USAs president John F. Kennedy taler til folket 22. oktober 1962 og bekrefter at sovjetiske missilanlegg settes opp på Cuba og at dette er uakseptabelt for USA. Cubakrisen er et faktum. Foto: AP
Cubakrisen: Da verden var et hårsbredd fra katastrofe
Over tretten skjebnesvangre dager for 60 år siden holdt den kalde krigen på å koke over.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Kameralysene er på i Det hvite hus. Presidenten har talen klar og vet at etter han har holdt denne direktesendte talen er det ingen vei tilbake.
22. oktober 1962 var verden på randen av atomkrig og president John F. Kennedy måtte informere det amerikanske folk om at myndighetene hadde oppdaget at sovjetiske baser for mellomdistanse– og langdistanseraketter med kjernefysiske stridshoder ble bygget på Cuba.
Plutselig kunne en atomrakett sendt fra Cuba treffe Washington D.C. Den kalde krigen holdt på å koke over.
Presset på for bombeangrep og invasjon
Rådgiverne presset på for amerikanske luftangrep mot anleggene eller invasjon av den karibiske kommuniststyrte øya. Kennedy visste at landet måtte reagere, selv om de ikke visste hva konsekvensene ville bli.
– Hvis vi ikke reagerer, viser vi sovjeterne at vi aldri ville reagere, uansett hva de gjør, sa han til sine rådgivere tidligere på dagen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenBlant rådgiverne var hans egen bror justisminister Robert Kennedy, forsvarsminister Robert MacNamara, general Maxwell Taylor, CIA-direktør John McCone og utenriksminister Dean Rusk.
– Jeg vet ikke helt hva slags verden vi vil befinne oss i etter at vi har gått til angrep mot Cuba, uttalte Kennedys forsvarsminister Robert McNamara i ettertid.
Senere skrev han at hvis Sovjetunionen hadde gått til atomangrep, ville USA slått tilbake med samme mynt. Resultatet ville blitt «en fullstendig katastrofe».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen(Artikkelen fortsetter under bildet).
Cubas leder Fidel Castro (i midten) i samtale med Sovjets leder Nikita Khrusjtsjov (til høyre) under et FN-møte i New York i 1960. Det tette båndet mellom de to kommuniststatene førte til et realt hodebry for Det hvite hus. Foto: Prensa Latina / AP
Talen som endret alt
– God ettermiddag, mine kjære medborgere.
Talen går direkte ut til det amerikanske folk både på TV og radio. Budskapet er klart: Kennedy forteller folket at ryktene om sovjetiske rakettvåpen i Cuba stemmer med landets etterretning og at dette var uakseptabelt. Amerikanske styrker blir satt i høyeste beredskap.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Dette landets utgangspunkt vil være å anse at enhver atomrakett skutt ut fra Cuba mot noen som helst nasjon på den vestlige halvkule, som et angrep fra Sovjetunionen mot USA, noe som vil kreve et fullt territorielt motsvar på Sovjetunionen, sier presidenten i talen.
Han varsler at USA vil iverksette en blokade av skipstrafikken til Cuba og krever at at alle rakettinstallasjoner og anlegg på øya skulle demonteres og returneres til Sovjetunionen.
– Jeg ber om at Khrusjtsjov stopper og eliminerer denne hemmelige, farlige og provoserende trusselen mot verdensfreden, og igjen stabiliserer forholdet mellom våre to nasjoner. Jeg ber ham også å oppgi denne jakten på verdensdominans og ta del i en historisk innsats for å stanse det farlige våpenkappløpet og endre verdenshistorien, sier Kennedy i talen.
Artikkelen fortsetter under annonsenSe akrivvideo: Cubakrisen 50 år etter.
Kald skulder fra Khrusjtsjov
Konflikten hadde begynt da USA utplasserte mellomdistanseraketter i Tyrkia og Italia. Da man i Kreml oppdaget dette begynte man å konstruere lignende anlegg på Cuba.
Artikkelen fortsetter under annonsenSvaret fra Moskva på Kennedys tale, kom allerede neste dag. Nikita Khrusjtsjov avviste kontakt USAs krav og beskyldte samtidig USAs blokade av Cuba for å være i strid med folkeretten.
Den amerikanske blokaden ble satt i verk 24. oktober og russiske lasteskip, som allerede var på vei til Cuba med våpen og utstyr til basene, ble beordret til å vente eller snu tilbake til Sovjet. I ettertid ble det klart at flere sovjetiske ubåter med atomvåpen var svært nær å skyte mot den amerikanske blokaden da de ble jaget av amerikanerne.
«Historiens farligste dag»
27. oktober ble kjent som «Black Sunday» (den sorte søndagen), også omtalt som «Historiens farligste dag». Da sto de sovjetiske rakettbasene på Cuba klare. Samme dag ble det samlet store troppestyrker i Florida. 120.000 soldater var klare til en eventuell invasjon av øya.
Artikkelen fortsetter under annonsenFørst 30 år senere fikk amerikanerne vite at «sovjeterne hadde flere dusin kortdistanseraketter for bruk på slagmarken utplassert på øya. Disse var utstyrt med kjernefysiske stridshoder som kunne utslettet hele invasjonsstyrken», ifølge Michael Dobbs i boken «One Minute to Midnight». I tillegg var det sendt over 42.000 sovjetiske soldater til øya.
Dagens hendelser toppet seg da et amerikansk U2-spionfly ble skutt ned over Cuba. Piloten omkom og presidenten var under hardt press for å bevæpne landets spionfly så de kunne skyte tilbake om de ble angrepet. Toppgeneralene ville også svare med luftangrep.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Artikkelen fortsetter under bildet).
Demonstranter mot krig utenfor Det Hvite hus 27. oktober 1962, dagen som er omtalt som «Black Sunday». Foto: - / AFP
Hemmelige møter
Mens krisen så ut til å spinne ut av kontroll foregikk det hektisk møteaktivitet på bakrommet. De viktigste samtalene gikk mellom Robert Kennedy og Sovjets ambassadør til USA, Anatolij Dobrynin.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Robert Kennedy så utslitt ut. Man kunne se på øynene at han ikke hadde sovet på dagesvis. Selv sa han at han ikke hadde vært hjemom på seks dager og netter», fortalte Khrusjtsjov om rapporten Dobrynin leverte fra møtet.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
USAs president John F. Kennedy (t.h.) i samtale med sin bror og justisminister Robert Kennedy under Cubakrisen i 1962. Spesielt Robert Kennedy fikk en nøkkelrolle i de hemmelige diplomatiske forhandlingene med Sovjet. Foto: AP
Sovjeterne krevde lovnader om at USA ikke ville invadere Cuba, samt at de trakk tilbake rakettene fra Tyrkia, mot at de fjernet atomrakettene og basene fra Cuba. Det første var Kennedy villig til å gå med på, mens rakettbasene i Tyrkia var et Nato-oppdrag, som var mer komplisert å få løst diplomatisk.
«Han spurte meg om hva slags tilbud USA kom med, og jeg fortalte ham om brevet som presidenten akkurat hadde sendt til Khrusjtsjov. Han spurte om vi ville fjerne missilene fra Tyrkia. Jeg fortalte at det ikke ville bli noen «quid pro quo» («noe for noe», journ. anm) eller avtale under noe som helst form for trussel eller press».
Artikkelen fortsetter under annonsen«Under det siste punktet så var det en avgjørelse som måtte tas av Nato. Likevel, så sa jeg at president Kennedy hadde vært på tanken om å fjerne de missilene fra Italia og Tyrkia over en lengre periode. Han hadde beordret å fjerne dem for en tid tilbake, og at det var vår vurdering at, innen kort tid etter at denne krisen var over, så ville de missilene være borte», skrev Robert Kennedy i sin bok om krisen «Thirteen Days: A Memoir of the Cuban Missile Crisis».
Artikkelen fortsetter under annonsenDette ble gjennombruddet. USA lovet å ikke invadere Cuba, samt under bordet lovte at missilbasene i Tyrkia og Italia skulle fjernes, samt blokaden avsluttes.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
De amerikansk jager stopper et sovjetisk fraktskip på vei fra Cuba for å sjekke godset. Den amerikanske blokaden av Cuba varte fra 24. oktober til 22. november 1962. Dette bildet er tatt 12. november. Foto: - / AFP
– Den best håndterte krisen
Om morgenen 28. oktober kom Kreml med en offisiell erklæring om at rakettanleggene på Cuba skulle bygges ned og utstyret sendes tilbake til Sovjetunionen. Etter at man i Washington kunne bekrefte at rakettene var trukket tilbake, startet prosessen med å oppheve blokaden. 22. november ble blokaden løftet og samme dag startet Sovjetunionen med hjemsendelsen av egne soldater og bombefly fra øya.
Artikkelen fortsetter under annonsen– I mange år mente jeg rakettkrisen på Cuba var den best håndterte utenrikspolitiske krisen i den siste delen av forrige århundre, uttalte McNamara under en konferanse i Havana i 2002.
– Men jeg konkluderer nå at uansett hvor kløktig krisen må ha blitt håndtert spilte flaks også en betydelig rolle for å unngå atomkrig med en hårsbredd på tampen av disse ekstraordinære 13 dagene.
Kilder: SNL, Wikipedia, The National Security Archive, ABC Nyheter, AFP og NTB.