Meny

Stemmer:

Majoriteten av norske muslimer kjenner seg ikke igjen i progressiv islam

Eksteriørbilde av Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat moskeen i Åkebergveien i Oslo. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Eksteriørbilde av Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat moskeen i Åkebergveien i Oslo. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Stemmer: Sayed Sohaib
Masterstudent Midtøstenstudier, UiO

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Tradisjonell islam er ikke imot prinsippet om menneskerettigheter, men det kan kanskje argumenteres for at moderne menneskerettighetene er subjektive, slik andre verdensdeler også har argumentert for, skriver Sayed Sohaib. 

Nylig publiserte Dagbladet en kronikk med tittelen «Unge muslimer må få et nytt Islamsk Råd» hvor det argumenteres for stiftelsen av et nytt Islamsk Råd som baserer seg på en ny islam. Kronikkforfatterne hevder at mange unge norske muslimer ikke føler seg hjemme i de etablerte moskémiljøene. Det er derfor, ifølge kronikkforfatterne, behov for stiftelsen av et nytt Islamsk Råd basert på en ny islam.

Kronikken gir en pekepinn på hva et eventuelt nytt Islamsk Råd kan innebære, og sier: «En pekepinn på hva et slikt alternativ kan innebære, finner man i bøker som antologien «Islamsk humanisme» og «Norsk islam – hvordan elske Norge og koranen samtidig», samt nettsteder som minareten.no.» Disse nevnte bøkene og nettstedet tilhører progressive muslimer. Videre påpeker kronikken likheten mellom Ahmadiyya bevegelsen og progressiv islam: «Det er betimelig å sammenlikne disse progressive miljøenes nytolkninger med de etablerte tolkningene ahmadiyyamuslimer allerede har forfektet i snart 130 år.» Jeg er enig med kronikkforfatterne på dette punktet, og mener at det er et meget interessant poeng. Progressive muslimer, som ligner ahmadiyyamuslimer, nevnes altså som et alternativ for norske muslimer.

Majoriteten av norske muslimer kjenner seg ikke igjen i progressiv islam og ahmadiyyamuslimenes nytolkninger.

Hva menes med dette? Ahmadiyya eller Qadiani er en ny reaksjonær religiøs bevegelse som ble etablert i 1889 av Mirza Ghulam Ahmad (1835-1908) i byen Qadian i delstaten Punjab i daværende Britisk India. Grunnleggeren av Ahmadiyya bevegelsen, Mirza Ghulam Ahmad, hevdet å være en muslim reformist, men etter hvert promoterte han en rekke ideer som skilte seg ut fra islams tradisjonelle lære. Blant de viktigste skillene var at Mirza Ghulam Ahmed hevdet at han var Messias, som muslimer avventer hans gjenkomst. Han hevdet også å være Mahdi, en figur som muslimene tror vil komme sammen med Messias (Jesus) mot enden av tiden. Mirza Ghulam Ahmad mente også at han var en fysisk manifestasjon av hinduismens gud, Krishna.

Det aller viktigste skillet mellom tradisjonell islam og ahmadiyyamuslimene er at sistnevnte anser Mirza Ghulam Ahmad som en profet som fikk åpenbaringer fra Gud. En grunnleggende tro i tradisjonell islam er troen på at profeten Muhammed var Guds siste sendebud og profet, og at det ikke vil komme noen sendebud eller profet etter ham. Av ca. 1.7 milliarder muslimer verden over, er 12 millioner av dem ahmadiyyamuslimer, med majoriteten bosatt i Pakistan og Indonesia.

De nevnte skillene mellom Ahmadiyya bevegelsen og tradisjonell islam er noe som skiller alle retninger innen islam fra Ahmadiya bevegelsen. Tradisjonell islam anser dermed Ahmadiyya bevegelsen som en separat religion med visse trekk fra islam, akkurat slik den rasistiske bevegelsen, Nation of Islam, i USA, anses som en separat religion med vise trekk fra islam. Et eventuelt nytt Islamsk Råd basert på Ahmadiyya bevegelsen vil dermed ikke kunne tilby majoriteten av norske muslimer noe, og det vil heller ikke være et sted majoriteten av norske muslimer kunne kalle sitt eget hjem.

En nærmere komparativ analyse av progressiv islam og tradisjonell islam vil vise at progressiv islam fundamentalt skiller seg fra tradisjonell islam. Progressiv islams nyfortolkning av islam er basert på primære kilder som er menneskerettighetene og humanistiske prinsipper, fornuft, og Koranen og Sunnah (profeten Muhammeds tradisjon). De deler av Koranen som strider med menneskerettighetene og humanistiske prinsipper nytolkes til å tilpasses menneskerettighetene og humanistiske prinsipper. Også når det gjelder profeten Muhammeds tradisjon, det som strider med menneskerettighetene nytolkes til å passe dem. Menneskerettighetene er altså den første kilden og tar preferanse over Koranen og profetens tradisjon som må endres i samsvar med menneskerettighetene og humanistiske prinsipper.

Tradisjonell islam har et annet syn på dette. Gjennom islams ca. 1.500 år lange historie, uavhengig av retninger, har man hatt Koranen og profetens tradisjon som to primærkilder. Det betyr selvsagt ikke at tradisjonelle muslimer er imot menneskerettighetene eller forkaster dem. I tradisjonell islam argumenteres det for at islam står for et sett med grunnleggende menneskerettigheter, og man argumenterer for at moderne menneskerettigheter ikke nødvendigvis er nedfelt basert på universelle verdier. Spørsmålet om hvor vidt menneskerettighetene vedtatt av FN i 1948 er universelle, har vært tema for debatt i flere verdensdeler. «The African Charter of Human Peoples’ Rights», også kjent som «Banjul-pakten», Bangkok-deklarasjonen, og feministenes kritikk – som går ut på at menneskerettighetene helhetlig begunstiger det maskuline, er noen av historiske eksempler som illustrerer uenigheter rundt menneskerettighetenes universalitet.

Tradisjonell islam er ikke imot prinsippet om menneskerettigheter, men det kan kanskje argumenteres for at moderne menneskerettighetene er subjektive, slik andre verdensdeler også har argumentert for.

I en slik forstand, kan det være at noe tradisjonell islam anser som en del av menneskerettigheter, ikke nødvendigvis anses på samme måte i Vesten, og motsatt. Tradisjonell islam erkjenner at prinsippet om menneskerettigheter er universelle i den forstand at ethvert menneske i kraft av å være menneske har et sett grunnleggende rettigheter.

Progressiv islam fremmer altså en nytolkning av islam i lys av Vestens definisjon av universelle menneskerettigheter og humanistiske prinsipper. Denne nytolkningen er i strid med den ca. 1.500 år gamle tradisjonelle tolkningen som muslimer flest assosierer seg med. De progressive avviser de tradisjonelle lovskolenes prinsipper som brukes for å tolke islam, og forsøker å danne en egen ny retning med egne kilder og metoder å tolke islam på. Fra et tradisjonelt islamsk perspektiv, anses progressiv islam i all hovedsak som en ny religion, men med visse trekk fra islam.

Det bør understrekes at jeg ikke diskuterer hvilke tolkninger som er rette eller gale.

Jeg viser derimot til forskjellene mellom tradisjonell islam, Ahmadiyya bevegelsen, og progressiv islam. I en tid med økende populistisk politikk, islamofobi, anti-muslimsk hatkriminalitet og terror i Europa, er behovet for inkludering av norske muslimer i konstruktive dialog og politiske beslutningsprosesser, fremfor ekskludering, mer avgjørende enn noensinne. Myndighetene og politikere bør ikke fremme minoritetstolkninger som representative for majoriteten av norske muslimer, og påtvinge dem en ny versjon av islam som de ikke kjenner seg igjen i.

Det vil være en form for assimilering, og en måte å frata majoriteten av norske muslimer deres rett til å utøve deres religionsforståelse i det demokratiske Norge. Et av de viktigste trekkene ved et pluralistisk demokrati er at man erkjenner legitimiteten av motstridende prinsipper innenfor et demokratisk rammeverk, og ikke behandler de man er uenige med som fiender og fremmede.

Les flere innlegg:

Ikke tråkk på oss med hellige sko, de lukter så vondt!

Ønsker man et yrkesforbud for kvinner som bærer niqab?

Annonse
Stemmer
Populært