Tsar Nikolaj IIs regime falt etter krigsnederlag – vil Putin oppleve det samme?

– Det som for meg er den slående likheten, som de fleste vil være enig i, er at tsaren også fokuserte på kriger som var meningsløse.

Det sier Atle Grønn, professor i russisk ved UiO og kjent for de fleste som sjakkekspert hos NRK.

Grønn sammenlikner tidligere statsoverhode i det russiske keiserdømmet Tsar Nikolaj II med den nåværende russiske presidenten Vladimir Putin.

Søndag var det 104 år siden Tsar Nikolaj II og hele hans familien ble myrdet på brutalt vis i forbindelse med Den russiske revolusjonen, da kraftige opprør førte til de kommunistiske bolsjevikenes oppsving og tsarens fall i Russland.

Et århundre senere har Russlands tungrodde og blodige krigføring i Ukraina igjen ført til spekulasjoner om ikke et nytt opprør kan være i emning i landet.

– Tragedie av voldsomme dimensjoner

De «meningsløse» krigene Grønn refererer til var tsarens valg om å krige mot Japan i 1905, samt å delta i første verdenskrig. Under Putins regjeringstid nevner han Tsjetsjenia og Georgia, men mest nevneverdig er den pågående krigen i Ukraina.

– Det er jo en tragedie av voldsomme dimensjoner, begge tilfellene, og for tsaren endte det med hans undergang og regimefall.

Grønn ser flere likhetstrekk mellom de to russiske lederne.

– Det er en blindhet overfor folkets velvære og en kynisme i forhold til enkeltmenneskets liv, villigheten til å ofre enkeltmennesket i krig og elendighet for en eller annen forrykt idé om nasjonens storhet.

Dette mener han det har vært tradisjon for i Russland lenge. At «lederne har vært langt unna bekymringene til den vanlige mann og kvinne». I 1905 ble Russlands Duma opprettet. Den skulle virke som en nasjonalforsamling etter at det brøt ut revolusjon i landet. Men dette kom ikke til føre til å noen reell redusering av tsarens makt, ifølge Store norske leksikon.

At makten i realiteten fortsatt ligger hos lederen er også gjeldende i dagens Russland, ifølge Grønn. Nasjonalforsamlingen er mer byråkratisk i dag og større på et annet nivå, men gjennom partiet Forent Russland følger den hele tiden Putins linje.

– Eneveldet har styrket seg under Putin. Under Jeltsin var det hvert fall ytringsfrihet og pressefrihet, sier Grønn.

Grunner for opprør

Opprøret som førte til tsarens avgang brøt ut av flere årsaker. Som Grønn nevner med krigene, var de sentrale bidrag til folkets misnøye.

Spesielt led tsarens omdømme under Russlands feilslåtte involvering i første verdenskrig. Hans navn ble også spesielt tilknyttet krigen da han på et tidspunkt selv valgte å ta regi over de russiske styrkene.

I tillegg til store tap i krigene, ikke minst også økonomiske, var folk fanget i en svak sosial og økonomisk utvikling generelt, i et system preget av dragkampen mellom kapitalisme og enevelde.

Det gjorde tsaren upopulær.

– Tsaren mistet jo kontroll over innenrikspolitikken, men det kan vi ikke si at Putin har mistet kontrollen på, sier Grønn.

Han forklarer det med en blanding av et vellykket spill på «Sovjetnostalgi», kontroll over opposisjonen - spesielt middelklassen, og Putins personlighet.

– Støtten til krigen er i stor grad knyttet til Putin-dyrkelsen. Det er vanskelig å se at oppslutningen om krigen vil holde seg med en annen leder, sier Grønn.

Støtte og motstand

For støtten til krigen blant det russiske folk er tilsynelatende høy under Putin.

Tankesmien Atlantic Council rapporterte at i slutten av mai støttet så mye som 77 prosent av befolkningen fortsatt landets krigføring i Ukraina, ifølge Levada Center sine data, som skal være de mest legitime dataene å hente fra Russland.

Likevel har president Putin også møtt motstand. Blant annet kan russiske frivilliges hjelp til ukrainske flyktninger og brannstifting av flere russiske myndighetsbygg tolkes som signaler på opposisjon mot regimets krigføring.

Russiske styrker har lidd store tap i krigen , og det har enda ikke lykkes okkupasjonsmakten å ta kontroll over hovedstaden Kyiv . Nå bekymrer russiske topper seg også for Ukrainas bruk av vestlige supervåpen.

«Selv Putin vet ikke hvorfor de invaderte på dette punktet, det har vært en elendig fiasko for landet deres», skriver en Twitter-bruker.

– Tror du Putin frykter opprør?

– Ja, alt Putin gjør er basert på frykten, sier Grønn resolutt.

Han legger til:

– Bare måten han holder seg unna folk på, for eksempel med avlyste folkemøter. Han er jo livredd for folket.

(Saken fortsetter under bildet).

Middelklassen er viktig

Ifølge Institutt for fredsforsknings blogg spiller ofte middelklassen en sentral rolle for at demokratibevegelser skal lykkes.

Den finner du mest av i byene, ifølge Grønn. Blant de unge intellektuelle her finnes den største motstanden mot Putins regime.

Men det ser ut som Putin og hans regjering foreløpig klarer å holde unna protestene.

– Regimet har med dagens teknologi og muligheter mye sterkere kontroll med middelklassen, selv om internett også gir opposisjonen et spillerom man ikke hadde tidligere.

Om det likevel skulle bli opprør og Putins regime skulle falle, sier Grønn det ville «bety et brudd, og at man ser mot Vesten og Europa».

– Latent motstand

På bloggen til Institutt for fredsforskning skriver artikkelforfattere Espen Geelmuyden Rød, Marianne Dahl, Haakon Gjerløw og Hanne Fjelde at på grunn av «den brutale straffen gitt til opposisjonen, vil den store majoriteten av befolkningen uttrykke støtte til regimet, uansett hva de faktisk mener. Sett fra utsiden vil slike regimer virke stabile – helt til øyeblikket da de plutselig ikke er det».

18. februar 1917 brøt demonstrasjonene ut mot Tsar Nikolaj II, og den 24. februar var 200 000 demonstranter ute i gatene. 2. mars abdiserte tsaren, før han og familiene senere ble myrdet av bolsjevikene natt til 17. juli 1918.

Atle Grønn er sikker på at det ligger en «latent motstand som kan komme til overflaten» i Russland også i dag.

– Jeg har ikke noen forutsetning for å si noe om det, men jeg tror ikke det er noen, selv blant spesialistene, som kan si akkurat hva som skal skje for at det skal komme til overflaten, sier Grønn.

Han legger til:

– Man håper jo på et opprør, men det er en slags skuffelse nå over at krigen har vart så lenge uten at det har skjedd noe.

– Men det må skje noe uforutsigbart.