«Krigens neste fase»:
Forsvarsprofessor Tormod Heier: – Ukraina kjemper en eksistensiell overlevelseskamp nå

Alarmen går hos myndighetene i Donetsk, og beskjeden fra guvernør Pavlo Kyrylenko er ikke til å misforstå: Sivile i Donetsk må forlate området nå.

– Hele landets skjebne vil avgjøres av Donetsk, sa Kyrylenko natt til onsdag.

Dersom sivile blir værende i området, vil kampen for å beskytte dem hindre de ukrainske styrkene i å fokusere på hovedoppgaven de nå står overfor, å sørge for at Donetsk ikke blir «neste Luhansk» og havner i Putins hule hånd.

Russiske styrker erklærte nylig at de hadde tatt kontroll over Luhansk, og nå er i gang med å etablere et militært fotfeste der. Samtidig forbereder Ukraina seg på «neste fase».

– Ukraina utkjemper en eksistensiell overlevelseskamp på eget territorium, sier professor ved Forsvarets høgskole Tormod Heier til ABC Nyheter.

Stille før stormen

Ifølge Heier er Ukrainas viktigste virkemiddel motivasjonen til soldatene, og forsvarsviljen i en befolkning på i underkant av 40 millioner innbyggere, vestlige våpen og et stort landeområde som gjør Ukraina til Europas nest største land, etter Russland. De ukrainske styrkene gjennomfører nå en midlertidig reorganisering. Heier tror at dersom ukrainerne de får kjøpt seg tid, så vil de kunne gjenerobre deler av områdene som Russland har okkupert, særlig sørover mot Krim.

Men er det bare stille før stormen?

Ifølge professoren står Russland nå overfor et «pest eller kolera»-dilemma. Enten å ta et steg tilbake og gi sine styrker tid til å hvile ut, og dermed risikere at Ukraina foretar et motangrep mens russerne har senket guarden. Eller å fortsette utmattelseskrigen med full styrke, men da på en måte som vil forsterke slitasjen og motivasjonsproblemene i egne rekker.

Siden krigens første dager har de russiske styrkene blitt møtt med uventet stor motstand fra ukrainerne, og med våpenleveransen fra Vesten i ryggen har mange av de russiske styrkene sakte men sikkert fått redusert kampkraft, uten verken nye forsyninger eller uthvilte mannskaper.

– Akkurat nå er styrkeforholdet mellom Ukraina og Russland omtrent én til én. Det betyr at foreløpig er ingen av partene i stand til å få til gjennombrudd i motpartens fremste linjer. Vi ser konturene av utmattelseskrig, hvor partene stanger mot hverandre langs en 1000 kilometer lange frontlinje, sier Heier til ABC Nyheter.

Vestlige etterretningskilder fra før 2022, som hevdet at russerne trente på såkalt «femte-generasjons krigføring», har ikke vært riktig; den krigen vi ser i russerne fører i Øst-Ukraina minner mest av alt om skyttergarvkrigføringen under 1. verdenskrig for over 100 år siden.

(Saken fortsetter under bildet).

Norskprodusert våpen blir viktig

Russland har for tiden samlet mesteparten av styrkene sine i Luhansk, men Heier tror ikke Donbass-området, som består av Luhansk og Donetsk, er Russlands endelige mål. Professoren tror Russland ønsker å forsterke landkorridoren ned langs Ukrainas kyst og til Krimhalvøya. Klarer de dette vil russerne få en direkte forbindelse med god kapasitet tilbake til moderlandet. Dermed har russerne Krimhalvøya og store deler av svartejordsbeltet som leverer korn til verdensmarkedet, samt Azovhavet, i sin hule hånd.

Men mens Russland får fotfeste i Luhansk, mobiliserer Ukraina nært strategisk viktige Kharkiv. Samtidig venter de på våpenleveranser fra Vesten, hvor det norskproduserte luftvernsystemet NASAMS vil kunne bli avgjørende.

– NASAMS kan vise seg å bli et viktig våpen for Ukraina, dels for å beskytte de store byene der nærmere 45 prosent av sivilbefolkningen bor. Men også for å beskytte viktig infrastruktur slik som jernbaner og broer, som stadig blir viktigere for å få vestlig militært utstyr frem til fronten, sier Heier.

Luftvernsystemet vil også kunne brukes til å forsvare hovedkvarterene til lederne i de store byene som Kiev, Odessa og Kharkiv. Et forsvar av disse byene er spesielt viktig for å opprettholde den politiske og militære styringsevnen i de delene av landet som ikke er okkupert. Mange ukrainske soldater befinner seg dessuten i dag i utlandet for å få opplæring i de stadig mer avanserte våpensystemene som nå sendes inn i Ukraina fra vestlig side.

(Saken fortsetter under bildet).

– Misforståelser kan utløse konflikt mellom Russland og Nato

Opplæringen foregår blant annet i Nato-nasjonen Storbritannia, som sammen med USA er blant de største bidragsyterne til det ukrainske forsvaret. Ukrainas evne til å forsvare seg mot russisk okkupasjon er nemlig viktig for Nato-landenes sikkerhet.

Dersom Russland får full kontroll med hele den ukrainske kystlinjen vil russiske marinestyrker plutselig dele farvann med Nato-nasjonen Romania. Dermed kan faren for tilsiktet eller utilsiktet konfrontasjon mellom stormaktene plutselig bli langt større.

– Da øker også sjansen for misforståelser og feiltolkninger mellom vestlige og russiske styrker. I sin ytterste konsekvens kan det oppstå kriser der amerikanske eller allierte marinefartøyer kommer i stridskontakt med russiske fartøygrupper. i dagens situasjon operere derfor mest sannsynligvis begge partene i Svartehavet med svært strenge engasjementsregler, slik at man unngår konflikt til sjøs, sier Heier.

Samtidig som Russland har stålfokus for Ukraina, har Nato holdt en historisk velkomstfest for Finland og Sverige. En lang historie med nøytralitet er forkastet til fordel for medlemskap i Nato. Dermed er det russiske nabolaget i hele Nord-Europa plutselig omringet av Nato-land.

– Nato-utvidelsen i Norden har stor betydning for alliansen; tyngdepunktet skyves litt nordover samtidig som grensene til Russland dobles. Utvidelsen har også stor innvirkning på russiske trusselvurderinger. Plutselig har Putin-regimet en Nato-grense som strekker seg tvers gjennom Europa, fra Svartehavet til Barentshavet. Selv med en av verdens største forsvarsstyrker på rundt 900.000 soldater kan ikke russerne være på så mange steder samtidig, sier professoren i militærstrategi.