Den franske nasjonalsangens opprinnelse

Stormingen av Bastillen i 1789 står som et av de viktigste og mest symbolske hendelsene fra den franske revolusjonen, og datoen for stormingen, 14. juli, markeres som Frankrikes nasjonaldag. Dagen feires vanligvis med fyrverkeri i hele Frankrike, og med en stor militærparade ned den berømte gaten Champs-Élysées i Paris.

For årets markering er Indias statsminister Narendra Modi invitert av den franske presidenten som årets æresgjest. Etter militærparaden skal Modi og president Emmanuel Macron spise middag sammen med mer enn 200 andre gjester i verdens største museum, Louvre.

I forbindelse med feiringen av den franske republikken får også den franske nasjonalsangen, Marseillaisen, en sentral plass.

Nasjonalsangen har blitt et symbol på revolusjonens ideer og verdier, og er kanskje den mest berømte nasjonalsangen i verden. Men hymnen hadde i utgangspunktet en annen intensjon enn det den har fått og komponisten bak den sterke teksten og fengslende melodien fikk lite anerkjnnelse og ble glemt i flere tiår.

Krigssang for Rhin-armeen

I april 1792 hadde den franske revolusjonen pågått i nesten tre år, og europeiske konger hadde lenge fryktet at deres monarki var det neste målet for folket som gjorde opprør mot makten.

Østerrike og Preussen valgte derfor å utstasjonere soldater ved Rhinen i regionen Alsace, ved grensen mellom dagens Frankrike og Tyskland. Etter at Østerrike nektet å trekke tilbake troppene sine, erklærte Frankrike krig mot Østerrike og Preussen 20.april 1792.

Ved Frankrikes grenser i øst, begynte soldater å gjøre seg klare for å gå ut i kamp. Borgermesteren i Strasbourg – baron Philippe-Frédéric de Dietrich – fikk så en ide og han spurte sin gode venn, den franske offiseren og ingeniøren Claude-Joseph Rouget de Lisle, om ikke han kunne dikte en slags patriotisk sang til troppene når skal marsjere ut i krig dagen etter.

Natt til 25.april 1792, satte Rouget de Lisle seg ned for å dikte en kampsang for Rhinarméen, og allerede kvelden 26.april, noen timer etter at sangen er komponert, ble den fremført for første gang i hjemmet til borgermesteren i Strasbourg.

Sangens tekst gjenspeiler følelsen og stemningen fra gatene i Strasbourg mens befolkningen forberedte seg på å krig mot Preussen og Østerrike, derav refrenget: «Til våpen, borgere! Form deres bataljoner (...) La urent blod vanne våre åkre». (Aux armes, citoyens! Formez vos bataillons! Qu'un sang impur, Abreuve nos sillons!).

Sangen mottok middels respons fra gjestene i selskapet til borgermesteren. Den ble spilt av korpset på torget i Strasbourg ved avmarsj til fronten, men den fikk ikke særlig mer oppmerksomhet enn det, og alt tydet på at sangen kom til å gå i glemmeboken om kort tid.

La Marseillaise

To måneder senere, 25.juni 1792, i en helt annen kant av Frankrike, holdes en bankett for frivillige menn som skal ut i krigen. Under middagen i Marseille trekker en general opp sangen til Rouget de Lisle og fremfører den for de kampklare soldatene.

Sangen vakte stor begeistring, og den blir trykt opp og spredt i både Marseille og på landsbygda. Ingen vet noe om dikteren eller at den er skrevet for Rhinarméen, men melodien er på alles lepper.

Kort tid senere, 30. juli 1792, marsjerer en bataljon med soldater fra Marseille inn i Paris mens de synger denne sangen, og det var slik den fikk navnet Marseillaisen (La Marseillaise).

Etter dette sprer sangen seg i Paris og til resten av Frankrike, og i 1795 får den status som den offisielle nasjonalsangen for Frankrike.

Glemt komponist

Komponisten av hymnen fikk imidlertid lite oppmerksomhet og anerkjennelse.

I 1793 blir skaperen av revolusjonshymnen fengslet under mistanke om å være royalist. Han unnslapp giljotinen ved å skrive en annen sang om at Ludvig 16. skulle halshugges, men han lever resten av livet fattig og glemt.

Da Napoleon 1. kom til makten, mistet sangen sin status. Napoleon tok avstand fra hymnen fordi han hadde sett dens kraft og ville ikke at den skulle inspirere til revolusjon mot ham – og fordi han hatet komponisten som sannsynligvis hadde hatt en affære med kona hans.

Sangen ble deretter forbudt av de etterfølgende monarkene i Frankrike, Ludvig 18. og Karl 10.

Under den fransk-prøyssiske krig i 1871 brakte myndighetene i Frankrike sangen tilbake i et forsøk på å motivere de franske soldatene til å krige mot prøysserne. Åtte år senere, i 1879, ble sangen gjeninnsatt som Frankrikes nasjonalsang, og under første verdenskrig fikk hymnen igjen sin store status mens franskmennene kjempet mot tyskerne.

Både hyllest og kritikk

De fleste legger nok ikke mye tanke i den nokså «blodtørstige» teksten, og hymnen har vært viktig under Frankrikes mange kamper mot både monarker og mot tyskere.

Franske syklister nynnet på hymnen da de syklet Tour de France gjennom det tyskstyrte Alsace mellom 1906 og 1910. I en av Casablancas mest minneverdige scener beordrer motstandslederen Victor Laszlo et band til å spille den for å overdøve nazistenes sang.

Men ikke alle liker det krigerske temaet og blodige retorikken. Valery Giscard d'Estaing, Frankrikes president fra 1974 til 1981, ville bremse rytmen i nasjonalsangen fordi han mente den var for krigersk.

I tillegg har sitatet «La urent blod vanne våre åkre» blitt kritisert for å være rasistisk.

Til tross for dette har nasjonalsangen en viktig symbolsk og historisk verdi for både franskmenn og ikke-franskmenn. Og hymnen forblir et av de sterkeste symbolene på revolusjonens kamp og verdier: frihet, likhet og brorskap.

Kilder:

Kapittelet «Geni for en natt» i boken Evig Øyeblikk av Stefan Zweig.

What's the meaning of La Marseillaise?

La Marseillaise: has France's controversial anthem finally hit the right note?

Wikipedia: La Marseillaise