Tvunget og truet av Quisling og nazistene:
Nasjonal samlings jøssingtropp

Det var en sentimental Bjarne Prahl-Petersen som lørdag 16. september 1944 skrev brev til Hans P. Pedersen, en gammel kampfelle i Nasjonal samling (NS). Sistnevnte hadde under krigen flyttet fra Trondheim for å bli NS-sorenskriver i Hardanger.

«Ja, Hans, nu får vi se hvem som holder ut i den trange tid. Det blir vel litt hårdere enn før å være med. Vi får holde ut og ikke svikte vår Fører. Det er ingen vei tilbake, – heldigvis», konkluderte Prahl-Petersen.

Under unntakstilstanden i oktober 1942 hadde Quislings parti gjort Prahl-Petersen til ny sjef i Trondhjems Sparebank. Det var ikke bare et karriereløft, men førte også til en dobling av lønna. Han ble da med i den sentrale gruppen NS-menn som sikret seg tilnærmet diktatorisk makt over folk og næringsliv i Midt-Norge.

Etter krigens slutt skjønnmalte Bjarne Prahl-Petersen sin egen rolle:

«Jeg har ikke deltatt i krigen på tyskernes side, og har heller ikke sympatisert med den hårde fremgangsmåte som er blitt brukt ovenfor en del av den norske befolkning. Jeg mente at befolkningen skulle vinnes for NS gjennom gode handlinger, og ikke gjennom tvang», sa han under avhør med landssvikpolitiet.

Dommerne i rettssaken var slett ikke enige.

I dommen mot ham ble det slått fast at «i den for nasistene fremgangsrike tid 1941 og 1942 har tiltalte i det hele tatt lagt for dagen en temmelig aggressiv og pågående innstilling».

Les også: – Jeg gråt... Jeg var sint. Gurimalla, jeg var sint

Økt NS-makt

I denne perioden forsterket de norske nazistene sitt grep om makten, og etter at Quisling 1. februar 1942 ble Ministerpresident økte NS-bevegelsens aggressivitet mot politiske motstandere.

Det ga seg blant annet uttrykk under partiets årlige pinsestevne ved Borrehaugene utenfor Horten i mai samme år. Da talte Quisling om at det skulle opprettes en egen «hønsegård» for jøssingene, og at den ene prosenten han mente var NS-motstandere skulle interneres her.

«Jøssing» var de norske nazistenes nedsettende kallenavn på engelskvennlige nordmenn under andre verdenskrig.

Det var Berg fangeleir utenfor Tønsberg NS-føreren snakket om, en leir hvor også de norske jødene ble holdt fanget før transport til dødsleirene på kontinentet.

Mens Quisling bebudet hardere tider på NS-leiren, var daværende fylkespersonalleder Bjarne Prahl-Pedersen på foredragsturné på Ørlandet – sammen med fylkespropagandaleder Hans P. Pedersen. De satt begge i partiets fylkesstab.

Saken fortsetter under bildet

Pinseaften, lørdag 23. mai, holdet Prahl-Petersen tale for lokallagets medlemmer i bygda Fevåg på Fosenhalvøya. Etter det politiske møtet dro NS-sjefene videre til tettstedet Rissa i Prahl-Pedersens bil. Her ble det holdt friluftsdans, til tross for at Politidepartementet et par måneder tidligere hadde nedlagt forbud mot «å holde eller delta i offentlig dans».

Nå skulle foten settes ned. NS-lederne plukket opp lensmannen på veien og parkerte ca 200 meter unna. Festdeltagerne la på sprang da de så mennene komme mot dem i NS-uniformer. Etter et kvarters tid var oppdraget avsluttet og dansen avbrutt.

På vei tilbake måtte de kjøre gjennom ungdomsflokken som da angrep dem og knuste en bilrute. En tidligere festdeltaker hoppet endog opp på stigbrettet og slo flere bulker i taket. Prahl-Petersen og hans kumpaner valgte å forlate stedet.

NS går til aksjon

Tilbake i Trondheim ble Prahl-Petersen spurt av fylkesfører Henrik Rogstad hvordan turneen hadde vært: «Jeg fortalte han da om opptrinnet på danseplassen. På grunn av dette opptrinnet bestemte Rogstad at det skulle settes igang en aksjon i Rissa».

Fem dager etter aksjonen fikk kretsfører i Rissa NS, Ingvald Stallvik, ordre om å møte på kaia med bil og hirduniform – brun skjorte, svart slips og hirdlue. Fra Trondheim stilte syv uniformerte NS-menn.

23 menn fra bygda ble deretter arrestert og ført til Isak Sunds gård hvor Prahl-Petersen, Rogstad og NS-lederne befant seg mot eiernes vilje. En frontkjemper startet umiddelbart med straffeeksersis med de arresterte som skulle bli de trønderske nazistenes første «jøssingtropp».

Mennene ble deretter kommandert inn på et rom med bare to stoler. De fleste måtte derfor sitte eller ligge på gulvet: «Det første vi fikk høre var at en hird fra Rissa kom drivende inn døren, og spurte hvem som skulle skytes først», skrev de 23 mennene i en felles rapport etter krigen.

En time over midnatt kom Rogstad og holdt tale. Deretter ble mennene tvunget til å stå i to timer for å lære NS-hilsenen «Heil og sæl».

Etter det ble to av dem jagd rundt i et kvarters tid, og klokka 06 gjentok det hele seg. Nå måtte mennene også stå med utstrakt arm og rope «Jøssingtroppen, Heil og sæl!».

Klokka 09 var det oppstilling på stram linje for å hilse Rogstad på denne måten, før det bar tilbake i arresten. Etter nesten ett døgn uten mat var fangene alvorlig slitne.

Les også: I 1944 ble Vadsø hovedstad i det frie Norge, og nesten ukjente Peder Holt «statsminister»

Plikt til å komme på NS-møter

Prahl-Petersen ordnet med maten. De arresterte fikk spise på kjøkkenet, mens NS okkuperte stua. Kona på gården serverte nazistene «i fullt sinne, for hun var en god renvasket jøssing selv».

Da Prahl-Petersen oppdaget at hun serverte den beste maten til fangene, ble han «lysende forbannet». Han brølte at de som eide gården skulle bli fjernet og bruket skulle deles opp i fem småbruk.

«Han uttalte også til oss arresterte at vi skulde sendes til Russland og settes inn i jordbruket der, for nu har tyskerne lagt hele Ukraine under seg, så dem trenger arbeidere», het det i fangenes rapport.

«Jøssingtroppen» skulle ettermiddagen 29. mai sendes over fjorden til Trondheim med rutebåt. Det var drøye to mils marsj fra gården til kaia i Kvithyll. Da ferden startet måtte to og to mann marsjere ammen i takt og synge «Vi vandrer med freidig mot». Ved Reins Kloster fikk de så ordre om å synge «Alle fugler små de er».

«Der fikk vi også ordre av bøddelen Rogstad at vi skulle kaste oss fremover med ansiktet mot veidekket». ... «Under den videre marsj til Kvithyll, ble mange av oss tatt ut av troppen og jaget rundt på jordene», fortsetter beskrivelsene.

Sjøen gikk høyt og det var sterk vind da de kom frem til kaia. Rogstad benyttet anledningen til å holde en ny tale for fangene hvor de ble pålagt å møte på alle fremtidige NS-tilstelninger i Rissa kommune.

«Og dessuten kan jeg meddele dem mine herrer jøssinger, at de er tatt som gisler for Nasjonal Samling i Rissa. Og dersom det blir gjort noe mot hvilken som helst N.S.-medlem i Rissa blir de arrestert straks», sa fylkesføreren.

Bare fem av fangene ble til slutt tatt med til Trondheim. De var anklaget for å ha hatt radio ulovlig, samt overfall på en NS-mann.

Les serien om de ukjente landssvikerne

Rogstad kontrollerte

Rogstad fulgte senere med på om de møtte på NS-samlingene. Da fylkesføreren i juli selv kom på foredragsturne fikk de 23 gislene i jøssingtroppen brev om å møte på ungdomshuset en time før Rogstads foredrag. Hvis ikke «ville det få den alvorligste konsekvens».

Før møtet sjekket Hirden om alle var tilstede. En halv time før foredraget ble de stilt opp i stram giv akt. Nok en gang skulle de lære nazi-hilsenen.

Da Rogstad ankom sjekket han med sin adjutant Asbjørn Jäger-Wiik, om alle var til stede. Deretter gikk han bort til troppen som – etter ordre – hilste ham med «Heil og sæl».

Oppmøteplikten ble senere forsøkt sabotert. Da «jøssingtroppen» glimret med sitt fravær fra et NS-foredrag, ble de mennene beordret inn til Rogstad i Trondheim på nyåret 1943.

På kontoret ble de 23 «stillet opp i giv akt og en 1/2 meter fra veggen, og der måtte vi stå fra kl. 10 om morgenen til kl. 6 aften. Det var et meget lite værelse vi fikk, og inne var det fryktelig varmt, og der sto vi med full vinterbeklædning på, for det var ingen av oss som fikk ta frakken av».

En hirdgutt leste høyt fra NS-programmet og de måtte gjenta setningene. Målet var at de skulle lære det hele utenat. Da en ikke fikk tak i en setning, ble han tatt med ut på gangen og ørene tvangsvasket.

Mens de sto der kom adjutanten Jäger-Wiik inn. Han brølte: «Lever de enda disse svinene fra Rissa?»

«Landsforræderne fra London»

Bjarne Prahl-Petersen kom også ut på dagen. Han spurte om noen trodde de ville komme tilbake til Rissa, «for i dag er det vi som har makten, og ikke landsforræderne i London».

Hver enkelt ble så spurt om hvorfor de ikke hadde vært på NS-møtet.

Prahl-Petersen ble rasende på en av dem, og truet med «å rive tungen ut på han, og kaste ham ut gjennom vinduet i 3. etasje», før han fortsatte «Hvis jeg hadde tid, skulle jeg ha tatt dere alle sammen med til Kristiansten og stillet dere mot muren der, og der skulle de ha fått stått både vel og lenge. For vi i N.S. har makt til å stille slike folk mot veggen og plaffe dem ned».

Etter denne trusselen fortsatte NS-toppen med at han skulle ta dem med ned på skøytebanen, der de skulle «få ligge på isen i et helt døgn». Prahl-Petersen fortalte også at de skulle bli flydd høyt inn over Russland hvor de skulle «bli kastet ut foruten fallskjerm».

Etter landing ville de være «fine jøssinger», mente han.

Truslene ble fulgt opp med at den da nylig utnevnte banksjefen prøvde å lokke «jøssingene» til å melde seg inn i NS. Han fristet dem med at de skulle «slippe å gjøre kroppsarbeide mer, for de er for gode karer til å stå slik».

Han brukte også seg selv som eksempel: «Se bare på meg, jeg er også bare et allminnelig menneske, og nu sitter jeg som sjef for en av landets største banker».

Ingen bet på.

Så da det heller ikke nyttet å lokke, ble Prahl-Petersen nok en gang rasende. Før han forlot rommet og med et brak slo igjen døra, sa han at alle skulle fotograferes. Bildene «skulle henges opp i Ungdomshuset i Rissa, og over bildene skulle det stå skrevet med stor skrift landsforrædere».

Les også: De norske befrierne kom til Finnmark med voldtekt, tvangsklipping og nidviser

Lokale NS-folk reagerte

Til slutt reagerte lokale NS-medlemmer mot trakasseringen av sambygdingene. De ba Rogstad legge ned hele jøssingtroppen. Det førte til slutt frem.

På et NS-møte i Rissa mot slutten av 1943 ble de ropt opp av den nye NS-ordføreren i Trondheim, Sverre Stokstad, og stilt opp foran fem legionærer.

«Det er ikke av svake grunner vi gir disse landsforrederne fri, for i dag er N.S. sterkere enn noen sinne, og at det ikke er noe svakhetstegn fra vår side kan de se på disse frontkjemperne vi har med oss. Dessuten er det en stor skam for en pen bygd, og ha en tropp landsforredere gåendes», fortate Stokstad før han erklærte at jøssingtroppen var oppløst.

Bjarne Prahl-Petersen mente etter krigen at det ikke var nødvendig å legge så stor vekt på behandlingen av de 23 fra Rissa: «Jeg erkjenner videre at jeg var noe stor i kjeften deroppe, men jeg mener at de trusler jeg er fremkommet med deroppe ble holdt i en spøkefull tone, og ikke tillegges noen vekt», sa han.

Gjentok trakasseringen

Det var ikke bare i Rissa at Bjarne Prahl-Petersen og fylkets andre NS-ledere tvang og fornedret regime-motstandere til offentlig å fremstå som nazister. Dagen etter marsjen til kaia i Rissa, var de i gang i Selbu hvor Henrik Morseths bondegård ble okkupert.

NS-toppene tok seg til rette og heiste det provoserende solkorsflagget.

Først kom to biler inn på tunet. Prahl-Petersen steg ut av den ene, og fortalte at et oppgjør med jøssingene i Selbu var nødvendig. Han spurte deretter om Morseth hadde et passende rom til en arrest, for eksempel en kjeller?

«Jeg svarte at i kjellern var det ikke noe passende sted. Kjelleren var mørk og fuktig, uten lys, og desuten var det poteter der. Petersen sa at et slikt rum var aldeles utmerket», fortalte Morseth landssvikpolitiet i 1945.

Mens den normalt aktive fylkesføreren Henrik Rogstad satt stille og rolig, var derimot Prahl-Petersen «svært ubehagelig» og kom med «skjellsord og trusler hele tiden». «Jeg fikk det inntrykk at det var Prahl-Petersen som ledet hele aksjonen», lød det i Morseths vitnemål.

Trygve Nervik var en selbygg som ble hentet av en Stapo-betjent kledd i hirduniform, og tatt med til Morseths gård. Han ble, sammen med flere andre fra bygda, først plassert i en tom stue.

Noen av dem var plukket ut fra en liste over NS-motstandere, mens andre bare ble «tatt på veien» av Hirden som raste rundt i bygda. Etter å ha avgitt personalia til Prahl-Petersen ble Nervik ført videre, og tildelt NS-lektyre med beskjed om å lære det utenat til neste dag. Fangene fikk forbud mot å snakke, røyke eller reise seg.

Les mer: Norges fortidde krigshistorie

«Den store sjarlatan»

Urmaker Halvdan Bjørnstad var en kjent mann i bygda, formann i Mebondens idrettslag som hadde sluttet opp om idrettsstreiken og lagt ned virksomheten. Han fikk ordre om å møte på den NS-besatte gården.

På trappa traff han Prahl-Petersen som umiddelbart ga ham en fryktelig overhøvling. Han kom «med beskyldninger om at jeg var en stor sjarlatan, – storjøssing, og den onde ånd blandt alle i Selbu», kunne Bjørnstad huske.

Urmakeren fikk beskjed om at han skulle skytes neste morgen, og ble deretter tatt ut til eksersis under ledelse av NS-mannen Ole Strømmen. Bjørnstad ble ført opp bak fjøsbygningen der det var både vått og sølete:

«Her måtte jeg åle gjennom den verste lorten, reise mig op, for igjen å kaste mig ned i skitten. Dette gjentok sig mange ganger. ... Nesen og ansiktet skulde helt ned i skiten. Da jeg tross alle forsøk på å bli så flat som mulig ikke kom langt nok ned til jorden, fikk jeg av Strømmen noen støt i ryggen».

Saken fortsetter under bildet

Det hele pågikk i 30 minutter. Deretter fikk Bjørnstad beskjed om at han var blitt oppnevnt som fører for den nye jøssingtroppen som til slutt besto av 23 selbygg.

Da NS-fanen skulle senkes i nitiden på kvelden ble det arrangert parade. Fangene ble stilt opp foran flaggstanga med beskjed om å rope «Heil og Sæl» til Rogstad.

«Vi stilte op, en hirdgutt løsnet flagglinen, og i det samme røk linen og solkorsflagget fallt ned og ble liggende i noen bærbusker. Symbolsk», påpekte Bjørnstad etter krigen.

Frem mot midnatt var det igjen eksersis. I sluttet tropp ble de tvunget til «kryping gjennom sølen, diverse knebøininger, springmarsj, hoppe på huk, alt efter tysk mønster». Deretter ble fangene holdt under oppsikt av tre bevæpnede gutter fra Hirden, mens NS-toppene holdt fest på gården.

Les også: For første gang kan sovjetiske krigshelter få norsk medalje

«Helt igjennom pøbelaktig»

NS-toppene tok godt for seg. Morseth ble tvunget til å gi dem mat: «Jeg måtte levere 1 stor skinke, fløte, smør og poter og ellers alt hvad de trengte. Desuten ødela de et salongbord for mig, samt sølet ned møbler med sukker og fett. Dette er desto mere beklagelig som det var plysjmøbler. ... hele aksjonen var så helt igjennom pøbelaktig at det gikk over alle grenser», kunne bonden minnes i sitt vitnemål.

Morseth regnet med at det ville koste 150 kroner bare å reparere bordet. «Da de reiste betalte de kr. 35,- for mat, ophold og vask av kopper», etter en takst satt av Jens Habel-Jensen, direktør ved Hotell Britannia og senere varaordfører for NS i Trondheim.

På lørdagskvelden ble Bjørnstad alene plukket ut til nok en runde fysisk eksersis under ledelse av Rogstad. Han bel beordret på alle fire i en stor søledam bak fjøset som var fire meter bred og to meter dyp. «Han beordret meg ned på alle fire, og jeg skulde så krype på bunnen over denne dammen».

Etter behandlingen fikk Bjørnstad store smerter i magen og på siden.

Etter bønn om hjelp kom bygdas NS-lege i 9-tiden neste morgen. «Doktoren var helt bestyrtet over fremgangsmåtene til disse plageåndene, og efter å ha undersøkt mig tok han mig med hjem».

Bjørnstad hadde fått slått opp en gammel ryggskade og nyregrus. Han ble sengeliggende i 14 dager. Da fylkespersonalleder Prahl-Petersen senere fikk høre om sykdommen, var kommentaren hans: «Hvis Bjørnstad ikke ble bedre, måtte han skytes».

En annen fange, Ola Kulseth, kunne vitne om at Prahl-Petersen hadde vært den «onde ånd» og leder for aksjonen. «Han virket gal. ... Prahl var overalt og brukte sig, truet og skrek. Vi skulde bli sendt til Russland».

Les også: De flyktet som barn fra nazistenes krig i Norge

Artikkelen fortsetter under bildet.

Søndagen etter, den 31. mai, kom det flere fanger. De ble internert og stuet sammen i grisehuset – etter en runde straffeeksersis. Senere på dagen måtte fangene marsjere rundt i kommunesenteret Mebonden og synge NS-sanger.

Til slutt ble det ble gjort holdt og front foran huset til NS-lagfører Ole Tronseth. Her måtte de med oppstrakt arm hilse «Heil og sæl».

Som under Rissa-aksjonen ble mennene gjort til gisler: «Vi fikk da pålegg om å hilse på alle NS-medlemmer i Selbu, møte opp på alle møter som NS arrangerte, og gjort ansvarlig for alt som kunde ødelegge NS-interesser i Selbu», vitnet Nervik.

Men til tross for pålegget var det bare én av de rundt tyve mennene som senere møtte på partimøte i Selbu. De andre ble hentet av Hirden. Men da de heller dukket opp på neste NS-møte, ble de skriftlig innkalt til NS-huset i Trondheim.

Tretten av dem fulgte pålegget og dro til byen i slutten av januar 1943. Her ble de stuet inn på et trangt rom hvor de ble tvunget til å stå fra klokka 11 til 17.30, uten mat og drikke.

Nervik husket at «Av og til kom Prahl eller Rogstad inn og brukte en fryktelig munn blandet med de mest hårdkokte trusler».

I følge Nervik sa fylkesfører Rogstad også at hadde han visst selbyggene var så oppsetsige, så «skulde nok flere ha blitt skutt under undtagelsestilstanden høsten 1942».

Etter den tyske kapitulasjonen og nazistenes krigsnederlag, valgte Henrik Rogstad å ta sitt eget liv. Bjarne Prahl-Petersen ble i 1947 dømt til til 15 års tvangsarbeid, ti års tap av borgerlige rettigheter og fikk inndratt 5000 kroner.

--

PS: Dokumentasjonen til denne saken har fremkommet i forbindelse med research til en ny bok fra artikkelforfatteren – om «Den norske nazieliten» som er planlagt til våren.

--

Kilder:

• Ulike vitnemål i landssviksak mot Bjarne Georgsøn Prahl-Petersen. Dnr. 934, Landssvikarkivet, Riksarkivet. Og særlig udaert rapport: «Da jøssingtroppen i Rissa gikk som gisler i 1 1/2 år». De som undertegnet rapporten var: Einar Dyrendahl, Peter K. Sand, P.O. Størseth, Kristoffer Rønning, Ole J. Reinsbakk, Paul Skaret, Ingebrigt Fallmyr, Olbert Sæterhaug, Edvard Øien, Johan K. Berge, Konrad Mæl, Knut K. Solli, Ole Søraas, Ivar Sand, Ole M. Brovold, Johan J. Fammyr (muligens feilstavet Fallmyr), Johan Sæterhaug, Harald Hornemann, Petter G. Nøst, Andreas J. Reinsbakk, Johan Åssan, Andreas Søraas og Johan G. Nøst
• - Haldor Morset, «Motstandskamp 1940-1945 i Neadalsføret», Eget trykk. Ukjent årstall
• - Bygdebok for Selbu, Krig og okkupasjon 1940-1945, http://selbuboka.no/wordpress/?page_id=712&page=3