Kypros: En øy for alle årstider

KYPROS (ABC Nyheter): Det er vemod i kapteinens øyne når vi nærmer oss grensen. Det krystallklare vannet fosser om baugen. På dekk er vi et trettitalls mennesker som har fordrevet dagen under den sterke solen med bading og lite annet, og de færreste av oss har noen formening om spenningen som ligger i luften her mellom Sør- og Nord-Kypros, og som påvirker kapteinens sinnelag.

Kapteinens lengsel

I styrhuset står han med et blikk som flakker mellom land og åpent hav. Vi befinner oss etter hvert i farvannet inntil grensen til den tyrkiske delen av øya, like øst for bade- og partybyen Agya Napa, hvor den populære cruisekapteinen har basen sin. I det fjerne skimter jeg Famagusta, som i mer enn 40 år har vært rene spøkelsesbyen, og som i dag på sitt merkelige, dommedagsaktige vis tjener som reisemål for alle som interesserer seg for historie og den fastlåste konflikten mellom det greskkypriotiske sør og det tyrkiske nord.

SKIPPER’N: Kaptein Marko før nok en avgang ut på havet utenfor Agya Napa.

Byen fremstår som et monument over menneskelig utilstrekkelighet, på det å ikke komme overens med sine naboer, til å ikke forbrødres på tvers av etniske, religiøse og politiske skillelinjer.

Konflikten mellom nord og sør er en gordisk knute som savner et sverd.

– Det er storpolitikken som holder landet delt. Det er ikke innbyggerne som bestemmer, men alle andre, som USA. Vi er som gisler i et geopolitisk spill, uten muligheten til å avgjøre vår egen skjebne, postulerer Marcos, og synger ut en lengsel etter en øy samlet under ett flagg.

Som en av 160 000 gresk-kypriotere flyktet kapteinen og familien vestover da Tyrkia invaderte øya i juni 1974. Livet ble aldri det samme for akademikeren, som etter hvert fant et levebrød som skipper på egen charterbåt. Hans svenske kone og barna har ofte vært med som mannskap – et klassisk familieforetagende som så mye annet på øya. I mangelen på politisk fred og fordragelighet blir familien det sentrale, mellommenneskelige holdepunktet for befolkningen, en ordning som gjennomsyrer det meste av det som skjer her.

Turistvekst skaper søppeltrøbbel for Kypros

LES SAKEN

– Det var jo ikke dette jeg skulle drive med, forklarer han uten bitterhet, men jeg sanser en udefinerbar lengsel etter et annet liv, etter en annen tid, lenge før britene begynte å blande seg inn i øyas indre anliggender.

(Saken fortsetter under)

FAMAGUSTA: Den tidligere feriebyen er i dag bare et falmet minne etter den bitre konflikten som førte til splittelsen av øya på 1970-tallet.

Solhunger

På overflaten er Kypros selve ferieparadiset. Det er trygt, ja sågar ranket som et av jordens fredeligste feriesteder. Det har i alle år vært en norsk feriefavoritt, perfekt for både barn og voksne. Her er det mye å henge fingrene i, vakre strender å boltre seg på, og et havvann friskere og klarere enn noe annet sted i Middelhavet.

Men under overflaten ulmer det, som det har gjort så lenge man kan huske her. For Kypros ligger i skjæringspunktet mellom Europa, Asia og Afrika, og har således vært gjenstand for utallige konflikter. Her har det vært intense dragkamper i flere tusen år, siden lenge før folkevandringstiden, omtrent fra sivilisasjonenes morgen.

SUNN MAT: Det kypriotiske kjøkken er ikke uventet sterkt influert av Hellas

I kjølvannet av alle konfliktene har nye kulturer oppstått, byggverk blitt reist. De store turistanleggene sperrer på et vis for utsikten til det virkelige Kypros. Utbyggingen av badebyene har skjedd i et voldsomt tempo. Mange av kystbyene er rene turistghettoer – fulle av dårlige kopier av engelske puber, supermarkeder med overprisete suvenirer i plast «Made in Chin», pizza-buler og karaokebarer.

Akkurat det er som det skal være i Charterland, men turistmaskinene legger et bortforklaringens slør over opplevelsen av en øy stenket i en usedvanlig turbulent og interessant historie.

– De færreste som kommer hit for å feriere bryr seg om kulturen, mener kaptein Marcos, og ser i grunnen ikke noe galt i det. Han har opplevd nok svenske somre til å skjønne skandinavernes hunger etter sol. Til varme sommerkvelder, og endeløse måltider al fresco.

Les også: Hit vil vi reise i sommerferien

SUNN MAT: Det kypriotiske kjøkken er ikke uventet sterkt influert av Hellas.

Nyvunnen

Alle stridighetene på Kypros står som et paradoks til det faktum at kjærlighetens gudinne Afrodite ifølge legenden ble født av havskummet utenfor den gamle byen Pafos. Senere skal hun ha underholdt sine elskere i åsene ovenfor fødestedet.

I flere tusen år valfartet pilegrimer til Kypros og åstedet for Afrodites fødsel i fjærsteinene på Kypros’ sørvestkyst. Kjærlighets- og fruktbarhetsgudinnen er å finne i flere kulturer. I Babylon het hun Ishtar, sumererne kalte henne Inanna, mens Venus var romernes motstykke.

På en åsrygg noen hundre meter overfor havet etablerte tilbedere av Afrodite et tempel til hennes ære. I dag er det ikke annet tilbake enn noe mosaikk og knapt synlige murstrukturer i bakken.

Like utenfor Pafos derimot, på en praktfull odde ut mot havet, finner du langt mer omfattende bevis for de avanserte kulturene som har sveipet over øya opp gjennom århundrene. I bronsealderen (2500-1050 f.Kr.) etablerte mykenerne øyas første bykongedømmer, som senere ble avskaffet og erstattet av en sterk øystat. De greske bosetterne dro ikke minst i gang den omfattende kultusen rundt Afrodite, som preget Kypros helt frem til kristen tid.

Bosettingen på odden i Kato Pafos (nedre Pafos) ble etablert rundt år 400 f.Kr., kalt Nye Pafos. Den gamle øyhovedstaden før den tid lå nemlig lengre øst, i Kouklia, nær Afrodites fødested.

Tidens tann har tæret på den gamle mursteinen i Nedre Pafos, men omfattende arkeologiske utgravinger har avdekket forbløffende byggverk og mosaikk som i detalj beskriver det rike samfunnet som en gang utspilte seg. Det er som om de tidligere innbyggerne visste at deres liv en gang ville bli avdekket, og etterlot seg sin historie i form av rike mosaikktablåer.

Når jeg dagen etter sjøreisen – en ferd gjennom både kypriotisk farvann og nær historie – gjør meg kjent med Pafos arkeologiske utgravings-område er det med en følelse av både vemod og opprømthet.

Vemod fordi jeg har vært så blind for hva som gjemmer seg bak turistmaskinen, opprømthet fordi det aldri er for sent å fylle på med ny kunnskap, samt vissheten om at min nyvunne innsikt garantert vil lede meg tilbake til denne fascinerende øya.

Les også:

Spania, Hellas og Kroatia på ferierende nordmenns skadetopp

Ny kåring: Dette er verdens mest elegante byer

Syv historiske plasser som Europa har glemt

Stor kåring: Grace Bay er nok en gang verdens beste strand