Kong Haakon ble presset til sitt endelige «nei»

Kongens nei til å overgi seg til de nazistiske overfallsmennene våren 1940 står sentralt i norsk historie.

Nå skriver historieprofessor Tore Pryser (73) at kong Haakon noen måneder senere hadde bestemt seg for å bli i Norge, og ikke følge med regjeringen over til London.

– Han ville bli og forhandle med tyskerne, sier Pryser til ABC Nyheter.

I vår kom han med sin tolvte bok om Andre verdenskrig – «Svik, gråsoner og heltemot» – og historien om spillet før kongen gikk om bord i Devonshire 7. juni, er en av flere.

Britisk press

– Spor etter slagskipet Tirpitz finnes i nordnorske trær

LES SAKEN

Pryser viser til et telegram som den britiske ambassadøren Cecil Dormer sender til krigskabinettet i hjemlandet. Her fremkommer det at kongen 4.-5. juni var innstilt på å bli i Norge – og dermed lide samme skjebne som sin bror, kong Christian av Danmark.

– Dormer fikk beskjed om å forsøke å endre kong Haakons oppfatning, og han truet da med å ta hele den norske handelsflåten, forteller professoren.

– Og kongen lot seg presse. Det er det ingen tvil om, sier Pryser

Pryser mener at det norske Administrasjonsrådet i Oslo sto sentralt da kongen vaklet mellom å bli i Norge eller følge regjeringen Nygaardsvold.

Dette rådet skulle være et upolitisk organ som styrte i de okkuperte områdene. Ansvarlig for finansene var Jens Bache-Wiig, og han sendte Johan Anker nordover for å påvirke kongen.

– Anker var en venn av kongehuset. Det var han som blant annet hadde lært Olav å seile, og som var rormann da den daværende prinsen vant OL-gull i 1928, forteller Pryser.

Servile forskere

Hadde kongen bestemt seg for å bli i Norge og britene hadde gjennomført sin trussel om å ta handelsflåten, ville det ha hatt stor betydning – ikke bare for hvordan man oppfattet kongehuset, men også for finansene til den norske regjeringen.

På grunn av handelsflåten og inntektene herfra hadde norske myndigheter en egen og uavhengig inntektskilde i landflyktigheten.

Vinmonopolets nazi-fører

LES SAKEN

Pryser mener kongens ønske om å la regjeringen dra alene har blitt sterkt underkommunisert i historieskrivningen.

– Mytologien rundt kongehusets faste opptreden skal det ikke rokkes ved, mener han.

Administrasjonsrådet, kongens adjutanter, legasjonen i Stockholm, en rekke sterke menn i norsk næringsliv sto bak ønsket om at kongen skulle bli igjen da regjeringen dro til London, mener professoren.

– De fryktet for at man skulle se på det som en flukt, og at det skulle påvirke situasjonen negativt.

Han påpeker også at situasjonen hadde endret seg betydelig etter at kongen hadde sagt nei til å overgi seg da han var på flukt i Nybergsund/ Elverum, noe som blant annet er fortalt i filmen «Kongens nei».

Da kongehuset og regjeringen var i Tromsø i juni hadde de norske militære styrkene i realiteten tapt slaget. De britiske troppene hadde trukket seg ut etter militære nederlag på kontinentet, og man fablet med en mulighet for å dele Norge i to.