Det siste hvilested:
Finland har seiret der alle feilet: Her skal kjernekraften gå i dvale

430 meter under bakken i de finske skogene ligger enorme siloer av kobber. De er konstruert til å tåle alt fra jordskjelv til klimaendringer, for de skal etter planen stå der urørt de neste 100.000 årene.

Finland har valgt å satse stort på kjernekraft, og har gjentatte ganger oppfordret resten av Europa til å satse på det klimavennlige alternativet. To av landets fire atomreaktorer står på øya Olkiluoto, 25 kilometer nord for byen Raumo i sørvestlige Finland. I løpet av året skal ytterligere én reaktor kobles på, og da vil Olkiluoto stå for mer enn 40 prosent av Finlands energi.

– En katastrofe vil omsider inntreffe

Men den utslippsfrie energien har en bakside; svært høye nivåer av radioaktivt kjernebrensel som forblir farlig i flere tusen år. I dag lagres det radioaktive avfallet på bakkenivå, noe som gjør det svært utsatt for ulykker, lekkasjer og forsømmelse.

– Det er ikke trygt og en katastrofe vil omsider inntreffe, sier kjernekraft-ekspert Budhi Sagar ved Southwest Research Institute til tidsskriftet Science.

Uten en langsiktig løsning vil man snart bli sittende med enorme mengder tikkende bomber, et ettermæle som forskere mener er uakseptabelt å etterlate til kommende generasjoner.

I 2019 hadde Finland 2300 tonn radioaktivt avfall sittende til kjøling ifølge International Atomic Energy Agency, og nå kan samme landet ha knekt koden.

Onkalo

Eksperter mener nemlig at det finske Onkalo-deponiet er løsningen. Mens andre land har slitt med å få gjennomslag i flere tiår, fikk myndighetene i Finland grønt lys fra folket i 2000. Hvor den avgjørende faktoren var at befolkningen allerede var komfortabel med å «ha kjernekraftverk i nabolaget», og hadde en forståelse av hvordan kraftverkene fungerer.

– Folket i Finland stoler på at dette vil foregå under trygge forhold, og vet at det der fremtiden ligger, sier Tom Isaacs, strategisk rådgiver for Canadas Nuclear Waste Management Organization (NWMO) til Science. Myndighetene i Canada og USA har på sin side ikke klart å overbevise befolkningen.

Jakten startet i 1990. Det begynte med flere titalls potensielle kandidater, før de til slutt sto med to områder som oppfylte de geologiske kravene for prosjektet. Valget sto mellom Olkiluoto og områdene rundt byen Loviisa, men de landet omsider på Olkiluoto. I 1999 presenterte de Onkalo-deponiet.

Jakten på bunnsolid grunn

Ifølge geologer har berggrunnen i Olkiluoto vært svært stabil i en milliard år, bortsett fra tilfeller av jordskjelv som skal ha funnet sted ved slutten av den siste istiden. Forskere mener derfor å være trygge på at det ikke vil oppsto jordskjelv i området før slutten av neste istid.

Men jordskjelv er ikke den eneste risikofaktoren.

Den eneste måten for avfallet å kunne sive ut i området forbi deponiet, er ved hjelp av vann. Derfor står deponiet tryggest innhyllet i krystallisert stein, som på grunn av sine ørsmå porer omtrent er ugjennomtrengelig for vann. Den nær to milliarder år gamle berggrunnen rundt Onkalo består for det meste av gneis, en bergart som oppstår etter å ha vært utsatt for stort trykk og varme.

Selv om bergarten er bunnsolid, så kan den slå sprekker. Ekspertene må derfor kartlegge området før de senker kobbersiloene med radioaktivt avfall ned i fjellet. Dersom de finner sprekker blir siloen begravet et annet sted. Men hvis det likevel skulle oppstå sprekker, så må vannet trenge gjennom kobber for å finne veien til det radioaktive kjernebrenselet.

– Man kan aldri føle seg trygg på én barriere, sier geolog Emily Stein ved Sandia National Laboratories.

Men hvordan fungerer det?

«Gravferden»

Etter å ha ankommet Onkalo, blir det inkasplede kjernebrenselet flyttet over i kobbersiloene. I et betongrom med 1,3 meter tykke vegger, skal roboter suge til seg alt av vann, forsegle kjernebrenselet i støpejernsbeholdere som trygt plasseres i kobbersiloene. Mellom beholderne blir det injisert argon, som resulterer i et brannsikkert inneklima. Så blir kobbersiloene sveiset igjen til evig tid.

Dersom brenselet mot all formodning skulle klare å finne veien ut av kobbersiolene og gjennom bergarten, så vil det likevel ta flere tiår før det når bakkenivå, hvor radioaktiviteten vil synke i takt med brenselets ferd.

Finlands seier og den korte veien fra idé til Onkalo ligger likevel ikke i verken geologisk hell eller i ingeniørhodene, men i hvilke hender prosjektet har havnet. I 1987 etablerte finske Nuclear Energy Act et atomavfallsfond, finansiert av kjernekraftoperatører. Initiativet ga selskap den motivasjonen de trengte til å utvikle deponi-løsninger.

Dette står i stor kontrast til for eksempel USA, hvor problematikken styres av Energidepartementet som svarer til Det hvite hus, et sete som skifter eier minst hvert åttende år. Som konsekvens blir slike prosjekter til stadighet avbrutt, og utvikling som fra før av vil ta flere tiår blir ytterligere forsinket.

Tillit til forskning

Finland hentet kjernekraft ut av politikken på midten av 80-tallet, hvor Tsjernobyl-katastrofen ble en utløsende faktor. Myndighetene så hvor avgjørende det var å ikke bare holde folk informert om hvordan prosessen foregår, men i involvere folket fra første stund, spesielt de som bor i nærheten av kjernekraftverk. Åpne dører gjorde at folket fikk tillit til forskerne.

– I Finland har folk svært høy tillit til forskning og myndigheter. Så når forskere sier at deponiet er trygt, så har ikke folk behov for å stille spørsmål ved det, sier den finske forskeren Matti Kojo.

Dersom alt går etter planen så skal Onkalo være operativ innen 2025, og videre utgravinger for å klargjøre nye «hvilesteder» vil foregå de kommende hundre årene. Når deponiet er fylt opp rundt år 2120, vil inngangen bli forseglet til evig tid, og alt på bakkenivå vil bli fjernet. Ingenting vil stå igjen, ikke en gang et skilt, og skogen vil fortsette å vokse mens kjernebrenselet ligger begravet om lag 400 meter under bakken.

Video: Ble spøkelsesby etter Tsjernobyl-ulykken: