Ny forskning kan ha reddet bananen slik du kjenner den

Verdens kanskje mest hverdagslige frukt har vært i trøbbel – men nå kommer et mulig vendepunkt for det som botanisk sett egentlig er et bær.

Forskere mener de har funnet en genetisk «nøkkel» som kan beskytte verdens mest populære banan mot den fryktede panamasyken, en svært ødeleggende soppsykdom som herjer med banan-avlingene. 

Oppdagelsen kommer på et tidspunkt der mange av verdens største bananprodusenter kjemper en hard kamp mot en «bananpandemi» – og historien viser at dette kan gå riktig galt: Den tidligere supermarkedfavoritten Gros Michel forsvant fra verdenshandelen etter et sykdomsutbrudd på 1950-tallet.

Nå er det dagens dominerende banan, Cavendish, som står i fare. Den trues av Race 4-variantene av Fusarium-soppen – en jordbåren plage som får bananplantene til å visne og dø, og som kan etterlate smitte i jorda i lang tid.

Les også: Økt fare for smertefull sykdom i norske feriefavoritter

Fant håp i en uspiselig vill banan

Gjennom et flerårig forskningsprosjekt har en gruppe forskere ved University of Queensland identifisert det presise genomområdet som gir motstand mot Fusarium Subtropical Race 4 (STR4) i en vill banan kalt Calcutta 4.

Bananen er én av mange ville bananer du neppe ville likt å ha i smoothien eller oppå havregrøten. 

Den er ikke egnet som kommersiell banan, og forskerne beskriver den som i praksis uspiselig. Likevel kan genetiske «veikart» fra den ville planten gjøre det mulig å avle fram nye bananer som både smaker godt og tåler sykdom.

Femårig prosjekt med ett mål: en overlevelsesdyktig banan

Vannforsker: Slik blir smeltende snø en forurensningsbombe

nyheter

Ifølge forskerne tok prosjektet fem år, blant annet fordi hver generasjon bananplanter må vokse i minst 12 måneder før den kan testes og brukes videre i avl.

Metoden var en kombinasjon av klassisk avl og moderne DNA-verktøy: De krysset Calcutta 4 med mottakelige bananer, dyrket fram avkommet, smittet plantene med STR4 og sammenlignet DNA fra de som overlevde med de som ble syke.

Målet er å få fram en banan som er god å spise, lett å dyrke – og naturlig beskyttet av genene sine.

Har skjedd før, kan skje igjen: Slik forsvant bestefars banan

De som ikke husker bananhistorien, er dømt til å gjenta den.

På 1950-tallet ble banansorten Gros Michel – «Store Mikkel», om du vil – hardt rammet av panamasyken. Det var denne bananen som først kom til Norge i store båtlass tidlig på 1900-tallet, og som nordmenn fort fikk smaken for. 

Gros Michel blir ofte beskrevet som rikere og søtere, på en måte mer banan-smakende enn Cavendish-varianten. Den hadde også et tykkere skall som gjorde den ypperlig til å fraktes over store avstander, en kjærkommen egenskap i en verden der avstandene føltes lenger enn i dag.

Den gang var problemet at industrien satset på én sort i enorme monokulturer. Da sykdommen først fikk fotfeste, var det «en av de verste botaniske epidemiene i historien», som plantehelseforsker Fernando García-Bastidas formulerer det til BBC.

Løsningen ble Cavendish, som tålte Race 1. Men industrien ble nok en gang sårbar fordi Cavendish i praksis dominerer verdensmarkedet som én genetisk svært ensartet sort.

Og så kom neste slag: På 1990-tallet dukket Tropical Race 4 (TR4) opp. Det som mest av alt høres ut som en dårlig actionfilm-oppfølger som ble gitt ut rett på VHS, er egentlig en variant av soppsykdommen som er svært dødelig for Cavendish – og den sprer seg stadig. BBC melder at sykdommen nå finnes i mer enn 20 land.

Men nå finnes det altså håp for den – kanskje ikke beste, men mest spiste bananen vi har.