I 1867 kjøpte USA Alaska fra den russiske tsar. Et lite fyrstedømme i Europa fikk tilbudet først, men takket nei. – Vi avslo tilbudet, bekrefter Liechtensteins prins Hans-Adam II til ABC Nyheter.
Skvist i fjellandskapet mellom Sveits og Østerrike ligger det vesle fyrstedømmet Liechtenstein. I areal måler det rike landet bare 160 kvadratkilometer. I antall innbyggere er det på størrelse med Moss.
Om du søker etter informasjon om Liechtenstein på internett er det to historier som går igjen. Det ene er at gebiss er landets største eksportartikkel. Det andre er historien om de 80 tapre soldatene fra Liechtenstein som dro ut for å kjempe mot Italia i 1866, men som kom tilbake kort tid etterpå som 81. Fordi krig er kjedelig, og fordi de fikk en venn på turen.
Der har du Liechtenstein. En liten nasjon som stadig leverer historier av det kuriøse slaget.
Således føyer det seg i grunnen fint inn i rekken at det vesle fyrstedømmet også en gang ble tilbudt å kjøpe Alaska.
For utrolig til å være sant? Nei. Den utrolige historien bekreftes av nasjonens fyrstehus.
– Tilbudet kom fra Russland, men ble avslått av den regjerende prinsen, sier prins Hans-Adam II til ABC Nyheter.
Den 74 år gamle fyrsten forteller at han husker at episoden har blitt referert til innad i familien flere ganger i oppveksten, men han har ikke klart å finne skriftlige kilder.
– Beklageligvis har vi ikke mer informasjon om tilbudet, sier prinsen.
Saken fortsetter under bildet
Historien er kanskje mindre utrolig om man ser på foranledningen. Rundt midten av 1800-tallet regjerte nemlig Russland over et stort landområde kalt Russisk Amerika, med byen Novo Arkhangelsk (i dag Sitka) på øya Baranof som hovedstad. Landområdet tilsvarer det som i dag er Alaska.
Men Russland slet økonomisk og fryktet en krig med Storbritannia. De var redde for at de kunne miste territoriet sitt uten å få noe igjen for det. Derfor besluttet tsar Aleksander II av Russland at Alaska skulle selges.
Utfordringen var bare å finne en kjøper.
Den russiske tsaren vendte blikket mot Liechtenstein og regjerende prins Johann II. Som verdenskartet forteller takket fyrstedømmet nei, mens USA takket ja og bladde opp 7,2 millioner dollar for territoriet.
Les også: 100 år siden Halifax ble jevnet med jorden
Men hvordan kunne verden sett ut om Liechtenstein hadde kjøpt det enorme landområdet nord i Amerika i 1867, et område 10737 ganger større enn de 160 kilometrene fyrstedømmet utgjør.
Ville Liechtenstein blitt en politisk stormakt? En av verdens største sjømatsprodusenter? Eller ville de endt opp som et enormt skatteparadis som samtidig fungerte som en slags snodig buffer mellom Russland i øst og USA i vest?
Saken fortsetter under kartet
Kontrafaktisk historie
Kontrafaktisk tenkning kalles det når man skisserer scenarier for hva som kunne ha skjedd, i motsetning til hva som faktisk skjedde.
En av de fremste nordmennene på området er professor Øystein Sørensen, som i 2005 kom med en kontrafaktisk historiebok, Historien om det som ikke skjedde. På spørsmål fra ABC Nyheter om hvordan han ser for seg at dagens Alaska ville ha utviklet seg om det var en del av vesle Liechtenstein, levner han ikke fyrstedømmet mye sjanse.
Han har rett og slett ingen tro på at de skulle klart å bite seg fast i Nord-Amerika.
– At Liechtenstein skulle kunne administrere hele Alaska i lang tid fra 1867 og utover høres mildt sagt nokså usannsynlig ut. Sånn sett er det ikke så rart at de takket pent nei til tilbudet, hvis det da faktisk eksisterte et sånt tilbud, sier Sørensen til ABC Nyheter.
Store utfordringer
Det er ikke vanskelig å gi professoren rett i at utfordringene ville stått i kø. For det første er Liechtenstein bitte lite. Rundt tiden for Alaska-salget hadde det europeiske fyrstedømmet 7504 innbyggere. Tallene har ABC Nyheter fått fra historiker Fabian Frommelt ved Liechtenstein-Instituttet, og tallet stammer fra 1868 og ikke 1867, men det sier litt om hvilke innbyggertall vi snakker om. Det dreier seg ikke om en nasjon som i 1867 plutselig skulle klart å dra opp noen hundre tusen innbyggere fra ermet for å sende over til Alaska. At nasjonen heller ikke har kystlinje og i luftlinje ligger rundt 7800 kilometer unna vestkysten av Alaska gjør det ikke akkurat enklere.
Klima ville trolig også lagt en demper på en befolkning mer vant til sentral-Europas varme fremfor Alaskas mer barske klima.
Det er vanskelig å trekke en norsk parallell for å få fram poenget. Men, det kan kanskje sammenlignes med om Norge en gang på 1800-tallet hadde takket ja til søramerikanske Bolivia, i et helt tenkt scenario, selvsagt, for et slikt tilbud har aldri foreligget. Likheten er at Bolivia ligger langt unna i en annen verdensdel og at utvandrerne må manøvrere mellom land med og uten kyst.
Ville nordmenn likevel flokket til Bolivia? Vi kan bare spekulere, men det er fristende å svare neppe, til tross for at Kristiania-bohemen omtrent samtidig drømte om å opprette en anarkistisk fristat av skandinaver og indianere i Patagonia på sørspissen av Argentina.
Noen prosjektet ender likevel bare opp som drømmer.
Les også: Ingen hadde fortalt dem at første verdenskrig var over
– Ville trengt konkrete planer
– Hvis Liechtenstein virkelig skulle ha kjøpt Alaska i 1867, måtte de ha hatt noen konkrete ideer om hva de skulle gjøre med det, og særlig hvordan de skulle kunne forsvare territoriet dersom naboer av typen USA eller Canada/Storbritannia skulle finne på å true det, mener Øystein Sørensen.
Han lander på at det mest plausible, men dog så kjedelige, scenariet ville vært at territoriet hadde blitt videresolgt, eller på annen måte overlevert til en av de naboene i løpet av kort tid.
Saken fortsetter under bildet
Vi forsøker å kaste inn en faktor for å se om vi klarer å forandre historikerens syn.
Få år etter overtakelsen av Alaska ble det nemlig oppdaget gull i Alaska, noe som gjorde at mange tusen gullgravere flokket til det store landområdet for å søke lykken. Alaska ble kjent verden over.
Gullrushet startet i byen Juneau i 1880, byen som senere ble Alaskas hovedstad. Atten år etter ble det funnet gull på strendene nær byen Nome nordvest i Alaska.
Kunne dette gullfunnet med det derpåfølgende gullrushet ført til europeisk fyrstesuksess i Nord-Amerika?
Nei, heller ikke gullfunnet tror Sørensen ville vært nok til at Liechtenstein skulle ha klart å holde på territoriet. Snarere tvert i mot.
– Gullfaktoren ville antagelig gjort at de nevnte naboene ville ha blitt enda mer hissige på å bemektige seg territoriet på den ene eller andre måten, tror professoren.
Vi gir oss likevel ikke:
– Men, kunne det ha tenktes at de ville ha flyttet sitt administrasjonssenter til Alaska og således «gitt opp Europa» og heller satset på å klamre seg fast i Amerika?
– Jeg har vondt for å tro at fyrstefamilien ville ha brutt opp fra sine hjemtrakter, uansett hvor mye gull som måtte ha lokket i Alaska.
– Men hva skulle til da, for at en liechtensteinsk overtakelse av Alaska skulle blitt en suksess? For at den gigantiske enklaven skulle ha fått livets rett?
– Jeg er stygt redd det ville være en tapt sak uansett. Men de kunne jo forsøkt å få en eller annen form for avtale med en av de to nevnte naboene, USA eller Storbritannia/Canada, en avtale som hadde garantert territoriets integritet og vært i stand til å håndheve lov og orden der. Så måtte de ha tatt det derfra.
Les også: Dødslegen og «de syv dvergene»
Liechtensteinsk historiker
Vi vender oss til historiker Fabian Frommelt ved Liechtenstein-Instituttet igjen. Han har ikke så lyst til å spekulere i tenkte scenarier, men på spørsmål omkring hvordan en potensiell overtakelse kunne gått for seg, kommer han med gode innspill:
– Prinsen kunne selvsagt ha kjøpt Alaska som sin private eiendom. Men fordi Liechtenstein har vært en egen rettsstat siden 1862, tror jeg ikke prinsen kunne ha slått sammen de to territoriene til å bli en ny stat med nytt navn. Jeg tror heller ikke han kunne annektert eller integrert den ene i den andre, med mindre det liechtensteinske parlamentet, Landtag, hadde gitt det sin støtte. Og om Landtag ville ha godkjent det blir igjen spekulasjoner.
Saken fortsetter under bildet
Russisk Amerika
Det var den danske oppdageren Vitus Bering som i 1741 oppdaget den østlige ruten til Alaska. Bering var i russisk tjeneste og gjorde derfor krav på territoriet for den russiske tsar.
Russiske pelsjegere var de første europeerne som flyttet til det nye landområdet nord i Amerika. Både russiske handelsstasjoner og ortodokse kirker dukket etter hvert opp langs kysten. På det meste skal det ha bodd rundt 2500 russere, fordelt på 23 handelsstasjoner, i territoriet, ifølge tall fra Wikipedia. Antallet inkluderte barn av russere og innfødte.
Etter at Russland tapte Krim-krigen (1853–1856) var landet blakk og tvunget til å få inn penger for å forsvare seg selv.
Pelshandelen som tidligere hadde gjort kolonien så innbringende, hadde på den tiden kollapset uten at de hadde noen annen industri til å overta. På 1860-tallet begynte Russland derfor å lete etter en mulig oppkjøper til Alaska.
USA bestemte seg for å slå til, til tross for at oppkjøpet ble latterliggjort av mange amerikanere. Opinionen mente at USAs utenriksminister og sjefsforhandler William H. Seward hadde kjøpt «katta i sekken». Alaska ble den første tiden omtalt som «Seward's Folly» (Sewards galskap) og «Seward's Icebox» (Sewards isskap).
Saken fortsetter under bildet
USA overtar
Den formelle overføringen fra Russland til USA skjedde klokken fire på ettermiddagen den 18. oktober 1867.
Seremonien var av det nøkterne slaget. En delegasjon fra USA møtte en gruppe russiske embetsmenn i det som i dag er byen Sitka på øya Baranof sør i Alaska. Så ble det russiske flagget firet ned, og det amerikanske Stars and Stripes heist opp.
De formelle ordene kom fra den russiske kapteinen Aleksei Alekseyevich Pesjtsjurov. Han tok steget fram, hilste på sin amerikanske kollega og sa:
– General Rousseau, på vegne av Hans Majestet, Russlands Hersker, overfører jeg herved territoriet Alaska til USA.
Et amerikansk militærkorps spilte opp fanfarer, mens to amerikanske krigsskip avfyrte salutter.
Med på kjøpet fikk amerikanerne flere fort, blokkhus og tømmerstuer.
Foruten noen få russiske handelsfolk og prester, dro de fleste hjem til Russland igjen. Det russiske eventyret i Amerika var over.
For Liechtenstein kom eventyret aldri i gang.
