Istanbul: Der verdener møtes

Istanbul kan by på yrende liv på mange gatehjørner.
Istanbul kan by på yrende liv på mange gatehjørner.

I spennet mellom Europa og Asia ligger Istanbul som et eksperiment ingen helt vet slutten på.

ISTANBUL, TYRKIA (ABC Nyheter): Å begi seg ut i Istanbuls folkehav er som å kaste seg ut i en malstrøm, som bare drar deg dypere innover i mylderet. Taksim er veikrysset det moderne Istanbul i dag dreier rundt, og mengden av mennesker som strømmer ned derfra langs handlegaten Istiklal mot Tünel er stor som en flodbølge. Det er som om den gamle trikken, som fremdeles skrangler seg frem til endestasjonen nord for Galatatårnet, dras med av alle menneskene snarere enn de strømførende skinnene

Jeg følger med floden av mennesker, til gaten deler seg i flere mindre smug og gatestumper. Bydelen Beyuglus søndre del er som et elvedelta, der folk forsvinner inn portrom, butikkdører eller videre inn i de stadig smalere smugene, der forfalne bygninger kaster mørke skygger over menneskene, og til slutt sluker dem fullstendig.

Jeg kan ikke annet enn å følge etter…

Verdens største kanon

Det er vanskelig å fatte at Istanbul er en by på mer enn 15 millioner mennesker. På gateplan føles det ofte mer som å være i en småby. Byen er da også bygd som et lappeteppe, et «arkipel av bydeler» som nobelprisvinneren i litteratur Orhan Pamuk har beskrevet hjembyen. Selv er han født i hjertet av det velsituerte Nisantasi-distriktet på europasiden, godt tilbaketrukket fra de mer fargerike – og nedslitte - bydelene i sør, som Beyoglu og Sultanahmet.

De første bosetningene i området oppsto på asiasiden, inntil grekeren Byzas i år 657 f.Kr. seilte opp Bosporos. Han slo seg ned ved den naturlige havna i innseilingen til Det gylne horn. Halvøyen de landet på stikker som en tommel ut i Marmarahavet, ytterst strategisk beliggende ved innseilingen til stredet som leder vei inn i Svartehavet.

Romerrikets strateger innså også Byzantiums perfekte beliggenhet, og etter å ha jaget sin rival Licinius østover til dagens Üsküdar øst for Bosporos etablerte keiser Konstantin byen som «det nye Roma».

Av de mange keiserne som fulgte nådde Konstantinopel sitt høydepunkt under Justinian, som i år 537 bygde den fabelaktige Hagia Sofia-kirken. Den troner som et høydepunkt i bysantisk kultur og arkitektur.

Men mange kriger og prangende byggverk tæret på ressursene, og beredde grunnen for muslimenes inntog i byen. De hadde banket på byporten i flere tiår. Og til slutt, 28. mai 1453, brøt sultan Mehmet II gjennom de kraftige bymurene. Det ville muligens ikke skjedd uten den foretaksomme ungareren Urbans hjelp. Han hadde nemlig konstruert «den største kanon verden har sett», og ønsket å få testet den ut i praksis.

De bysantiske forsvarerne var ikke istand til å stå imot den voldsomme kanonaden. Keiser Konstantin Dragatses kjempet til det siste på barrikadene, men forgjeves. Med sin død tok han også restene av det en gang så mektige romerriket med seg i graven.

Les også: – Mange har tydelig savnet Tyrkia

I moskéen

Mehmet II hvilte ikke på laurbærene, men utviklet Istanbul (gresk for ”i byen”) til det administrative, kommersielle og kulturelle hjertet i det ekspanderende osmanske riket. Hagia Sofia ble for eksempel bygd om til moské, og flere av byggverkene han fikk oppført er i dag noen av byens fremste attraksjoner.

Sultan Süleyman fulgte opp der Mehmet II slapp, blant annet med å bygge byens største og mest iøynefallende moské, Süleymaniye (1550). Etter hvert som det osmanske riket vokste, og omfattet Midt-Østen, Nord-Afrika i tillegg til halve Øst-Europa, vokste også Istanbul til en enorm smeltedigel av ulike nasjonaliteter. På gatene ble det snakket gresk, armensk, ladino (jødisk-spansk), russisk, arabisk, bulgarsk, romansk, albansk, italiensk, fransk, tysk og engelsk. Slik ble Istanbul en forløper for senere kosmopolitiske byer som New York og London, der mennesker fra ulike nasjoner går opp i en større enhet. Et lappeteppe av kulturer, som sammen gikk opp i en høyere enhet.

På Süleymans tid og ifølge datidens observatører var Istanbul «den mest siviliserte byen i verden», men med det osmanske rikets fall falmet også «Østens Paris». Dog ikke mer enn at kjælenavnet hang med helt til utgangen av 1800-tallet. Som en bekreftelse på akkurat det ble Orientekspressen, det første luksuriøse, internasjonale ekspresstoget, etablert mellom Istanbul og den franske hovedstaden i 1883.

Paradoksalt nok innledet denne storsatsingen slutten på det en gang så mektige osmanske riket, og samtidig begynnelsen på en nasjon som skulle kaste sin muslimske ham fullstendig for bedre å kunne tilpasse seg den nye tid.

(Saken fortsetter under)

Det er flisene i taket som har gitt navnet til Istanbuls kanskje mest kjente turistattraksjon Den blå moské.
Det er flisene i taket som har gitt navnet til Istanbuls kanskje mest kjente turistattraksjon Den blå moské.

***

Solen varmer i den tiltagende skarpe lufta, som bærer bud om vinter. På det lille høydedraget som forbinder Den blå moské med Hagia Sofia hersker det en oppløftet stemning blant folk. Skaren av besøkende vandrer mellom de to moskeene og Topkapi-palasset litt lengre bort som i våryr døs. Selv er jeg på vei inn i Sultan Ahmet-moskéen, ofte bare omtalt som Den blå moské, da jeg i øyekroken blir vár en skikkelse som trer frem fra skyggen.

– Hey, where are you from?

En ung mann pakket inn i en stilig, lys brun kamelhårsfrakk smiler bredt og vurderer meg med nysgjerrig iver. De fleste andre rundt meg er tyrkere, og jeg aner uråd. Det kryr av guider som mot betaling viser deg rundt på området, men Mehmet forsikrer meg at han ikke har slike motiver.

– Men kanskje du etterpå vil besøke teppebutikken vår?

Visste jeg det ikke. Likevel lar jeg meg lokke med inn i moskéen. Mehmet kan alt om den imponerende bygningen, og avslører også en viss kunnskap om Norge.

– Kjenner du en mister Ulstein…? prøver han forsiktig, og forteller om onkelen sin som hadde besøk av den kjente nordvestlandske skipsbyggeren for en stund tilbake.

– Han kjøpte flere tepper, en meget hyggelig mann, forsikrer Mehmet meg og ringer opp onkelen, som over telefonen forsikrer meg om det samme.

Jeg er på vakt, men lar meg likevel sjarmere av Mehmets kunnskapsrike anekdoter og varme velvilje. Frem til nå har møtet med innbyggerne i millionbyen vært en åpenbaring. De er blide og imøtekommende, og følger deg helt frem til endepunktet når du spør om veien. De er ikke alltid like sterke i engelsk, men kompenserer med ivrige geberder og bestemte blikk.

Les også: Syv historiske plasser som Europa har glemt

Den blå moské henter sitt navn fra de titusenvis av blå fliser i mosaikken inne i bygningen, og i tillegg er det særlig de buede hvelvingene i taket og de fargede blyglassvinduene som imponerer.

– Den første moskéen med seks minareter, forsikrer Mehmet meg, og smiler bredt.

Selv foretrekker han sin lokale moské på andre siden av Bosporos, som han dessverre ikke besøker så ofte.

– Til det krever jobben for mye, sukker han.

Landets hjerte

For å forstå Istanbul og dagens Tyrkia er det viktig å kjenne til landets tilblivelse. Da kommer man ikke utenom Mustafa Kemal Atatürk, grunnleggeren av den tyrkiske republikken. Atatürk var en osmansk hærfører, som etter Første verdenskrig ledet an i krigen om løsrivelse fra seierherrene (hovedsakelig England og Frankrike), som hadde delt det osmanske riket mellom seg.

Da Tyrkia som vi kjenner det i dag hadde løsrevet seg fra okkupantene sto Atatürk i 1923 tilbake som landets suverene leder. Tyrkerne var opprinnelig et sentralasiatisk rytterfolk som ankom området på 1000-tallet, og som opp gjennom århundrene var i konstant konflikt med det kristne Bysants og de muslimske araberne i sør. Med Atatürk begynte derfor en ny tidsregning. Ikke bare gikk han i bresjen for et nytt land, men han satte i tillegg radikale premisser for den nye nasjonen, ved å avskaffe kalifatet (politisk islam) og opprette en sekulær stat. Et fullstendig, ugjenkallelig brudd med fortiden. Det var ikke bare en enorm politisk utfordring. Snart hundre år senere er den menneskelige omstillingen en prosess som slett ikke er over.

Atatürk hadde blikket vendt mot vest, og mente at de økonomiske mulighetene lå i en demokratisk samfunnsutvikling basert på en felles verdslig plattform. Tyrkia besto av et utall folkeslag, med ulike trosretninger og kulturelle bindinger, som alle skulle finne sin plass i den nye nasjonen.

For Istanbuls del var ikke dette noen umiddelbar suksess. Atatürks kampanje for selvstendighet ble ledet fra Ankara midt inne i landet i Lille-Asia. Dette for å kutte de historiske båndene til det gamle imperiet, men mest fordi den nye hovedstaden var utenfor rekkevidden av utenlandske kanonbåter.

Forfallet satte inn. Vedlikeholdet ble forsømt, og det var knapt noen økonomisk utvikling i millionbyen. Likevel strømmet folk til fra alle landets hjørner. Om ikke byen var landets hovedstad var den dets hjerte.

Les også: Dykker fant sjelden skatt på havets bunn

(Saken fortsetter under)

Solnedgang over Golden Horn bay i Istanbul. Foto: COLOURBOX
Solnedgang over Golden Horn bay i Istanbul. Foto: COLOURBOX

Tyrkisk egenart

Tidlig på 1990-tallet innledet Istabul en renessanse som har ført til en voldsom kulturell og økonomisk oppblomstring. En rekke nye kulturinstitusjoner, som Istanbul Modern, SentralIstanbul og Sakip Sabanci Müzesi, er etablert som modernistiske fyrtårn. I det tidligere svært nedkjørte Beyoglu har trendy kafeer og restauranter erstattet mange av de tidligere mer lyssky etablissementene bydelen var mest kjent for.

I det hele tatt feier det en frisk bris av fremtidshåp gjennom bygatene, særlig i området mellom Tünel og Karaköy, i skyggen av det gamle Galatatårnet. Her krysser en mengde små streder hovedåren ned til Galatabrua. Blant dem den lille, nesten unnselige sidegaten Serdari Ekrem. Her ligger nyrenoverte bygninger med lekre motebutikker side om side med helt nedkjørte bygårder. Forfallet er på retrett, blir jeg fortalt. Stadig flere av dem pusses opp og tas i bruk. En av dem som har flyttet inn er den unge klesdesigneren Tuba Banian.

– Her åpner det en ny butikk omtrent hver uke, forklarer Tuba entusiastisk, to dager før hun selv skal åpne sin lille motebutikk.

– Stadig flere gallerier og motebutikker kommer til, forklarer Tuba videre, som har spesialisert seg på å designe lekre ridejakker i et mykt velourstoff. Stilen har et klart østlig preg, og jakkene er da også myntet på lokale moteløver, som mye av det andre du finner i Serdari Ekrem.

- Jeg tok utgangspunkt i min egen interesse for ridning, forklarer hun og viser meg ivrig rundt i den lille butikken. Her henger ikke mange plaggene, men Tuba forsikrer meg om at alt vil være på plass når åpningsdagen opprinner.

Serdari Ekrem er i støpeskjeen. Gaten huser flere avant garde motebutikker rettet mot et lokalt marked, i tillegg til andre litt merkelige designbutikker, som Lunapark. Østlig i anslaget, i en slags vestlig retrostil.

– Butikkene i Serdari Ekrem er mest for unge tyrkere som søker særpreg, understreker motejournalisten Ece, som tilfeldigvis er innom nabobutikken for å finne klær til et forestående fotoopptak.

- Dette er nok ikke like overførbart til vesteuropeiske forhold, men de gir en interessant pekepinn på tyrkisk egenart, mener Ece, som foreslår større varehus som Kanyon, Akmerkez, Cevahir, Capitol og Galleria.

Les også: Broene du helst ikke vil krysse

(Saken fortsetter under)

En moske i Istanbul. Foto: COLOURBOX
En moske i Istanbul. Foto: COLOURBOX

«Elektrisk» by

Mehmet og Tuba er unge representanter for to ulike sider ved Istanbul. Mens Mehmet selger tepper som familien hans har gjort i generasjoner, og helst ser at kona holder seg hjemme med deres to barn, satser Tuba Bania friskt på sitt lille foretak.

De er bildet på det paradoksale ved Istanbul. At øst møter vest nettopp i Istanbul blir en klisjé når man vet at Istanbul er noe helt for seg selv. Som en etterlatenskap etter Det osmanske riket, dette strålende imperium som på høyden var det mest moderne verden til da hadde sett.

I Istanbul finner du samtidig et spenningsforhold mellom det moderne og det gamle. Mellom hip hoperen og muezzinen. Kallet til bønn fra den ene siden av gaten, den dundrende bassgangen fra baren på den andre. De lever side om side, som komplementære motsetninger i byens uendelige kulturelle mosaikk.

Bildet er talende for dagens Istanbul. Spennet mellom fortid, nåtid og fremtid, og de iboende motsetningene, er hele tiden til stede og skaper en elektrisk stemning jeg har opplevd i eklektiske byer som New York og Jerusalem. Dette bidrar til at man ikke blir helt klok på Tyrkia og tyrkerne, i den grad at de fremdeles står utenfor det gode europeiske fellesskapet. Det er for eksempel flere heldekkende plagg og hodeskjerf i Istanbul enn i Egypt og Syria, samtidig er det kun New York og London som har flere milliardærer. Forfatteren Pamuk, som med sin kritiske stemme flere ganger er straffeforfulgt av de tyrkiske myndighetene, konstaterer tørt at Istanbul ikke forandrer seg like raskt som den «snakker». Det er ikke gjort over natta å snu en samfunnsforståelse preget av totalitære systemer som har regjert over flere tusen år.

– Landet vil bli medlem av EU for alle de gale, mer overfladiske grunnene, og omfavner ikke uten videre Europas dyptliggende demokratiske dyder, som retten til fri tale, mener reisejournalisten Nigel McGilchrist, som har bodd i byen i lange perioder over nesten 30 år.

Sett i et historisk perspektiv er det lett å forstå. Valget av en statsleder som sterkt betoner sine muslimske dyder kan også virke betenkelig på utenforstående.

– Erdogan er det beste som har hendt Tyrkia, hevdet derimot min guide Mehmet, som plasserer statsministeren omtrent i samme klasse som Atatürk.

– Han har fått på plass mange reformer, økonomien har aldri vært bedre, og det er langt mindre korrupsjon en tidligere, mener Mehmet bestemt.

Og langt på vei har Mehmet rett.

Les også: Dette er verdens bratteste gate

(Saken fortsetter under)

Det er mulig å bli med på båtturer rundt Istanbul. Foto: COLOURBOX
Det er mulig å bli med på båtturer rundt Istanbul. Foto: COLOURBOX

Nesten som India

Noe verken Erdogan som tidligere borgermester i Istanbul eller andre ser ut til å få skikk på er biltrafikken. Skal Mehmet bruke bilen til jobben tar det ham tre timer, som han normalt bruker en knapp halvtime på om han tar båten over fra asiasiden.

I Istanbul står du alltid i en eller annen bilkø, og slipper sjåførene unna trår de gassen i bånn frem til neste kø. De kjører nærmest som gale alle mann.

I tillegg til t-banen er båt et bra og mer behagelig alternativ, særlig om du skal krysse Bosporos eller bare oppleve Istanbul fra sjøsiden. Etter en tur til krydderbasaren og besøk i Mehmets teppebutikk (jeg klarte dog å stå imot kjøp) er en tur på Bosporos et ypperlig sted å avrunde dagen om du vil følge solens gang ned i havet.

– Herfra minner Istanbul meg om New Dehli, mener Ravi, som opprinnelig kommer fra den indiske millionbyen, men som for tiden er utplassert i Istanbul av arbeidsgiveren. Med en murerøl i den ene hånda veiver han ivrig med den andre, og trosser den kalde vinden fra nord ute på dekk i en t-skjorte to nummer for liten. Sammen med et knippe arbeidskollegaer nyter de sollyset som mot slutten av reisen legger Sultanahmet mot sør i et skimrende lys av gull.

Flere observatører, som McGilchrist, har dratt den samme parallellen – at Istanbul er det nærmeste du kommer India i Vesten. Det kan skyldes menneskemylderet, den store foretaksomheten som blant annet gjenspeiler seg i fiskerne på Galatabroen, de tusenvis av selgerne som tråler gatene, basarselgerne, hammammassørene, de utallige kebabkokkene eller teppeselgerne. Det kan også skyldes den generelt gode stemningen som preger byen. For selv om islam muligens har fått en sterkere rolle i dagens Tyrkia og i Istanbul tenker den jevne borger mest på sin identitet som tyrker. De står på mange måter midt oppe i et gedigent eksperiment: Å utvikle et moderne samfunn i Midt-Østen, fundert på flere tusen år gamle tradisjoner. Og er ikke Vesten interessert i være med på dette og inkludere dem i det gode selskap, da er det vårt tap.

Etter et besøk i verdens mest spennende by er jeg tilbøyelig til å være fullstendig enig.

Personvernpolicy