besøker vi Akihabara, også kjent som «Electric Town»: En klynge gater med høyreiste bygninger i sentrum av Tokyo, smekkfulle av spillehaller og butikker som selger elektroniske duppedingser. Jeg forventer at alt skal være sentrert rundt det aller siste og nyeste, og mye avdet er også det. Men tenåringene, som i all stillhet på gutterommet har gjort spillene fra foreldrenes ungdom til noe som er retro og kult, tar oss med på en mimretur. Oppe i femte etasje av en stor, blinkende spillearkade utfordrer vi hverandre i Bomberman og Streetfighter II fra rundt 1991. Jeg taper. Flere ganger. Sender drar Eddie tilbake på egenhånd - han har løst den gordiske knuten som er Tokyos t-banesystem – og vender tilbake med en haug mangaprodukter. Han har også lastet ned en oversettelsesapp, og det japanske ordforrådet hans blir stadig større.

Ryggsekkturismens historie

LES SAKEN

Dan plukker med seg det beste Akihabara har å by på, en Nintendo GameCube fra tidlig nittitall med et eksemplar av Super Mario Sunshine, som blir med oss på lyntoget Shinkansen til Kyoto. At tyfonen Shanshan braste inn i Tokyo kvelden før, har lite å si. Togene lever opp til ryktet, og er ikke bare presise på minuttet, men på sekundet.

Japansk lyntog på stasjonen i Tokyo. NTB Scanpix/AP.

Kyoto: historisk sentrum

Kyoto er et av landet kulturelle og historiske midtpunkt. Der installerer vi oss et tradisjonelt hus i åsen nær den imponerende Hokanji-pagoden. Det er et lite toetasjes hus i tre, med et vindu ut til den dekorative hagen, og aldeles nydelig aircondition. Pat hadde rett: Det er 37 grader i Kyoto, og høy luftfuktighet. På dagen besøker Pat og jeg helligdommer og pagoder. Svetten renner mens vi klatrer en myriade av trappetrinn, før vi kjøler oss ned med sukkersøt shaved ice. Senere besøker hele familien de 1001 gylne statuene i Sanjusangen-do tempelet, som voktes av 30 utskjæringer av guder. Mange av dem ser ut til å være rasende over å være der.

Vi besøker en porselensfestival, hvor vi får hakeslepp av prisene på det mest utsøkte porselen, men til slutt finner boller med motiver av blader og grener, til priser vi har råd til. Vi drikker også te med en maiko, en geisha under opplæring, men så har guttene fått nok av temperaturen, og forlater oss. Kanskje ble de brydd av maikoen, og det formelle preget over teseremonien hun leder. Hun svarer høflig på alle spørsmålene våre, men det er noe som skurrer ved det faktum at en 17 år gammel jente har valgt en rolle hvor hun i bunn og grunn skal være dekor.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tokyo: Shibuya-krysset, noen av verdens travleste fotgjengerfelter. Foto: Sean Pavone / Shutterstock / NTB scanpix

Geisha

I det mørket faller på er hele familien samlet igjen i Gion, det tradisjonelle Geisha-området. I smugene her myldrer det av japanske og kinesiske turister, i anledningen kledd i tradisjonelle kimonoer. Annenhver bygning ser ut til å være markert med en rød lanterne, som indikerer at man her finner en restaurant eller et vertshus. Vi står i kø i 45 minutter for en intens og trøstende bolle «svart» ramen, hvor den tykke buljongen er laget med brent miso. Vi forsøker å se elegante ut, sittende på gulvet omringet av glovarme gryter av shabu-shabu på gassbrenner. En av kveldene har vi et tatamirom for oss selv, hvor vi serveres en rikholdig kaisekimeny – en meny basert på sashimi og tempura, med et utall retter.

Feriebyen som hadde forbud mot turister

LES SAKEN

Til slutt tar vi toget til siste stopp på reisen, det kjølige Hoshinoya Fuji. Dette «glamping»-anlegget ligger i en skogkledd ås med utsikt til Mount Fuji. En tidlig morgen greier jeg faktisk også å ta et bilde av Fuji San, som det kalles på disse kanter, helt uten skyer. Japan ser ikke ut til å ha noen stor campingkultur, og det har ikke jeg heller. Derfor passer dette opplegget perfekt: Moderne steinhytter med romslige balkonger, hvor man får servert frokost om morgenen, og nyter flammene fra peisen om kvelden.

Stedet har «skyplattformer», store terrasser bygget opp i åssiden, hvor man kan slappe av med store kopper av dampende grønn te. Dette gir en sårt tiltrengt pause fra heten, trengselen, støyen, blinkingen fra spillehallene og det kulturelle sjokket generelt sett. Eddie slår fast at han ønsker å dra tilbake til Japan. Men da uten mor og far på slep.

Portrett av Maiko-geisha i Gion Kyoto. Foto: Juri Pozzi / Shutterstock / NTB scanpix.

Les også:

Gammelt skytefelt omgjort til verneområde

TripAdvisor med storstilt nysatsing

Oversatt av Henning Scherer Skjørsæter /ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited