Utydelighet i valgkampen

Vi trenger ikke mer tydelighet i valgkampen, og selv ønsker jeg meg utydelige statsministerkandidater. Behovet for tydelighet i valgkampen er oppskrytt. Verden, og selv det egalitære og oljesmurte norske samfunnet, er for komplekst til å kreve tydelighet i valgkampen. Politikere som er tydelige vil med stor sannsynlighet overforenkle.

Politikerne har stor makt. De kan flytte fjell for å få frem en firefelts motorvei til Svinesund, milliardbeløp ut av landet og arbeidsplasser ut på landet, men den makten får de ikke før de kommer i posisjon eller blir valgt inn på Stortinget. Før det, nå i valgkampen, er det som oftest bare ord, uten noen direkte kobling mellom det som sies og hva de eventuelt kommer til å gjøre i posisjon. Valgkampprat kan påvirke politiske handlinger i posisjon, hvis de blir veldig tydelige før valget. Da kan de lettere konfronteres med løftene. Slike bindinger ønsker jeg altså ikke.

Les også: Du betaler statsrådenes valgkamp

Jeg åpner litt for kategorisk. Statsministerkandidaten som får min stemme må si klart og tydelig at vi ikke skal tre ut av verken EØS eller NATO. Det er en tydelighet jeg setter pris på, men den koster da heller ikke en god politiker noe å skape. Politikken er imidlertid full av det som ikke er så opplagt, og jeg vil helst slippe politikerne som har malt seg opp i et hjørne, og gjort det ekstra vanskelig for seg å ta gode beslutninger basert på oppdatert informasjon fra byråkratiet og samfunnet forøvrig.

Jeg ønsker også en tydelig formidling av det ideologiske ståstedet til partiene og kandidatene. Siden jeg vil at politikerne skal utnytte oppdatert informasjon til å ta gode beslutninger i posisjon, blir det desto viktigere at jeg kjenner til de ideologiske instrumentene de navigerer etter, og heller ikke det er vanskelig for politikerne. Partihistorien gjør jobben for dem. De fleste partiene forvalter lange partihistorier og praktiserer en eller annen form for partidemokrati. Vi vet stort sett hvor vi har dem, partier som KrF og Rødt, og alle de andre. De har en historie å ta vare på.

Les også: – Sånt hører ikke hjemme i norsk valgkamp

(Fortsetter under bildet)

Fra partilederdebatten i Arendal kulturhus under Arendalsuka. Siv Jensen, Frp, og Knut Arild Hareide, Krf, under partilederdebatten i Arendal kultur- og rådhus mandag kveld. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix

Utover det velkjente og opplagte, som ideologi og saker som faller i «EØS og NATO-kategorien», ønsker jeg meg stort sett utydelighet. Grunnen er at den politiske uenigheten som dominerer den politiske agenda i Norge stort sett bunner i uenighet om synet på, eller kanskje rettere håpet om, hvordan samfunnet faktisk fungerer. Som andre økonomiprofessorer får jeg full årslønn for å forsøke å forstå hvordan økonomien fungerer, hva som påvirker prisutvikling og etterspørsel etter varer, hva som påvirker omfanget av sykefravær i bedriftene, hvordan formueskatten påvirker investeringer og økonomisk vekst, hva som får folk til å velge noen utdanninger fremfor andre. Listen over spørsmål som økonomer og andre samfunnsforskere stiller seg er lang, sikkert lengre enn noen gang.

Les også: SV og Rødt bykser fram i ny Oslo-måling

Samfunnsforskere finner ikke ofte sikre svar, og i hvert fall ikke svar som bør bli stående uprøvd lenge. Mangelen på gode og skråsikre samfunnsforskere gjør livet lettere for politikerne. De kan velge et syn på hvordan verden fungerer som passer politikken de ønsker å gjennomføre, og de er ikke kjent for sine mange forbehold. Ikke minst må det være fristende å velge et verdenssyn som demper konfliktene knyttet til de politiske valgene de kan komme til å ta i posisjon. Slik kan viktige særinteresser få politisk gjennomslag uten at de samme politikerne må målbære kostnaden som andre må bære. Der forskerne melder pass, overtar politikken, med en langt større selvsikkerhet om hvordan politiske valg påvirker ulike deler av samfunnet.

Til tross for dette liker jeg partilederdebatter, og jeg ser gjerne på mange av dem. Ikke fordi jeg vil finne ut av hvilken politikk de kommer til å føre, men etter en 5-6 debatter innbiller jeg meg liksom at jeg lærer å kjenne personen som spiller valgkamprollen; hvordan de vil egne seg som ledere av landet. Vi trenger nemlig en statsminister kan være en tydelig og god leder. Det må ikke forveksles med tydelige løsninger på stort og smått i valgkampen.

Kommentaren er opprinnelig publisert på Økonomiprofessoren