Egil overlevde «dødspåsken» 1967: – Der kunne mitt navn ha stått. Det var så nære

Men han kunne høre redningsmennene snakke.

– Hørselen er det siste du mister, sier den snart 73 år gamle pensjonisten.

Påsken 1967 har i ettertid blitt stående som den verste ulykkespåsken i moderne tid. 16 liv gikk tapt i den voldsomme kampen mot naturkreftene.

Men noen var heldige og overlevde – mot alle odds.

Egil Arnesen var en av disse. Han kunne like gjerne vært død. Men skjebnen ville det annerledes. Han hadde marginene på sin side.

Historien kunne fått et helt annet utfall dersom de tre kameratene hadde valgt annerledes. Tilfeldighetene underveis skulle vise seg å få katastrofale konsekvenser for hele turfølget.

– Vi benyttet Nordmarka hver helg

– Vi var tre kamerater som elsket å gå på ski. Hadde vi fritid, så gikk vi på ski, og vi benyttet Nordmarka hver helg. Det var vår greie i ungdommen. Når vi ble 16 år fikk vi lov av våre foreldre å endelig dra til fjells på egen hånd. Det nærmeste fjellet vi hadde vært på, var Norefjell, men nå skulle vi opp til Jotunheimen, forteller Egil Arnesen.

Slik startet påskeutfarten for tre gode kamerater fra Oslo en marsdag i 1967. De hadde drømt om å få reise på tur i fjellet alene, uten foreldre. Nå var dagen endelig her. Med utallige skiturer som grunnlag var de i bedre form enn de fleste. Tre gode skiløpere var klare for å måle krefter med fjellmassivet i Jotunheimen.

Hva som skulle møte dem noen dager senere, visste de ingenting om. Innen fjellturen var omme ble livet snudd fullstendig på hodet. To av de tre jevnaldrende turkameratene kom aldri tilbake etter den fatale snøstormen, som forvandlet Smørstabbeeen i Jotunheimen til et inferno i hvitt.

– Jeg husker de sa at vi måtte være forsiktige

I togkupeen på vei fra Oslo til Otta sitter Egil, Helge og Trond. Stemningen er god og forventningsfull. Snart er de der de vil være, høyt til fjells.

Da toget ankommer Lillehammer går foreldrene til en av kameratene av. De har en hytte på den kanten. Før de sier farvel, kommer de med en siste oppfordring.

– Jeg husker de sa at vi måtte være forsiktige og alt det der, vet du. Vi gutta bare lo, akkurat sånn som vi var i vår alder. Om bord i toget var det ingen dårlige vibber. Vi var i kjempeform. Vi drev jo bare med skigåing, vi. Men det skulle gå litt for mye troll i ord etter hva foreldrene hadde sagt, forteller Egil Arnesen 56 år etter den mørke påsken.

Vel framme på Otta står en buss og venter. De går om bord og blir kjørt opp til DNT-hytta Sota Seter, som ligger i den sørlige enden av dalføret Bråtå og innsjøen Liavatnet ved Breheimen i Skjåk kommune i Innlandet. Herfra starter skituren i 755 meters høyde over havet.

– Vi var helt gjennomvåte

Etter en god natts søvn går de videre til den selvbetjente Nørstedalseter, som ligger øverst i Fortunsdalen i Breheimen, 937 meter over havet.

– Det var egentlig en litt slitsom tur fordi vi hadde småregn. Det var egentlig ganske varmt, og vi var helt gjennomvåte da vi kom fram til Nørstedalseter.

Dag to går turen til DNT-hytta Krossbu, 1.267 meter over havet. Hytta ligger idyllisk til ved FV55 Sognefjellsveien, og er omgitt av mer enn tyve 2000-meters topper. Her ligger også Smørstabbreen, Jotunheimens største isbre. For mange er Krossbu det naturlige utgangspunkt for å krysse breen videre mot Leirvassbu.

Det er dette som er målet for trekløveret Egil, Helge og Trond. Ettersom de hadde svettet mye og hatt på seg litt for mye klær på de første etappene, bestemte de seg kvelden før for å gå lettere kledd på den neste etappen. Det skulle snart vise seg å bli en svært skjebnesvanger avgjørelse.

«I all verden, har du tatt på deg alt, Egil?»

– Dag tre skulle vi gå fra Krossbu, over Smørstabbreen, og videre innover til Leirvassbu. Det var jeg som skulle stå opp på morran og smøre skiene. Vi hadde hengt klærne opp på snorer på rommet og tørket alt som var vått. Jeg tar på meg alle klærne uten å tenke mer over det. Da jeg går ned for å smøre skia i bua, treffer jeg gutta i matsalen. Da sier de: «I all verden, Egil, har du tatt på deg alt?» Men da gadd jeg ikke å skifte. Derfor dro jeg av gårde fullt påkledd, som de foregående dagsmarsjene, husker Egil Arnesen.

Idet de skal forlate hytta på morgenen, treffer de på tre andre skigåere utenfor DNT-hytta. De spør hvilken vei guttene skal gå. Kameratene sier at planen er å gå over breen.

– De tre turgåerne fortalte at de skulle ha med seg en brefører, noe vi syntes hørtes veldig spennende ut. Så vi ble stående der og prate. Vi ble stående kanskje en times tid før vi begynte å gå. Samtidig var det en annen gruppe som begynte å gå oppover mot breen. Den gjengen hadde vi nok tatt ganske fort igjen. Det viste seg senere at de kom seg over breen og ned til Leirvassbu i god tid før uværet satte inn, forteller han.

– Der har det vært en glipp på en eller annen måte

På dette tidspunktet var de tre tenåringene uvitende om hva som skulle møte dem noen timer senere.

– Vi hørte at det skulle bli dårlig vær til kvelden, men værmeldingen vi hørte i resepsjonen var det samme vi hadde hørt de to første døgnene, så vi reagerte ikke så veldig på det. Vi ble ikke advart om å gå videre. Det ble en del snakk om det i etterkant.

– Burde dere fått en advarsel om at det kunne være farlig å gå?

– Ja, egentlig. Jeg er blitt fortalt av andre som var på samme hytta, at de ikke gikk, fordi de hadde hørt en annen værmelding. Så de tok ikke sjansen. Så der har det vært en glipp på en eller annen måte.

Idet de legger ut i retning Smørstabbreen øst for Sognefjellet, en platåbre med tre brearmer, merker de at tempoet ikke er spesielt høyt.

- Vi skjønner fort at da vi begynte å gå over breen, så var det ikke vårt tempo. Vi gikk sakte.

Foruten de tre kameratene består turfølget av en mannlig brefører, to kvinnelige lærere fra henholdsvis Selbu og Hemnesberget, en apoteker fra Oslo og en adjunkt fra Trondheim. Alle de voksne er i 20-30-årsalderen.

– Plutselig farer to av damene utfor breen

De går sammen i anslagsvis tre-fire timer. Alt virker ganske normalt. Så smeller det.

– Det sier bare «bang», og plutselig er det fullt kaos. Vi går helt oppi hverandre, men vi ser hverandre ikke fordi det fyker så mye snø over alt. I tillegg er det tåke. Brefører går med kart og kompass, men vi mister oversikten over hvor vi er. Det viser seg at vi har gått i en svær runding på hele platået. Det vi hele tiden trodde var rett fram, var en sirkel. Vi kom stadig ut på stup. Breføreren visste ikke hvor han var. Ingen av oss visste det der og da. Plutselig farer to av damene utfor breen og lander på et lite platå cirka 50 meter nedenfor. Deretter sklir alle ned dit for å være der sammen, forteller Egil Arnesen.

I det voldsomme uværet blir gode råd dyre. Til slutt blir situasjonen kritisk. Breføreren tar en avgjørelse om å forlate gruppa. Han vil prøve å ta seg fram til folk. Nærmeste DNT-hytte er Leirvassbu.

– De to damene orker ikke mer. De er totalt utslitt. Da sier jeg og kameratene mine til breføreren: «Vi går med deg videre». Men det vil han ikke. Han ønsker ikke å dele gruppa. Så han drar videre alene. Han vil ned til Leirvassbu og varsle. Vi er da en times tid unna Leirvassbu, men ingen av oss vet dette, forteller Egil.

– Alt bare blåste bort

Vinden fortsetter å blåse fra alle kanter. På platået sitter syv mennesker og venter på redningen. I stedet blir isbreen forandret til et dødens forværelse. Temperaturen er ned mot null grader. Snø og voldsom vind gjør det umulig å grave seg ned. Nå gjelder det bare å overleve. Alle kjemper for sine liv.

– Vi kunne ikke stå oppreist. Vi fikk vind fra alle kanter. Tåke og snøfokk. Men vi bare ble der. Kompisene mine, som hadde lite klær, prøvde å ta opp ryggsekkene for å finne varmere tøy, men de klarte ikke å holde sekkene en gang. Alt bare blåste bort. Gudskjelov hadde jeg på meg alle klærne. Vi var ikke utslitte da. Vi hadde ikke mat, men to av de andre hadde det. Du merker ikke kulda når du sitter der, selv om det er full storm.

Kameratene fikk aldri tatt farvel

Mens timene går, fester kulden grepet. Vinden uler og nattemørket senker seg. De seks gjenværende turgåerne prøver desperat å holde motet oppe. De sitter i to grupper, tett ved hverandre, men likevel langt nok unna til at de kan snakke med hverandre. Egil og de to kameratene sitter i hver sin gruppe. De får aldri tatt ordentlig farvel.

– Jeg blir sittende sammen med de to damene. Vi står på knærne, eller ligger på magen. Bare for å prøve å grave et hull, for å holde varmen. Jeg merker ikke at det blir kaldere. Ikke i det hele tatt. Og ikke noen dårlige tanker. Ingen tegn til redsel. Vi skulle bare holde oss der, og prøve å holde varmen. For å se om noen kunne komme hjelpe oss. Vi prater lite sammen. Du er konsentrert om deg sjøl. Det blåser og uler, det er mørkt og tåkete. I løpet av natta blir jeg utslitt, og sovner.

– Det bildet har jeg prøvd å viske bort, men det går ikke

Da den snart 17 år gamle Egil Arnesen våkner, er det blitt lysere. Han ser rett inn i dødens ansikt. Dette bildet har han aldri greid å kvitte seg med i ettertid.

– Tidsperspektivet har forsvunnet. Men jeg tror det var morgen. Da har jeg vært borte. Hvor lenge vet jeg ikke. Så ser jeg de to fjesene. Jeg ser at de er døde. Det bildet har jeg prøvd å viske bort, men det går ikke. Jeg har aldri klart det. Det sitter så sterkt. Der og da gjør det heller ikke et negativt inntrykk, for da er jeg sløvende. Så hører jeg stemmer. En kvinne sier: «Jeg tar de to stavene som står der.» Det var mine nye staver som jeg hadde kjøpt til turen. Jeg tenker: «De må du jo ikke ta. De er jo mine.» Men jeg er for sløv. Hun ble så lei seg i ettertid da jeg fortalte henne det. For hun så meg ikke. Jeg var jo snødd ned. Jeg hørte det hun sa, men jeg så henne ikke. Hun så at mine kamerater var døde, og hennes venn var helt tilsidesatt. Så hun ville ikke være der oppe lenger. Derfor skulle hun ta stavene mine og prøve å gå videre etter hjelp. Men skiene hennes var borte. Så gikk hun alene, med mine staver, men uten ryggsekk. Egentlig var det bra at hun gikk, sier Egil Arnesen. Ellers hadde han neppe overlevd.

Overlevende fortalte at alle var døde

Kvelden de gikk seg fast forsøkte en gruppe turgåere å ta seg opp på Smørstabbreen, men måtte gi opp. De var ute i tre timer, men måtte snu og gå tilbake. Været var for tøft.

Det samme skjedde på Leirvassbu. Også der prøvde en gruppe turgåere å legge i vei, men de måtte gi opp og snu. På NRK ble det sendt ut melding om at flere skiløpere var savnet i uværet i Jotunheimen og i andre fjellstrøk.

Dagen etter begir den overlevende kvinnen seg i vei for å finne hjelp og varsle om ulykken. Omtrent samtidig starter en gruppe turgåere fra Krossbu. Dette er de samme mennene som kvelden før hadde prøvd å komme seg opp på Smørstabbreen.

Nå er været bedre, og de har kurs mot Leirvassbu. De vet at de savnede fortsatt befinner seg i fjellet, men ikke hvor. Til alt hell får de øye på kvinnen fra Egil Arnesens gruppe. Hun forteller at alle er døde. Så peker hun ut retningen mot platået hvor gruppen ligger værfast. Hun blir selv hjulpet ned til Leirvassbu.

– Kjenner at jeg svever av gårde. Inn i den hvite tunnelen

– Så hører jeg stemmer igjen. Jeg hører letemannskapene. Men jeg ligger under snøen og kan ikke røre på meg. Jeg hører de prater. «Det må være her», og sånn. I det øyeblikket jeg hører det, så bare kjenner jeg at jeg svever av gårde. Inn i den hvite tunnelen. Alt er bare positivt og nydelig. Jeg bare svevee av gårde mens jeg hører de stemmene. Så sier det bare «bang», igjen, for da finner de meg.

Først tror de at Egil er død, og lar han ligge. Men så skjer det noe mirakuløst.

- Han ene av gutta (Egil banker i bordet) føler at det er liv i meg. Han merker at det er pust i meg. Han finner ut at jeg fortsatt lever, forteller 72-åringen, som om det skulle ha skjedd i går.

Så starter den krevende redningsoperasjonen. Vil han klare det? Hvor mye tåler han nå?

– De prøver å ta av meg skistøvlene for å legge meg i soveposen. Jeg husker at jeg hadde kjøpt nye gummierte støvler til den turen, for det var «in» det året, for å unngå at du ble våt og alt det der, men skoene hadde frosset fast i føttene. Så får de lagt meg i soveposen. De gir meg enormt mye varm te. Jeg føler at jeg er med hele tiden, men det har jeg tydeligvis ikke vært, etter å ha snakket med dem i ettertid. Jeg var nok borte i flere timer etterpå.

Han spør stadig: «Hvor er gutta mine?»

Om lag syv timer senere kommer hjelpemannskapene fra Lom og Otta. Egil blir lagt på kjelke, og han blir fulgt ned til Leirvassbu. Her bæres han, sterkt forkommen, inn på en av stuene.

– Du kan jo tenke deg selv. Jeg var jo så tissetrengt etter å ha drukket masse te. Inne på det rommet jeg lå var det så mye mennesker at jeg nesten besvimte. Alle skulle høre med meg hvordan det var. Så fikk jeg et stort vaskevannsfat jeg skulle tisse i. Alle sto rundt meg, jeg var 16 år gammel. Akkurat det der kommer jeg aldri til å glemme. Det var jo kjempeekkelt. Jeg var blyg, ikke sant. Jeg tisset jo det vaskevannsfatet totalt fullt, husker Egil.

Han blir liggende på Leirvassbu til dagen etter. Egil spør stadig: «Hvor er gutta mine?»

– Jeg får bare beskjed om at de skal opp og hente dem senere. Da tenkte jeg at de skulle hente dem som de hentet meg. Jeg så ikke noe galt i det.

Han får senere høre at søsteren hans , som også var på vei til Leirvassbu, men fra en annen hytte, hadde fått høre av andre turgåere at alle de savnede var døde. Hun antok derfor at broren var blant de omkomne, før hun senere fikk kontrabeskjed. Begge deler var et sjokk.

Dagen etter blir Egil Arnesen kjørt med scooter til Jotunheimen fjellstue. Der står ambulansene og venter.

– Jeg syntes det var litt spennende å ligge i ambulansen. For en gutt fra byen. 16 år. Hele påsken var ødelagt. Jeg visste egentlig ikke noe om konsekvensene. Fortsatt får jeg høre at de skal hente gutta.

– Jeg fikk jo litt sjokk

Det er først på Ullevål han får høre hva som egentlig har skjedd. Da går det etter hvert opp for ham hvor omfattende skadene er.

– Jeg fikk jo litt sjokk da jeg så kroppen min fra brystet og ned. Hele meg var bare en svær pølse. Det så veldig stygt ut. Da fikk jeg bange anelser.

Egil ble liggende på Ullevål i 14 måneder. Han fikk vite at indre organer hadde fått store skader. Han måtte amputere halve venstre fot med en gang. På høyre foten tok de noen tær. Og så måtte de lage en ny hæl.

- Da jeg kom ut derfra fungerte jeg ganske bra. Jeg hadde en del trøbbel og mye vondter, for benrekvestene inne i foten var så råtne at de kom stadig ut av foten, så det var sårt å gå på, husker Egil fra den lange opptreningsperioden.

Mer enn 20 år senere begynner det å gå på stumpene løs. Skadene fra den ulykksalige fjellturen melder seg nå for fullt. Smertene blir sterkere. Til slutt må han be om hjelp.

– Fram til 1989 gikk det på et vis, men så klarte jeg ikke mer. Da tok de beinet under kneet. Da skulle jeg få det mye bedre. Men det ble dessverre en stor nedtur. Siden den gang har jeg hatt store kroniske fantomsmerter. De var ikke flinke nok. Hadde det skjedd i dag ville ting vært helt annerledes. Det var ikke snakk om erstatning den gang. Jeg ødela meg for ung, ikke sant.

– Vår største feil var at vi aldri skulle ha stoppet der

Han vil likevel ikke klandre noen for at fjellturen endte så fatalt, men i ettertid ser han at de valgene som ble gjort underveis, førte helt galt av sted. Da stormen satte inn, var det for sent å snu.

– Vår største feil var at vi aldri skulle ha stoppet utenfor hytta. Hadde vi bare gått videre som planlagt, så ville ikke dette vært et tema. Det er livets gang. Vi var de yngste. Vi var på en måte barna som var med de voksne. Hadde vi fulgt den andre gruppa i stedet, så hadde vi kommet over breen. Da ville vi ha gjort alt på vår egen måte, sånn som vi som var unge den gangen. Vi hadde lett tatt igjen den gruppa som gikk foran oss mot Smørstadbreen.

I stedet ble de tre barndomskameratene kastet inn i en kamp på liv og død.

– Gruppa er ikke sterkere enn det svakeste ledd

– Hvis du er i en gruppe, og mange er i god kondisjon og godt trent, og det er noen som ikke er det, så vil det alltid være de som bestemmer. Det er viktig å huske på før man legger ut på tur sammen med andre, at alle er på samme nivå. Det er mitt viktigste råd: Gruppa er ikke sterkere enn det svakeste ledd hvis dere skal gå lange turer. For oss ble det fatalt. Vi ville egentlig gå videre fra platået. Da kunne vi ha gravd oss ned. Vi hadde spade. Da hadde ting vært annerledes. Men det var de voksne som bestemte. Vi ble parkert der oppe på fjellet. Dessverre ble det sånn, konstaterer Egil Arnesen 56 år etter katastrofen.

Etter ulykken ble det også snakk om å fordele skyld, men det var uansett for sent. Fire personer var allerede døde, og de overlevende måtte alle slite hver på sin måte med etterdønningene av den verste ulykkespåsken i manns minne.

– Jeg tror folk har vanskelig for å høre på andre. Vi ser jo hva folk driver med selv om de er opplyste. Vi går jo i samme fella hva det enn er. I dag finnes bedre klær og utstyr. Vi mennesker skal ofte skylde på hverandre. Det er din feil, og det der. Jeg mener vi fikk de opplysningene vi skulle ha, og handler ut ifra det, men vi fikk en annen situasjon enn det vi var oppmerksom og forberedt på. De syv som til slutt fant oss hadde tydeligvis fått en annen opplevelse av denne værmeldingen.

– Der hadde jeg flaks

Noen år senere var han tilbake på ulykkesstedet. Denne gang var det sommer og idyllisk i fjellet.

– Da jeg så stedet, gjorde det inntrykk. Hadde vi gått 100, kanskje 200 meter til, så kunne vi gått ned fra breen og gravd oss ned. Det hadde også vært det beste å skli enda lenger ned fra breen enn å bli på det platået. Det var nok det verste stedet vi kunne være. Samtidig slo det meg da jeg leste navnene på bautaen som var reist over de omkomne: «Der kunne mitt navn ha stått». Det var så nære.

– Hvordan klarte du å beholde roen den skjebnesvangre påskenatten?

– Jeg lurer på om jeg var såpass ung at jeg ikke helt fattet alvoret. Det var liksom ingenting som var farlig. Alt var bare spennende. Jeg hørte heller ikke noe negativt fra de to kvinnene på platået. Hva mine to kamerater pratet om, det vet jeg jo ikke. Når jeg selv var i den «tunnelen», så var jeg egentlig på vei til å gå bort. Det vil si at det ikke var mye om å gjøre. Der hadde jeg flaks.

Møtte sine redningsmenn 50 år etter

50 år etter at han ble reddet fra den sikre død, fikk han møte noen av sine redningsmenn. Det var avisa Glåmdalen som i april 2017 klarte å gjenforene Egil Arnesen og tre av karene som berget livet hans. De fortalte at det plutselig oppsto en åpning i den tjukke tåka. Da fikk de øye på de savnede på en fjellhylle under platået der de selv befant seg. De konstaterte raskt at fire av de savnede var døde. Egil Arnesen var helt nedsnødd og virket livløs. Da skjedde mirakelet.

– Jeg børstet snø og is vekk fra ansiktet hans. Det ble konstatert at han fortsatt hadde puls, fortale en av heltene fra Smørstabbreen, Terje Skogli, til Glåmdalen. Sammen med Harald Haugen og Ragnar Søbye var han del av et følge på syv som på eget initiativ lette etter de savnede på isbreen.

– Du var helt borte, men på et tidspunkt sa du at vi måtte hjelpe kameratene dine, forteller Ragnar Søbye. Fortsatt kan han og de andre redningsmennene ha mareritt om synet som møtte dem på Jotunheimens største isbre, men de vet også at de utgjorde en forskjell for tre av de savnede som overlevde skrekknatten. At de samtidig fikk lokalisert de som ikke klarte seg, hadde også stor betydning.

– Hørselen er det siste som forsvinner

– Jeg trodde hele tiden at det var letemannskapene fra Lom som fant meg, men disse gutta her traff jeg ikke før 50 år etter ulykken. Det var de som reddet meg, ellers ville det trolig tatt for lang tid før vi hadde blitt funnet. De visste ikke at vi lå på det platået, hvis ikke de hadde truffet kvinnen som møtte dem på fjellet. De ville jo ikke gått akkurat der vi lå, for de så meg jo ikke. Tenk deg alle tilfeldigheter. Jeg er jo egentlig på vei til å dø.

Da lærte han også det med hørsel, at det kan være den siste sansen som forsvinner.

- Det har jeg sagt til mange mennesker i ettertid. Hvis dere er på sykehus og det er noe familiært, og dere står og prater rundt senga når det går mot slutten. Dere har kanskje ikke snakket med pasienten på dagevis, og tror ikke vedkommende er til stede. Men hørselen er det siste som forsvinner. Det har jeg alltid sagt. Vi hører til siste slutt. Så vi må være forsiktige, oppfordrer Egil Arnesen.

– Nyrer, lunger og mage, alt har fått juling

Han forsto tidlig at livet ikke ville gå på skinner etter ulykken, men at tilværelsen ville bli en kamp livet ut.

– Jeg skjønte at livet mitt ville bli annerledes. At jeg ville få en del handikap, og at jeg ikke kunne være med på all den moroa som jeg likte fra før. Men når jeg så alle ulykker og vanskeligheter som andre opplevde, så skjønte jeg at, du verden, jeg har jo bare en flis i fingeren. Det tror jeg gjorde mye med meg, at jeg taklet situasjonen bra. Jeg så at det var ikke så galt likevel. Jeg tenkte at her er det bare å gjøre det beste ut av det, ellers kunne det ha gått galt i den alderen. Og prøve å få livet til å funke bra, ikke sant.

Han er likevel ikke bitter.

- Nei, det har vært tøffe år, altså. Det å slite med kroniske smerter, er tungt. Og kroppen fungerer jo ikke. Nyrer, lunger og mage, alt har fått juling. Steril ble jeg også, og alt dette her. Man jeg har levd og har hatt et greit liv ut i fra forholdene. Man må bare se det sånn.

– Jeg sover jo nesten ikke om nettene

Etter å ha levd i flere tiår med store smerter, har han lært seg en måte å leve med smertene.

– Når jeg får dårlige beskjeder, så er det kjipt der og da. Men det er ikke noen bombe. Det har jo holdt ganske lenge da. Jeg blir 73 nå. Jeg merker at jeg er mer sliten med å takle alt dette her. Jeg sover jo nesten ikke om nettene. Det er smerter og det er kramper nesten hver time. Jeg får aldri sove i lengre tid. Så må jeg opp igjen. Av og til får jeg ikke lagt meg. Og blir det for ille så må jeg la kroppen få hjelp. Eller så sovner jeg igjen, så er du i gang igjen etter en times tid. Men sånn har jeg holdt på i årevis. Det er min rytme. Jeg går jo kronisk på medisiner opp til grensa legene vil at jeg skulle ha gjort, det vil si mye mer da, for å få et mer avslappet forhold. Det må jeg ha hver dag, forteller Egil Arnesen.

– Hvis du vil dope deg bort, hva pokker er det igjen da

Han er ikke av den dystre typen. Tvert imot. Han ler mye. Er livsglad. Har glimt i øyet. Det er nesten utrolig å tenke på vel vitende om alt han har vært gjennom. Men han lar seg ikke knekke.

– Dette er fantomsmerter. I 30 år har jeg fått 100 sprøytestikk i lårene hver torsdag. Det er lokalbedøvelse. Det er jo for mildt egentlig. Jeg skulle hatt noe som svingte litt mer. Men da mister jeg lappen, og det er så viktig for meg å ha bilen. Det er liksom beina mine. Og da har lært meg til å leve med en viss form for smerte hele tiden, så kan jeg fungere ålreit. Jeg har valgt det sånn. Hvis jeg skal ta så mye medisiner at jeg skal bli nesten smertefri, så blir det for store doser, og da vil ikke mine indre organer tåle det. Så jeg må ha en balanse. Jeg gjør det på min måte. Det er ikke sikkert det er det beste for andre. Hvis du vil dope deg bort, hva pokker er det igjen da. Jeg er jo helt imot det. Prøv å ta minst mulig, og lær deg heller til å håndtere en smerte. For, man klarer det. Eller, man må klare det. Det viktigste er å håndtere en smerte. Hvis du hele tror at du skal bli smertefri, så er du i trøbbel, advarer han.

– Når du ikke har den greia naturlig, så vil du få trøbbel

I årenes løp har han brukt sine egne erfaringer for å hjelpe andre som også sliter med smerte. Noen vil ha hjelp, mens andre ikke er mottakelige.

– Jeg prøver å hjelpe folk i dag, om det å takle smerter, hvordan du kan leve med det, og ikke la det ta overhånd. Så er det jo mange det ikke nytter å prate med, fordi de har ikke den greia. De er gjennomgående negative, og vil helst bare prate om hvor ille de har det, og hvor mye medisiner de bruker. Jeg må ikke tenke sånn en gang. Det der å kunne glede deg over ting, se ut av vinduet om morran, og se sola, se våren komme og sånn. Når du ikke har den greia naturlig, så vil du få trøbbel. Møter jeg andre som har problemer som er mindre enn mine, og de vet hva jeg har vært gjennom, så kommer jeg litt mer under huden. For da kan de ikke syte så mye. Det er litt ålreit. Vi er jo født forskjellig, og hva vi har i ryggraden. Jeg er født som en positiv person. Og gudskjelov at jeg har det som bunndrag, ikke sant. Og så må du jobbe med deg sjøl ut ifra den situasjonen du har.

– Jeg har levd hele livet. Jeg har forstått ting. Jeg har sett våren

Han har gradvis senket ambisjonene om hvor frisk han kan forvente å være med årene.

– Jeg har jo kommet opp i en viss alder, og med mine skavanker så blir det litt mer, så jeg er alltid obs når legen sier «Sorry, Egil, nå viser den og den prøven…» Ja, det er jo ikke noe hyggelig å høre, men er det noe jeg kan gjøre for å forbedre det, eller noe vi kan gjøre sammen. Jeg detter aldri ned, men får et lite kick med en gang. Før var det alltid: Jeg håper at jeg kommer tilbake der jeg var. Da sier jeg bare, at det må vi bare glemme, gutta. Det vi bare må håpe på er at vi ikke blir verre med åra, men i stedet prøve å holde oss der vi er nå.

I perioder har smertene vært uutholdelige, men han har nektet å la se dope ned for å få det bedre en kortere stund. Derfor kjemper han en daglig kamp om å tåle mer.

– Jeg tenker ofte: «Du lever. Du var heldig». Så jeg har hatt det i bakhodet hele tiden. Jeg har hatt det bra. Jeg har levd hele livet. Jeg har forstått ting. Jeg har sett våren, og jeg ser vinteren. Det er det å se ting i perspektiv, ikke sant. Man kunne selvfølgelig ha vært mer heldig i livet, men når du ser hva som skjer med oss menneskene. Nei, jeg har ikke noe jeg skal klage på sånn sett, oppsummerer Egil.

– Vi gikk hånd i hånd ut av sykehusporten

Selv etter katastrofen i Jotunheimen ble den fortvilte situasjonen snudd til noe positivt.

– Først lå jeg på kirurgen i tre måneder. Så ble jeg overflyttet til urologisk avdeling. Der traff jeg en nydelig sykepleierske, og det er Bodil. Vi ble godt kjent med hverandre i 11 måneder der oppe. Så det kom jo noe godt ut av det, ikke sant. Den dagen jeg tusla ut fra Ullevål sykehus, og vi gikk hånd i hånd ut av sykehusporten, kom en av legene på avdelingen der jeg hadde ligget i månedsvis. Han holdt nesten på å dette over ende da han så oss. Det var ingen som merket det, for det var jo strengt forbudt. Men vi klarte å holde det skjult i alle de månedene, humrer 72-åringen.

Den dag i dag bor de fortsatt sammen og støtter hverandre i tykt og tynt.

Før han lukker døren til leiligheten der de bor, ønsker han god påske, men ikke uten en liten formaning til alle som har tenkt seg ut i påskefjellet:

– Vær forsiktig nå da.