Slaget ved Somme: Da britene mistet over 50.000 mann på én dag

Klokken 07.30 1. juli 1916 stanser artilleriilden og 120.000 britiske soldater i skyttergravene i franske Somme får beskjed om å klatre over de beskyttende jordmonnene og storme mot sine tyske motstandere på andre siden av «ingenmannsland», det livsfarlige piggtråd-infesterte, minelagte og utbombede området mellom den britiske, og den tyske frontlinjene.

Frontlinjene gikk på tvers av elven Somme, som deler samme navn som det franske departementet, helt nord i landet.

«Mange av infanteristene som klatret opp fra skyttergravene var frivillige, inkludert egne kompisbataljoner som besto av venner, slektninger og arbeidskamerater som kjempet side om side. Dette var deres første erfaring med storstilt kamp, i det som var det største angrepet til den britiske hæren, så langt i krigen».

Det skriver Imperial War Museum (IWM) om det sagnomsuste slaget under første verdenskrig i 1916. Britene angrep skulle lette presset på de russiske styrkene på østfronten og de franske styrkene i Verdun. Målet var å skape en brist i den tyske linjen som kunne utnyttes, men offensiven endte i stedet opp med å bli et meningsløst blodbad.

Se video fra arkivet: Derfor startet første verdenskrig

Trodde artilleriild ville hindre tysk motstand

Før angrepet hadde britene bombardert de tyske skyttergravene dag og natt.

– Vi fikk beskjed om at det ville være et bombardement som ville slå ut tyskerne og alt vi trengte å gjøre var å komme opp og gå over. Vi trengte bare å gå, uten å stanse for noe. Bare gå hele veien til Berlin, mintes Frank Raine, fra Durham linjeinfanteri overfor IWM.

– Men det var ingen i vår bataljon som nådde de tyske forsvarslinjene. Du kunne ikke. Det var absolutt umulig.

Tok med fotball ut i «ingemannnsland»

En av soldatene som løp inn i «ingenmannsland» var kaptein Wilfred «Billie» Nevill. Han hadde akkurat kommet tilbake fra perm i hjemlandet og tok med seg to fotballer derfra. Han håpte det ville gjøre det lettere for de uerfarne soldatene å fortsette sprinten mot tyskerne, om de kunne fokusere på fotballen.

Han og en annen offiser tok med seg fotballene over skyttergravskanten og sparket dem foran seg mens de løp inn i «ingenmannsland». Målet var å nå landsbyen Montauban. Da de nærmet seg de tyske piggtrådgjerdene begynte enkelte av soldatene å nøle. Nevill fortsatte å løpe på med fotballen fortsatt foran seg.

Han ble skutt og døde på stedet. Det var en skjebne mange skulle dele den dagen.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

– Selv rottene ble hysteriske

For tyske Stephen Westmann var det å sitte på andre siden av det britiske bombardementet et rent helvete:

– Vi kom under stadig tyngre bombardement. Både dag og natt, det var både tyngre og lette granater som kom mot oss. Skyttergravene kollapset. De falt sammen på oss og vi måtte grave oss ut igjen, sammen med kameratene våre. Av og til fant vi dem mens de holdt på å kveles, noen gang knust. Soldatene i bunkerne ble hysteriske. De ønsket å rømme og det brøt ut slåsskamper for å holde dem relativt trygge i våre dype bunkere. Selv rottene ble hysteriske. De kom til oss for å søke dekning fra artilleriilden. Vi hadde ingenting å spise, ingenting å drikke, men konstant kom granatene mot oss, fortalte han i et vitnesbyrd til IWM.

Til tross for at britene avfyrte over 1,6 millioner granater, så klarte de ikke å hindre at de tyske soldatene nådde frem til maskingeværene innen infanteriet kom.

– Da den britiske hæren kom over toppen. Det samme øyeblikket følte vi at det britiske artilleriet hadde endret til å skyte mot reserve-posisjonene. Da krabbet tyske soldater ut av bunkerne og til maskingeværene, rødøyde, med sunkne øyne, skitne, fulle av blod fra sine falne kamerater. De åpnet opp en forferdelig ild. Den britiske hæren gikk på store tap, mintes Westmann.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

57.000 falne første dagen

Bare den første dagen mistet nesten 20.000 britiske soldater livet. Ytterligere 37.000 ble såret. Det største enkelttapet i den britiske hæren noensinne.

– Hadde resten av slaget vært som den første dagen, ville den britiske hæren nærmest blitt utslettet, sier Alan Wakefield i IWM i en videodokumentar.

Slaget fortsatte i 141 dager og sjokket de britiske styrkene opplevde den første dagen, fikk langtvirkende konsekvenser på hjemmebane.

Planen med å ha kampbataljoner med venner, familiemedlemmer og arbeidskamerater sammen på slagmarken slo nå kraftig tilbake. I løpet av noen få timer 1. juli hadde flere lokalsamfunn, spesielt i Nord-England, mistet flesteparten av sine menn.

Kompisbataljoner

En av de mest kjente slike kompisbataljoner, var Accrington Pals. De besto av arbeidere fra Accrington og andre arbeiderbyer i Lancashire-området nord for Manchester. En halvtime ut i slaget 1. juli var nærmere 600 av bataljonens 700 soldater enten drept eller såret.

Britenes krigsminister Horatio Herbert Kitchener fikk senere det ufrivillige kallenavnet «slakteren ved Somme» for det meningsløse slaget.

Slaget endte 18. november samme år. Det er anslått at mer enn én million soldater ble drept eller såret mens slaget pågikk og resultatet var at frontlinjene ikke var endret med mer enn elleve kilometer fra startpunktet. Rundt 400.000 britiske soldater mistet livet eller ble såret. Det inkluderer soldater fra sameveldelandene Canada, Australia, New Zealand, Sør Afrika og India.

Kilder: IWM, SNL, Wikipedia