Meny

Stor guide til øyhopping i Hellas

LAV SOL: Paraga-stranden like utenfor Mykonos by er populær også blant de lokale, særlig nå solen er lav på ettermiddagen, og folk flokker til restaurantene som ligger ved stranda.
Skal du oppleve det virkelige Hellas bør du ta turen ut på de praktfulle øyene i Egeerhavet. Vi dro i Odyssevs kjølvann til Kykladene.

HELLAS (ABC Nyheter): − Når det tårner seg opp flykter jeg ut på havet. Jeg lar ferga i Pireus ta meg dit den skal – om det er til Mykonos, Paros, Syros eller noen av de andre øyene. Her ute oppheves vekten av det jeg måtte ha av problemer.

For greske Fay og millioner av andre besøkende hvert år har De greske øyer beholdt sin magiske tiltrekningskraft. Spredt ut over Egeerhavet som små og store edelstener er skjærgården et retrettsted også for grekerne selv. Hit drar de når heten inne i Athen blir uutholdelig, eller hverdagen med «regninga og renta» tar pusten fra dem.

Og det har det jo vært mye av i det siste.

Som en gresk tragedie

Det er mange år siden de første backpackerne «oppdaget» øyene i Egeerhavet. Forventningene er likevel store der jeg sitter i drosjen ned til ferga i havnebyen Pireus. Masseturismen på mange av øyene har kanskje tatt bort noe av sjarmen med en slik reise, men øyene ligger fremdeles der de lå da Homers Odyssevs reiste i disse farvannene for mer enn 3.000 år siden.

I de siste 40 årene har Hellas gjennomgått en revolusjon. Da turistene for alvor begynte å innta den greske øyverdenen på begynnelsen av 1970-tallet var det knapt et ordentlig hotell å oppdrive. Mange nøyde da seg også med å sove på stranda, eller losjere hos vennligsinnede øyboere, som mer enn gjerne åpnet hjemmene sine for besøkende.

Utover på 1980-tallet ble det greske samfunnet transformert. Før EU-medlemsskapet (i 1983) var Hellas primært et konservativt bondesamfunn, mest kjent for sin olivenolje og sine statskupp. Nå har omtrent alle bil, og det er flere mobiltelefoner enn fasttelefoner. Teknologisk er landet modernisert, men tanken har ikke helt klart å følge etter i utviklingen. Et samfunns suksess krever en bred demokratisk rygg basert på et tillitsforhold mellom innbyggerne, de folkevalgte og byråkratene som er satt til å forvalte det hele.

Finanskrisen avdekket således et skjørt samfunn, som har levd over evne og uten korpsånd. Når myndighetene tar i bruk Google Maps for å få oversikt over folks badebasseng, for slik å dokumentere deres evne til å betale skatt, er det ikke bare et tegn på en grunnleggende, gjensidig mistillit. Det vitner om desperasjonen som rår.

− Men skal vi snakke politikk nå som vi har det så hyggelig, sier min samtalepartner noen dager senere.

Grekerne kan ikke la være. I landet som «oppfant» politikk sitter det å diskutere samfunnsproblemer for dypt i ryggmargen.

Onde tunger hevder å stikke hodet i sanda er en annen typisk gresk tidsfordrivelse.

Les også:  Verdens 10 beste strender er kåret

En sirkel av øyer

Sola kryper over hustakene der jeg tidlig om morgenen border ferga til Syros. Inn i kjeften på den digre båten rusler et tusentall passasjerer før bilene til slutt ruller om bord og mannskapet på tidtabell kaster loss. Ferga er en noe større variant av dem du finner på Vestlandet, noe mindre enn Danskebåten. Uten den store sjarmen, altså, men som ellers i vår del av verden rekker sjarme uansett bare et stykke på vei. Etter det er det pengene som bestemmer.

I skrivende stund er det flere øyboere enn turister med på turen. Sesongen er på hell. Reisen over tar knapt fire timer, men tiden kommer til deg når du har den helt for deg selv.

Fra Pireus sprer øygruppen Kykladene seg ut over et område på nesten 2500 kvadratkilometer. Navnet kommer fra ordet sirkel, og skyldes formen de utgjør rundt den hellige øya Delos. Delos rett utenfor Mykonos er et av de viktigste arkeologiske funnstedene i Hellas.

Som fødestedet til de mytologiske gudefigurene Apollo og Artemis anla athenerne i det 8. århundre f. Kr. Delos som en sentral helligdom. Herfra kontrollerte de hele Egeerhavet, og i tillegg til arbeiderne som bygde templene til gudenes ære, besto innbyggerne av velstående kjøpmenn, sjømenn og bankierer som kom helt fra Egypt og Syria for å gjøre forretninger der.

Dette førte til en sterk utvikling av de øvrige øyene i Kykladene, og etter at oldtidens guder ble erstattet av nye, og handelsruter endret seg, forsvant Delos i historiens mørke, inntil renessansens interesse for antikken ga tempelruinene nytt liv.

I dag er det Syros som er, om ikke hjertet, så i hvert fall hjernen i Kykladene. Øyhovedstaden Ermoupolis er nemlig øygruppens administrative senter, og den største og fineste av de kykladiske byene. Som første stoppested på reisen er ikke overgangen fra millionbyen Athen så himmelvid heller.

− Du må for all del ikke sammenlikne oss med Athen, sier hotellresepsjonisten når jeg drar parallellen for ham.

− This is island life!

Les også:   La Gomeras plystrespråk silbo gomero holdt på å dø ut

En by i balanse

Jeg trives godt i Ermoupolis, i den grad at jeg blir der en dag ekstra. Strendene kommer jeg meg ikke til. Til det er de små smugene i sentrum med sine trivelige kafeer og intime restauranter for fristende. Folk sitter i skyggen av hibiskusen inntil solen går ned, så møtes de på Miaouli-plassen for å utveksle siste sladder. Mennene skvaldrer mens kjerringene sitter hjemme og venter med kveldsmaten. Det er som det har vært i generasjoner, selve sinnbildet på øylivet i Hellas.

I middelalderen var befolkningen på Syros hovedsakelig av romersk-katolsk opprinnelse. Senere kom det kapusinermunker og jesuitter hit. Den franske innflytelsen var etter hvert så stor at innbyggerne i Syros under den tyrkiske okkupasjonen heller søkte hjelp i Frankrike enn i Athen.

Etter hvert slapp Tyrkia noe av grepet, og Syros utviklet seg som et senter innenfor handel og shipping. Dette forsterket seg ytterligere da tusenvis av greske flyktninger søkte tilflukt der under uavhengighetskrigen på 1820-tallet, og således etablerte øya som et kommersielt og kulturelt sentrum for hele landet.

Gradvis overtok Pireus denne posisjonen, men Syros har beholdt en betydelig hagebruks- og tekstilindustri, i tillegg til at turismen etter hvert utgjør en liten, men viktig del av økonomien.

Ermoupolis er en by i fin likevekt, med flere bein å stå på. Nærmest et unntak i dagens Hellas.

Les også:   Du bør ikke ha høydeskrekk om du vil spise her

Saken fortsetter under bildet

KLASSISK: De karakteristiske kuplene i Oia er blitt selve symbolet på Santorini.

Den vakre Hora

Det er kort vei over til Mykonos fra Syros, 45 minutter med ferga, men forskjellen på de to øyene kunne knapt vært større. Der Syros er tidløs og gammelmodig, er Mykonos rastløs, med høy (shabby) chic-faktor. Dette er kykladenes hedonistiske høyborg, kjent for sine ville fester, alle homsene og høye kjendisfaktor, men også for de vakre strendene og de labyrintiske gatene i Hora (Mykonos by). Samt et prisnivå helt på smertegrensen.

Hora er vakker. De hvitmalte murhusene med sine treverandaer i blått, rødt eller grønt gjør at byen ofte sammenlignes med Venezia, men det er upresist – noen vil si fornærmende for begge. Den mykoniske arkitekturen er snarere eklektisk, påvirket av de ulike kulturene som til en hver tid har gått i land her og krevd eierskap til øya.

De svingete gatene som du bokstavelig talt kan fortape deg i, har ifølge vandrehistoriene en forklaring: Lenge var Kykladene hjemsøkt av pirater, særlig fra Tyrkia og Nord-Afrika. I stedet for å etablere seg i innlandet konstruerte innbyggerne husene i kystlandsbyene tett i tett, i et fullstendig uoversiktlig, labyrintisk nettverk av gater for å forvirre plyndrerne.

Historien viser at dette neppe er riktig, og byene ble invadert og plyndret likevel. Det er først nå at invasjonsstyrker i form av horder av turister snur når de står i stampe inne i de smale smugene og roper om hjelp når de ikke finner frem.

På dagtid er det nok bedre å ta bussen ut av Hora, til en av de mange strendene langs sørøstkysten av øya. Der ligger små, beskyttede viker på rekke og rad: Super Paradise Beach, Agrari Beach eller Kali Livadi Beach.

Dagen etter ankomsten, etter en tur til Elia-stranda, drar jeg videre til Paraga, et lite, men populært badested noen kilometer sør for Hora, med en av de beste strandrestaurantene på øya. Etter en kjapp tur i vannet treffer jeg ekteparet Yanni og Olga Papadaki, som driver det lille, men lekre hotellet Tharroe of Mykonos like ovenfor Hora. Etter sigende var hotellet utkikkstårn for den kjente, osmansk-tyrkiske piraten Barbarossa.

− Vi grekere må nå betale regningen for fortidens feil, mener Yanni når vi sitter på hotell-terrassen senere på kvelden og skuer ut over havet, der sola går ned og legger Hora nedenfor oss i et lilla lysskjær. Som den har gjort i årtusener.

− Grekere vil for alltid være grekere. Vi har overlevd så mange kriser, så en fra eller til…? Ingenting kommer til å forandre seg, vi kommer til å fortsette som før.

Olgas uutgrunnelige formaning henger som en et tankekors over våre samtaler inn i den varme greske natten.

Det gode liv

Som et bilde på øylivet liker Yanni å fortelle historien om amerikaneren som møtte en gresk fisker, som satt i fjæra og så ut over havet. På øyene har folk sjelden sultet. Det har vært tilstrekkelig med grøde på markene og fisk i havet til å finne seg et utkomme, uten de helt store anstrengelsene.

− Hvorfor er du ikke ute og fisker? lurte amerikaneren.

− Med et overskudd fra fisket kunne du spart til en enda større båt, og til slutt hatt en hel flåte av fartøy og tjent deg rik.

− Hvorfor skulle jeg gjort så, da? lurte fiskeren.

− Tatt livet med ro og nyt fruktene av ditt arbeide, utdypet amerikaneren.

− Med andre ord, gjort det samme som nå?

Neste dag, dypt inne i Horas labyrint, treffer jeg Vangelis Savarikas. Fra sin lille, beskjedne butikk selger han de klassiske komboloyene, som til forveksling ligner katolikkenes og muslimenes bønnekrans.

− For grekere har ikke komboloyen noen religiøs betydning, men gir mennene noe holde fingrene i gang med. Av og til holder de jo kjeft også, forklarer Vangelis med et bredt glis.

Som Yanni og Vangelis elsker nemlig grekerne å snakke, noe de må ha gjort siden den gang de gikk i toga og utviklet demokratiet til styreform. Så lenge man holdt samtalen i gang tok man ikke til knyttnevene − eller våpnene.

Vangelis er opprinnelig fra Egypt, og var en del av den omfattende greske diasporaen, som har aner tilbake til oldtiden. Da reiste greske stammer ut og etablerte seg i en rekke land rundt Middelhavet og Svartehavet. Senere, som følge av omfattende politiske omveltninger i Hellas, dro mange enda lengre, for eksempel til USA og Sverige.

På 1950-tallet, under president Nassers sterke panarabiske, nasjonalistiske reformer, ble Vangelis’ familie og tusenvis av andre grekere utvist fra Egypt. De endte opp i Athen.

− I sommersesongen, når turistene inntar Mykonos, kommer jeg hit, men skulle gjerne vært her hele året. Øylivet er mer avslappende. Det er ikke så mye jag her som i hovedstaden, mener Vangelis, som nå ser seg om etter et hus på øya slik at han kan bosette seg.

− Men det er veldig dyrt. Kanskje til neste år, sier han og teller perlene på en nydelig komboloy i perlemor, som han plutselig overrekker meg.

− For hell og lykke på veien, sier han, og vinker meg av gårde videre innover i labyrinten.

Les også:   Reisemålene der du garantert får se dyr

(Saken fortsetter under)

Naxos er den største av alle øyene i Kykladene, og blant de mest fruktbare. En storprodusent av oliven, druer, fiken og sitrusfrukter.

Favoritten Naxos

Dagen etter sitter jeg under sedertrærne på restaurant Paradiso på Plaka-stranden noen kilometer sør for Naxos by (også den kjent som Hora) og nyter en helstekt havabbor. Solen skinner fra en koboltblå himmel, luften er en tanke kjøligere enn i går, men vannet er fremdeles varmt. Det går mot høst, og det er godt om plass på stranda.

Naxos er den største av alle øyene i Kykladene, og blant de mest fruktbare. En storprodusent av oliven, druer, fiken og sitrusfrukter.

− Naxos klarer seg uten turismen, derfor merkes heller ikke den eller finanskrisen så godt her som på noen av de andre øyene, mener Fay, som har fulgt med meg fra Mykonos.

Nyttig for reisen

Å komme seg dit

Både SAS og Norwegian flyr til Athen. Derifra er det kort vei til havnebyen Pireus og fergene der som går ut til øyene. For mer info når det gjelder fergetrafikken, sjekk www.gtp.gr.

Norwegian har dessuten flyavganger til og fra Santorini.

Alle de store norske charterselskapene, som Apollo, Ving og TUI, har Kykladene (og Hellas) i sine programmer. Det samme har Amisol, Lilleput Reiser og Hellas.no.

Steder å sove

De aller fleste hotellene på øyene i Hellas er familiedrevne, og det finnes alternativer i alle priskategorier. Litt utenom sesongen er prisene gunstigere enn ellers, også på de mer tradisjonelle feriehotellene.

I Athen bodde vi på Chandris Metropolitan 15 minutter med taxi fra havna i Pireus. I Syros er det trivelig på enkle Esperance midt i sentrum. Det samme gjelder Harmony Boutique Hotel like utenfor Mykonos by. Cavotagoo er et av de lekreste hotellene i Mykonos, med et førsteklasses kjøkken. Tharroe of Mykonos er også et flott boutiquehotell, med fabelaktig utsikt over Mykonos.

På Naxos ligger Naxos Resort bare noen meter fra stranda, og en liten spasertur fra sentrum av byen. Contaratos Beach ligger litt utenfor Naoussa by, men rett ved en trivelig liten strand. På Santorini ligger Aegan Plaza Hotel i Kamari bare 30 meter fra øyas kjente, sorte lavastrand.

Steder å spise

Det klassisk greske kjøkken er noe av det sunneste du kan tenke deg, med mye olivenolje, grønnsaker og fisk. I Syros bør du smake To Petinos kotopoula ala spetsiota – kyllingfilet med pepper, tomat og smeltet smør.

På Mykonos er restauranten på Cavotagoo å anbefale.

For den som vil ha noe kjapt i Naxos finnes det mange gode kebabsteder inne i byen. Vil du ha litt stemning er restaurant Paradiso rett ved Plaka-stranden trivelig. Prøv fisken! På Charis Restaurant i landsbyen Engares handler det om de lekreste grønnsaker og kjøttmat tilberedt med stor kunnskap av mor selv.

I Naoussa på Paros det handler også om fisk. Sigi Ihthios serverer en utmerket sådan, det samme gjelder Lolos Tavern i Kamari i Santorini.

For meg var også kvelden utendørs på Taverna Metaxy Mas i Exo Gonia et høydepunkt, nesten på høyde med solnedgangen tidligere på kvelden.

Naxos er hennes favoritt, nettopp fordi øya fremdeles ikke i er så sterkt preget av turisme.

Jordsmonnet på Naxos er rikt, og landbruket er fremdeles viktig. Dette kommer til uttrykk på kvelden, når vi kjører opp i landsbyen Engares, og på den ytterst beskjedne, folkelige restauranten Charis får servert et måltid jeg sent vil glemme. Gresk salat har aldri smakt så frisk, og fårekjøttet er så mørt at jeg kan skille det fra beina med skje.

− Jeg føler meg hjemme på Naxos, sier Fay i kveldsmørket, mens huskatten smyger seg godmodig rundt beina hennes.

Det er det lett å skjønne.

Les også:   Syv historiske plasser som Europa har glemt

Sangen ved reisens slutt

Mellomlandingen på Paros blir preget av et noe ruskete vær, og vi søker ly i den sjarmerende fiskelandsbyen Naoussa 12 kilometer nordøst for øyhovedstaden Parikia. Mot kvelden river vinden så hardt i omgivelsene at strømmen blir borte, men dagen etter er både den og godværet tilbake.

I og rundt Naoussa ligger det flere større ferieanlegg, og her er også gode fiskerestauranter og smug med små butikker som gjør landsbyen tiltalende og trivelig. På kaia kommer fiskerne rett fra båtene og leverer blekksprut og andre godbiter direkte til restaurantene. Etter en tur på stranda er dette med andre ord et hyggelig sted å tilbringe ettermiddagen og kvelden.

Fine strender er det flere av i Naoussas umiddelbare nærhet, men de beste finner du på andre siden av øya, eller på den noe mer tilbaketrukne øya Antiparos, som ligger ti minutter med bilferga rett sørvest for Parikia.

Paros mangler pulsen du finner på Mykonos, og sjarmen til Naxos, men vi har heller ikke nok tid til å utforske øya og gjøre oss opp en endelig formening. For dagen etter går ferden videre til siste øya på turen.

Santorini har kanskje ikke særlig med strender å skryte av, men en natur og en arkitektur som tar opp i seg det meste vi forbinder med De greske øyer. Få steder er møtet mellom mennesker og naturen så visuelt imponerende som her.

Vulkanøya Santorini er da også et resultat av at mektige naturkrefter har kommet i spill. Rundt 1650 f. Kr. oppsto det største, kjente vulkanutbruddet i historien på øya som da het Strongili. En stor del av øya sank rett og slett i havet. Utbruddet etterlot seg de karakteristiske klippene, som byene Oia og Fira nå klamrer seg faretruende fast til, ut mot den imponerende calderaen (kjelen) nedenfor.

Naturens dramatiske tilskikkelse er en virkningsfull kontrast til de lekre, hvitmalte husene, og de mange kirkene med sine blå kupler. Og når solen går ned i vest og hyller omgivelsene inn i et skarlagensrødt slør, er det som om gudene selv har hatt en finger med i iscenesettelsen.

Det går et gisp gjennom menneskemengden, som mot kvelden har samlet seg i nordenden av Fira, med praktfullt utsyn mot sola og calderaen. En seilskute siger inn i bildet som en finale under forestillingen, og det er sågar noen som klapper. Og tar jeg ikke feil tørker flere en tåre i øykroken. Det er nesten så jeg hører sirenenes sang der ute under den etter hvert burgunderrøde himmelhvelvingen. Som om Odyssevs selv med sitt mannskap befinner seg blant oss og kjemper for å motstå de innsmigrende tonene.

Muligens har det bare noe med Santorini å gjøre, eller er det tanken på livets forgjengelighet, så tydelig demonstrert av restene av det en gang så voldsomme jordskjelvet som beveger menneskene her? Eller kanskje det rett og slett bare skyldes at reisen er over, og at de som jeg så gjerne skulle fortsatt reisen videre ut i Egeerhavet.

For akkurat det er det eneste jeg kan tenke på akkurat nå.

Les også: 

Verdens lengste cruise koster 730.000 kroner og skal besøke 59 land

Hit må du reise for å få vårfølelse

Nytt cruiseskip får undervannslounge - bygges i Norge

Reise
Populært