«Demonkjernen»:
Manhattan Project-testen som ble en dødsfelle – forskeren bak fikk heltestatus

En ettermiddag 21. mai 1946, i et hemmelig laboratorium godt bortgjemt i en dal noen mil unna byen Los Alamos i den amerikanske delstaten New Mexico, skulle en anerkjent fysiker gjennomføre en særdeles risikabel demonstrasjon.

Der, på atombombens fødested, ville Louis Slotin vise sine kolleger hvordan man presser en eksponert kjerne av et atomvåpen så nær bristepunktet som mulig, en høy-risiko-operasjon som på engelsk har fått navnet «tickling the dragon’s tail».

35 år gamle Slotin hadde allerede rukket å bli en anerkjent fysiker, etter å ha tatt del i Manhattanprosjektet og utviklingen av atombomben under Andre verdenskrig. Han fikk som oppgave å forske på uranium- og plutoniumkjerner, og fortsatte arbeidet ved Los Alamos National Laboratory etter krigen.

Knapt ett år etter at verdenskrigen var erklært slutt, valgte Slotin å gjennomføre den skjebnesvangre demonstrasjonen.

(Saken fortsetter under bildet).

«Laboratoriet som ikke fantes»

Kjernen sto beskjedent plassert for seg selv på et lavt bord i laboratoriet. Det var lite med den runde metallkula som minnet om et «dommedagsvåpen», annet enn varmen som kom fra den, som en ulmende påminnelse om at våpenet var radioaktivt.

Våpenet hadde i all hast blitt skapt etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki i 1945, hvor planen var å bruke det i et kommende tredje angrep på Japan. Dette fant aldri sted, og kjernen ble fraktet til «laboratoriet som ikke fantes» i New Mexico.

På dette tidspunktet var Slotin å regne som en av verdens fremste eksperter på hvordan å trygt behandle farlige mengder plutonium. Han hadde bidratt i utviklingen av verdens første atombombe i samarbeid med «atombombens far» Robert Oppenheimer.

Så kom 21. mai 1946.

(Saken fortsetter under bildet).

Slotins demonstrasjon var, for ham, forholdsvis enkel.

Det finnes to hovedtyper atomvåpen. Den første er basert på deling, altså fisjon, av tunge atomkjerner. Den andre er basert på fusjon, altså en slags sammenslåing av lette atomkjerner i form av hydrogenisotoper. Atombombene Manhattanprosjektet først utviklet, deriblant «demonkjernen», var av førstnevnte type.

Planen var å forsiktig og gradvis utsette kjernen for grunnstoffet beryllium, noe som resulterer i en reaksjon mellom plutoniumkjernen og gjenstanden bestående av beryllium. Møtet mellom de to objektene vil kickstarte en svak kortvarig kjernefysisk reaksjon. Slotin og de andre toppfysikerne benyttet dette svært korte vinduet til å hente ut all data de maktet, for å best kunne bli kjent med «dommedagsvåpenets» potensiale.

Ansikt til ansikt med atombomben: Per (84) satset livet i jakten på drømmen

Et «klink» og et blått lysglimt

Slotin holdt beryllium-gjenstanden i en hånd, og en skrutrekker i den andre. Planen var å, særdeles sakte, senke beryllium-gjenstanden over kjernen, og å omsider plassere skrutrekkeren mellom de to, slik at de ikke skulle komme borti hverandre.

Kollegaen Raemer Schreiber mistet raskt interessen da han innså hvor lang tid dette kom til å ta, så han snudde seg bort for å fortsette med annet arbeid i mellomtiden. Så hørte han en lyd som slettes ikke skulle finne sted under et slikt forsøk. Et klink. Skrutrekken hadde glippet ut av Slotins hånd og falt i gulvet. Han rakk knapt snu seg før et kraftig blått glimt fylte rommet, etterfulgt av en vegg av varme. Beryllium-gjenstanden, som under ingen omstendigheter må komme i direkte kontakt med kjernen, hadde falt ned på kjernen.

Schreiber beskrev hendelsen i en rapport skrevet en uke etter hendelsen fant sted.

«Det blå lysglimtet var svært synlig, selv om rommet var godt opplyst av både dagslys og arbeidslys. Lysglimtet kan ikke ha vart i mer en et tiendedels sekund, men Slotin grep lynraskt tak i beryllium-gjenstanden og fikk vippet den av kjernen.» , gjenfortalt i The New Yorker.

Handlingen beskrevet i denne siste lille setningen reddet trolig livet til forskerne som sto samlet rundt Slotin. Men for fysikeren selv betydde det dødsdom. I dag har Slotin heltestatus for å ha reagert raskt nok til å berge livet til forskerne rundt ham.

(Saken fortsetter under bildet).

Slo alarm – så kom tegn til forgiftning

En sikkerhetsvakt fikk i hu og hast kontaktet nødetatene og ambulansen var på plass på kort varsel. De andre var oppskaket men i fin form, men Slotin hadde allerede kastet opp en gang før han rakk å bli undersøkt av helsepersonell. Han fikk også stadig mer og mer vondt i hånden han hadde grepet tak i beryllium-gjenstanden med.

Han tok likevel på seg oppdraget å tegne et kart over hvor hver enkelt forsker hadde stått, og å kartlegge hvor mye radioaktivitet de hadde blitt utsatt for.

Samtlige av forskerne ble fraktet til Los Alamos sykehus, og Slotin var i tilsynelatende fin form dagen etter hendelsen. Bortsett fra armen, som gradvis ble mer og mer smertefull. Slotin hadde blitt utsatt for 2100 REM gamma- og røntgenstråling, hvor om lag 500 REM er å regne som livstruende for et menneske.

I løpet av dagene som gikk ble armen blå og voksaktig, før huden omsider revnet opp i store veskende blemmer. Armen lå pakket inn i is til alle døgnets tider for å lindre smertene og å unngå at den svulmet opp ytterligere. Samtidig ble Slotins foreldre i all hast flydd ned til New Mexico på forsvarets regning. Det var ikke sikkert sønnen deres kom til å overleve.

Dagen etter gjorde 35-åringens helse et svalestup, og han kom seg aldri på bena igjen. Temperaturen stupte og klatret ukontrollert, og legene beskrev at det så ut som om han «ble kraftig solbrent fra innsiden». Han begynte også å se syner og utviklet det som trolig var delirium, før han til slutt havnet i koma.

Ni dager etter hendelsen ble Slotin erklært død, hvor dødsårsaken var akutt strålingssyke. Den samme smertefulle sykdommen som kostet brannmannskaper og forskere i Tsjernobyl livet noen tiår senere.

(Saken fortsetter under videoen)

Se video: Slik har du aldri sett Tsjernobyl før:

To dødsfall på ni måneder

Slotin var en av to fysikere som mistet livet under Manhattanprosjektet, og begge døde i møte med kjernen som senere fikk navnet «demonkjernen». Ni måneder, på dagen, før Slotins uhell, hadde fysiker Harry Daghlian Jr. arbeidet med nøyaktig samme plutoniumkjerne da et lignende uhell fant sted. Fysikeren døde en måned senere, 24 år gammel.

Etter de to dødsfallene satt Los Alamos-instituttet alt høyrisikoarbeid på pause. De var fullt klar over at arbeidet de drev med var livsfarlig, og Slotins anerkjente kollega Enrico Fermi hadde sagt at «Slotin kom til å være død innen ett år om han fortsatte med dette».

Men de skarpe hodene som utgjorde det historiske Manhattanprosjektet satte forskning over sikkerhet, og dessverre fikk Femri rett. Som følge av dødsfallene ble det foreslått at all utvikling og testing av atomvåpen skulle skje med fjernstyring, uten direkte menneskelig kontakt.

Plutoniumkjernen som tok livet av forskerne fikk opprinnelig det hyggelige navnet Rufus, men siden 1946 har den kun blitt omtalt som «demonkjernen». Det vites ikke med sikkerhet hva det ble av den, men arkiv fra Los Alamos-laboratoriet hinter til at demonen ble smeltet ned og brukt i et annet våpen.

Video: Se verdens kraftigste atomvåpen noensinne detonert: