Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Normalt pleier Norge å støtte uttalelser EU kommer med i utenrikspolitiske spørsmål. Ja, helst hadde Erna Solberg sett at Norge var delaktig i og underlagt EUs felles utenrikspolitikk.
Men omsider har Høyre og Frp funnet en sak verdig å markere norsk uavhengighet på:
Regjeringen ønsker ikke slutte seg til en sju linjer kort oppfordring fra EUs utenrikssjef Federica Mogherini til Kina.
EU ber Kina slippe fri sin politiske fange, fredsprisvinner Liu Xiaobo, til behandling for kreftsykdommen hvor han måtte ønske, og at restriksjonene på bevegelsesfriheten til hans nære familie også blir opphevet.
Norge har for lengst kommet med en annen erklæring. En erklæring som på fenomenalt vis åpnet dørene i Beijing for fiskeriminister Per Sandberg (Frp), næringsminister Monica Mæland (H) og andre, selvsagt inkludert statsministeren og utenriksministeren.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenErklæringen som ble underskrevet 19. desember 2016, dreier seg om forholdet mellom Norge og Kina, og forsikrer om at:
«Den norske regjeringen knytter stor betydning til Kinas kjerneinteresser og viktige bekymringer, vil ikke støtte handlinger som undergraver dem og vil gjøre sitt beste til å unngå enhver framtidig skade på de bilaterale forbindelsene.» (journ. oversettelse).
Med disse formuleringene greide regjeringen å gjenopprette normale forbindelser til stormakten Kina, etter at Norge har vært frosset ut av Kina i seks år.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenGrunnen til istiden kjenner vi, Nobelkomiteens valg av den opposisjonelle kineseren Liu Xiabo, som i mange har har vært fengslet, til vinner av Fredsprisen 2010.
Høyres nestleder Jan Tore Sanner var faktisk en av dem som nominerte Liu Xiaobo til fredsprisen i 2010.
I Aftenposten 10. desember 2010 ga Sanner et spark til dem som ikke ville hylle Liu av frykt for økonomiske konsekvenser:
«Det var veldig mange i fjor som ønsket å stille seg i solen og bli avbildet ved siden av Obama. I år er det nok en del som holder en viss distanse fordi de er redde for økonomiske og politiske konsekvenser.», sa Sanner. Den gang.
Artikkelen fortsetter under annonsenNoen som har hørt ham nå?
Da hans kandidat vant Fredsprisen, la Sanner ut et større innlegg på Høyres hjemmeside, et innlegg jeg ikke klarte å gjenfinne i Høyres elektroniske arkiv nå.
«Liu Xiaobos eksempel minner oss om at visse ting er verd å kjempe for, selv om man noen ganger må betale en svært høy pris.», skrev Sanner 9. desember 2010.
Å anmode om frihet for en dødssyk fredsprisvinner ser ikke ut til å være blant de «visse tingene» som er verdt å kjempe for.
Skjønt kjempe? Noen vil mene at det ikke er en altfor tøff kamp å komme med en oppfordring som EU gjorde.
Høyre er fra før godt i gang med å respektere Kinas kjerneverdier.
Partiets ledende folk markerte allerede i 2014 sin ydmykhet ved å fryse ut en annen fredsprisvinner, den tibetanske eksillederen Dalai Lama.
Fra å ha deltatt i Den norske Tibetkomiteens styre, nektet stortingspresident Olemic Thommessen (H) å møte Dalai Lama da han var på besøk i Norge.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Høgre og Rødt har hatt landsmøte og bytta posisjonar.», skrev Andreas Hompland i Dagbladet 16. mai 2014 og fortsatte:
Artikkelen fortsetter under annonsen«Før var det Rødts revolusjonære opphav AKP(m-l) som drog til Den himmelske freds plass, bøygde kne for Mao og følgde det minste vink frå det kinesiske kommunistpartiet. Nå er det Høgre som har overtatt som knehøner for dei kapitalistiske kommunistane, med stortingspresident Olemic Thommessen som talerør, tidligare leiar av Stortingets Tibetkomite og Høyt Lysende Salomos Betrodde Broder i Frimurarlosjen.», la Hompland til.
Overreaksjon? Før fredsprisutdelingen i 2010 rykket Jan Tore Sanner ifølge NTB ut med at «Kina overreagerer når landet på nytt retter krass kritikk mot Norge for utdelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo.»
Kanskje hadde han rett.
Som Kjell Arild Nilsen påpekte etter utdelingen av fredsprisen til den kinesiske fengselsfuglen:
Artikkelen fortsetter under annonsen«Verken Hitler-Tyskland eller Bresjnevs Sovjetunion reagerte tilsvarende da henholdsvis Carl von Ossietsky og Andrej Sakharov fikk sine fredspriser.»
Nå ser regjeringen det tydeligvis som en overreaksjon fra EU å be for Liu Xiaobo.
Vi tenker likt: Takket være denne formen for uavhengighet fra EU, kunne en gledesstrålende fiskeriminister Per Sandberg 23. mai i år takke kineserne fordi de ønsket ham velkommen til fiskerimesse i Bejing.
«There is a strong basis for our relationship. This is because we think alike.», sa Sandberg der.
(Det er et sterkt grunnlag for vårt forhold. Det er fordi vi tenker likt).
Nå var det ikke menneskerettigheter Sandberg tenkte likt med kineserne på. Menneskerettigheter snakker norske ministre fint lite med kineserne om for tiden.
Det var om ressursforvaltning.
Menneskerettigheter er noe Utenriksdepartementet tar seg av, i Venezuela og andre utvalgte land.
Til de som etter Liu-saken er urolige for at Norge selger ut sine prinsipper til fordel for business, ta med Utenriksdepartementets egenerklæring:
«Fremme av menneskerettigheter og demokratiprinsipper ligger i hjertet av norsk utenrikspolitikk.»
