Netflix «har gjort det igjen»: – Seriemordere blir nesten som kjendiser
«Monster: The Ed Gein Story» troner øverst på Netflixs topp ti liste. Medieviter Gry Cecilie Rustad mener serier om seriemordere har blitt en slags franchise.
Publisert
Sist oppdatert
Annonse
NB! Denne artikkelen kan inneholde spoilere fra Netflix-serien «Monster: The Ed Gein Story».
Mord, krim og seriemordere har alltid fascinert oss mennesker. Og en av våre foretrukne måter å få utløp for fascinasjonen er gjennom TV-skjermen. Og det vet serieskapere å utnytte.
– Det man ser nå, er at true crime – og spesielt historier om seriemordere – har blitt ekstremt populært. Jeg ser nesten på det som at Netflix og mange andre serieskapere bruker det som en slags franchise, sier medieviter Gry Cecilie Rustad til ABC Nyheter.
Hun mener det er trygt å satse på fiksjonsserier som er basert på ekte seriemordere fordi de nesten alltid er populære.
– Og så forsterkes det gjennom podkaster og dokumentarer, og disse seriemorderne blir nesten som kjendiser, legger hun til.
Inspirerte både «Psycho», «Motorsagmassakren» og «Nattsvermeren»
Nettopp Netflix har nylig kommet med tredje del i antologiserien «Monster», laget av serieskaperen Ryan Murphy. Denne gangen er det den beryktede morderen, gravplyndreren og likskjenderen Ed Gein som portretteres.
Vil du lese historien om den ekte Ed Gein, så kan du lese det her!
Annonse
Annonse
Gein, som ble arrestert i 1957, har allerede hatt stor påvirkning på amerikansk kultur, og bøker og filmer som «Psycho», «Motorsagmassakren» og «Nattsvermeren», er alle inspirert av Gein og hans grusomme handlinger.
I populærkulturen, og også i denne serien, antydes det at Gein også har inspirert andre kjente mordere som Ted Bundy, Edmund Kemper og Richard Speck. Dette er derimot aldri blitt bekreftet. Det er heller mer fortolkninger gjort av blant annet serieskapere.
Og når det lages fiksjonsserier om ekte historier, vil det alltid være en balansegang mellom hva som faktisk er sant, og hva som er ren fiksjon. Det kan også skape forvirring blant seerne. Og i slike delikate tilfeller som drap, hvor det ofte sitter etterlatte igjen, kan det være belastende.
Lov med kunstneriske friheter
Første del av Ryan Murphys «Monster»-antologi handlet om Jeffery Dahmer. Da den ble publisert, høstet både han og Netflix kritikk fra pårørende. Andre del handlet om Menendez-brødrene som er dømt for å ha drept foreldrene sine. Da kritiserte en av brødrene selv, Erik Menendez, Netflix-serien.
«Det er trist å vite at Netflix' uærlige fremstilling av tragediene rundt vår forbrytelse har tatt oss flere skritt tilbake i tid. Til en tid da påtalemyndigheten bygde sitt narrativ på antakelsen om at menn ikke kan utnyttes seksuelt, og at menn opplever traumer ved voldtekt annerledes enn kvinner», skrev han i en uttalelse den gangen.
Les også: «Hvorfor er det fortsatt så vanskelig å dramatisere seksuelle overgrep mot menn?»
Men medieviter Rustad understreker at det er lov å ta seg kunstneriske friheter når man lager fiksjon, også når det er basert på sannhet.
– Man har lov til det, men det er klart det alltid er en risiko. Hadde det vært en dokumentar, ville det nok vært strengere krav til en balansert og etisk fremstilling – i hvert fall i Norge. Men når det er fiksjon, er det litt friere, sier medieviteren.
Les også: Hvor har det blitt av Tracy Edwards? Mannen som unnslapp Jeffrey Dahmer
Annonse
Skurken er blitt hovedpersonen
«Monster: The Ed Gein Story» er av den groteske sorten, men den troner likevel i skrivende stund øverst på Netflixs ti mest sette serier i Norge. Rustad advarer imidlertid om at jo mer ekstremt det blir, jo smalere blir publikum.
– Til slutt er det bare spesielt interesserte som ser det, legger hun til.
Enkelte av disse seriene, og filmene, som portretterer kjente mordere, er også et eksempel på hvordan bransjen har utviklet seg, sier Rustad.
– Rundt midten av 2000-tallet begynte man å venne seg til antihelten. Nå er det ofte skurkene som er hovedpersonene. Det nye er at man lar skurken være hovedpersonen hele veien.
Særlig i denne Monster-antologien er det historien til disse «monstrene» som fortelles. Akkurat som om seeren skal få en slags forståelse av ondskapen, og kanskje til og med få litt sympati for dem.
– Hvorfor er det sånn?
– Det kan være nyttig, for det minner oss om hvor viktig et trygt oppvekstmiljø er for at folk. Det er ingen som blir født som seriemorder. Hvis disse seriene kan minne oss om det, er det bra, mener Rustad.
Det er allerede varslet en del fire av Monster-antologien. Den skal fortelle historien om Lizzie Borden.
