Hvorfor er bærekraftsmerking så vanskelig?

ABC Nyheter har i høst skrevet flere artikler om bærekraft og etikk når det kommer til finansielle spareprodukter som fond.

I dag er det enklere sagt enn gjort å velge spareprodukter ut fra egne verdisyn som klima, miljø, menneskerettigheter eller religion. Til og med den generelle bærekraftsrangeringen ESG gir ikke tydelig nok svar.

Det har flere tilsyn gjort av Finanstilsynet vist. En fersk undersøkelse av den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC, viser også at forbrukerne er forvirret.

Les mer om Finanstilsynets funn her og her!

I BEUCs ferske undersøkelse svarer 27 prosent av de spurte at de nå eller tidligere har investerte i bærekraftige fond. 41 prosent svarer at de er interessert, mens 31 prosent svarer at de er usikre. 

Mer enn 1 av 3 oppgir misvisende, vanskelige å verifisere, eller upålitelige grønne påstander som en grunn til å ikke investere i bærekraftige finansprodukter.

– Ingen «quick fix»

Finanstilsynet, Forbrukerrådet og bransjen selv, etterlyser klarere regelverk når det kommer til bærekraftsmerking. En endring i regelverket, også kalt offentliggjøringsforordningen (SFDR), er på høring i EU-kommisjonen. Finanstilsynet har sendt inn innspill, og samtlige aktører ønsker endringer velkommen.

Det er også den oppfatningen direktør i Verdipapirfondenes forening (VFF), Christian Henriksen, har.

– Vår oppfatning at vi langt på vei har samme syn og holdning til dette. Både Forbrukerrådet, Finanstilsynet, Finans Norge og VFF ønsker å gi forbrukere god informasjon om produkters bærekraftegenskaper som gjør at forbrukerne kan ta informerte investeringsbeslutninger, sier han til ABC Nyheter.

Han forteller videre at de de siste årene har hatt halvårlige kontaktmøter om dette temaet. Det kommer de også til å fortsette med, sier han.

– Vi er nok alle samstemte i at det her ikke finnes noen «quick fix», men imøteser med spenning hva som kommer i det reviderte SFDR-regelverket.

Men hvorfor er det så vanskelig?

Så mange forskjellige meninger og verdier

Henriksen forklarer at noe av det ligger i at man fra myndighetenes side (EU) har utfordringer med å definere hva «bærekraftige investeringer» er, selv om de igjennom SFDR har gjort et forsøk. 

– Det er forståelig at forbrukere ønsker håndfast og lett forståelig informasjon, det ønsker også vi i næringen å gi. Det er imidlertid en utfordring at hva den enkelte forbruker legger i begrepet «bærekraftige investeringer» kan variere mellom ulike forbrukere. Dette ser man for eksempel på etiske eksklusjoner, der det er ulike preferanser hos ulike forbrukere, sier han.

Han peker derfor på at å utarbeide en definisjon av bærekraftige investeringer som både er lett forståelig, sammenfaller med forbrukernes forventninger og som rett og slett er god nok, er en av de viktigste oppgavene i revideringen av SFDR.

Trond Døskeland, professor ved Norges Handelshøyskole, har tidligere uttalt noe av det samme til ABC Nyheter.

 – Poenget er at noen må definere hva som er «rett» og «galt». Det er vanskelig i et samfunn med ulike verdier og meninger.

Han pekte på at våpen- og forsvarsindustrien tidligere var «fy-fy» for mange, men at mange nå mener vi må investere i den. Og så er det oljefondet, som har vokst seg så stort på grunn av olje- og CO₂-utslipp, samtidig som Norge prøver å kutte utslipp.

NHH-professor: – Vi har ikke én fasit

NHH-professoren pekte på at hovedproblemet ligger i at bærekraft er vagt, vanskelig å kvantifisere, og langt mer komplekst enn avkastning og risiko.

Som eksempel trakk han frem Norsk Hydro.

– Norsk Hydro produserer aluminium. Det krever mye energi, og CO₂-avtrykket blir høyt. Ser du bare på utslipp, scorer det dårlig. Men metallet varer lenge, kan resirkuleres og har flere miljøfordeler. 

– Da får du et helt annet bilde. Hvilket mål er «riktig»?

Professoren, som forsker på ansvarlige investeringer, kalte det en trend. Samme selskap kan få helt ulik score avhengig av hvem som vurderer det.

– Det er nesten tilfeldig. Og da står vi igjen med det grunnleggende problemet: Vi har ikke én fasit. Hvis myndighetene skal regulere noe vi ikke engang klarer å måle skikkelig, blir det fort meningsløst, sa han, og kalte det et prinsipielt problem.

Finanstilsynet: Et eksempel på «grønnvasking»

De utydelige og kompliserte reglene har flere følger, som Finanstilsynet har rapportert om.

Blant annet har de funnet flere tilfeller hvor fond hadde fått en «bærekraft-score», ofte illustrert med jordkloder.

Dette gir et inntrykk av at fondet faktisk bidrar positivt til miljø eller samfunn. Men det stemmer ikke nødvendigvis, ifølge seksjonsleder i Finanstilsynet Britt Hellegjerde.

– Ofte viser ratingen bare risikoen for lavere avkastning, kalt bærekraftsrisiko, har hun tidligere uttalt til ABC Nyheter.

Det handler altså ikke om hvor «grønt» fondet er, men om hvor mye penger det kan tape dersom verden endrer seg i en mer bærekraftig retning.

– Mange banker bruker riktignok begrepet «bærekraftsrisiko», men siden det er et ukjent uttrykk for de fleste, er det vanskelig for forbrukerne å forstå at dette er rating med motsatt perspektiv.