Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Som mange andre mennesker, hadde den britiske skribenten Dougald Hine en oppvåkning på et tidspunkt, hvor klimaendringer gikk fra å være noe han hadde vagt kjennskap til, til å være noe som gjorde ham dypt bekymret.
– Jeg sluttet å fly og skiftet så mange lyspærer jeg kunne. Så en dag kom den neste oppvåkningen hvor jeg innså at jeg kan gjøre disse tingene og overtale så mange andre mennesker jeg klarer til å gjøre det samme, og likevel vil det kanskje ikke være nok, sier Hine til ABC Nyheter.
Oppvåkning nummer to førte med seg en rekke negative følelser.
– Frykt, tvil, desperasjon og en gryende forståelse av at vår optimisme og aktivisme kanskje ikke er nok til å gjøre en forskjell. Dybden i problemene vi befinner oss i, er større enn språket vi bruker til å snakke om dem, sier Hine.
ABC Nyheter har skrevet at den norske duoen Arne Johan Vetlsen og Knut Ivar Bjørlykhaug jobber med en bok om økologisk sorg, med ambisjoner om å skape mer rom til å snakke om negative følelser knyttet til klimaendringene og tap av natur i offentligheten.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDougald Hines oppvåkninger førte til at han ønsket å gjøre noe lignende for over ti år siden. I 2008 ble han kjent med forfatteren Paul Kingsnorth, som delte mange av Hines tanker, refleksjoner og følelser rundt klimakrisen.
Sammen startet de prosjektet Dark Mountain året etter,et kunst- kultur- og bokprosjekt som skulle bidra til en bredere og dypere samtale rundt negative følelser knyttet til klimaendringene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Vi prøvde å finne et nytt språk for å snakke om situasjonen vi befinner oss i.
Artikkelen fortsetter under.
Gjennom Dark Mountain har Hine vært med på å gi ut flere bøker i året, arrangere fire årlige festivaler, gi en scene til ulike kunstuttrykk og skape fellesskap for dypere dialog.
Hine har nylig trukket seg ut av prosjektet, men skiver fortsatt lange essays med sine egne refleksjoner rundt hvordan tap av natur og klimaendringene påvirker oss emosjonelt.
Artikkelen fortsetter under annonsenExtinction Rebellion: Klimaopprøret sprer seg: – Vi krever retten til liv
Hine fikk sin første klimaoppvåkning rundt 2005/2006, da Al Gore entret den globale scenen med sin dokumentar «An Inconvenient Truth».
– Da Al Gora ga oss denne Powerpoint-presentasjonen om klimaendringene, hadde han autoriteten og ferdighetene til en som har vært presidentkandidat i USA. Han tok styringen over situasjonen, og ledet deg som publikum fram til et punkt cirka 250 meter fra klippekanten. Han fortalte historien, og ga deg nok til at du ble redd, men så dro han deg trygt tilbake og ga deg en liste på åtte ting vi alle kan gjøre som vil bidra til at dette ender godt.
Det Hine omtaler som den første klimaaktivsmebølgen etter årtusenskiftet fant sted i perioden mellom filmens premiere i 2006 og det skuffende klimatoppmøtet i København i 2009.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Av ulike grunner så krasjet bølgen. Det var ikke slik at nyhetene ble noe bedre fra klimaforskerne, men mange at aktivistene ble ganske deprimerte av gapet mellom retorikken og virkeligheten i det som ble bestemt på klimatoppmøtene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under.
Hine var selv aktivist i perioden, og deltok i flere demonstrasjoner. Han opplevde at det var svært lite rom for negative følelser i bevegelsen den gang.
– Da jeg først involverte meg i klimaaktivisme, opplevde jeg at bredden i følelser som var velkomne var ganske smal. Det var sinne, frustrasjon, optimisme og engasjement som skulle være de rådende følelsene. Hvis du prøvde å artikulere noe som lå utenfor den rammen, ville folk ta deg til side å si at du var utbrent og be deg dra tre måneder til Thailand for å ta vare på deg selv og hvile ut.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Kom tilbake når du har energi igjen. Men ikke snakk med noen om dette her, for det kan gjøre folk utilpass», var beskjeden Hine fikk.
– Jeg tror ikke jeg overdriver. Det var definitivt det jeg og Paul reagerte på da vi startet Dark Mountain. Vi prøvde å si til våre aktivist-venner at det mangler noe der. At det ikke er riktig å bruke mennesker som drivstoff.
Tre aktivister deler sine følelser: – Jeg ble sjokkert over meg selv
Det Hine omtaler som den andre klimaaktivistbølgen etter årtusenskiftet, startet med Greta Thunbergs skolestreik i 2018. Denne gangen er det noe vesentlig som er annerledes.
– De som er de ledende stemmene i den bevegelsen vi ser akkurat nå, har det åpenbart ikke godt. De tar ikke styringen. De snakker ikke om at alt vil ordne seg. De sier det er nødvendig at vi føler panikk. At vi må bli redde. Det er en veldig annerledes bevegelse.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under.
Video: Greta Thunberg viser mye følelser i sin tale til FN-eliten:
Hine tror den nye bevegelsen bringer med seg egne farer og utfordringer for de som er involvert, men han er glad for at språket har endret seg og for at det er et større rom for negative følelser.
– Denne bevegelsen er mye mer forankret i en bredere forståelse av følelsene knyttet til dette, og har rom til et mørkere spektrum av realisme om hva slags problemer vi befinner oss i. Endringen i klimabevegelsen fra da til nå, gjør meg merkelig håpefull. Det til tross for alle de håpløse nyhetene som kommer inn, og gapet mellom hva vi faktisk gjør og hva vi burde gjøre for å ha en sjanse, og kanskje klare Paris-målene.
Den britiske skribenten befinner seg ikke lenger ved frontlinjene for klimaaktvisme, men har isteden forsøkt å lage et sted for samtaler og refleksjon sammen med sin kone Anna i Sverige.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg opplever at den mest hjelpsomme rollen jeg kan ha, er som en person som er langt unna begivenhetens sentrum, men som har en type saktegående samtaler som mennesker trenger å ha i periodene mellom intens aktivisme. Jeg er en god venn av aktivister og ulike miljøbevegelser, og de er velkomne til å komme hit å henge med Anna og meg. Vi forsøker å gi dem et sted de kan reflektere.
Klimaforskere deler sine bekymringer:
