Barna frykter for livet: – Vil ikke være et tall

Hashim, Issam, Hisham og Ni'am. Rama Zaqout virker følelsesløs når hun lister opp de andre i familien som døde i angrepet. 13-åringens stemme er fortsatt preget av sjokket.

Tante Reem, søskenbarna Sireen, Riham og Asma. Sireens barn i magen, og den lille jenta hennes. Alle er borte.

Som 2.000.000 andre palestinere i Gaza, var det ikke trygt hjemme. Moskeen de søkte tilflukt i, viste seg å heller ikke være trygg. Den ble truffet av et israelsk missil, skriver BBC.

Se video: Soldater suspendert: – Vil ha sex på stranden i Gaza

Barbie og skrik

Nå ligger Rama i en sykehusseng på sykehuset Al-Aqsa. Skadene hennes er alvorlige og sykehuset har ikke fasilitetene til å behandle dem. Hvis hun ikke blir evakuert vil legene måtte amputere hennes venstre arm og høyre fot.

– Å løpe og tegne var det beste jeg visste, men uten riktig behandling vil jeg ikke kunne glede meg over dem igjen. Jeg drømmer om et liv som andre barn over hele verden, der jeg igjen kan løpe og tegne, sier Rama.

På den andre siden av rommet ligger en ti år gammel jente og leker med barbie-dukker. Den gule T-skjorten hennes er kun synlig noen steder mellom stroppene som støtter den vesle kroppen hennes, skriver BBC. Ryggen er alvorlig skadet, men de blonde barbie-dukkene gir et snev av normalitet i rommet.

Et barneskrik skjærer gjennom rommet. 10-åringen løfter rolig på dukken sin – stryker den lett over håret.

– Bare flaks

Utenfor sykehuset møter BBC Tala Abu Nahel (24). De har møtt henne før. Forrige gang ventet hun sammen med lillebroren Yazid sin ved grenseovergangen til Egypt. De kom seg aldri ut.

Yazid (17) sitter i rullestol og sliter med kroniske anfall. De blir verre nå som familien ikke får tak i medisinene hans.

– Hver gang jeg hører som en rakett eller en bombe falle ned mot folk... det er forferdelig å si dette, men det gir meg liksom en slags lettelsen, at det ikke er oss. Men det betyr ikke at vi er helt trygge. Det er som om det hver dag føles som om vi er de neste. Det føles som om det bare er flaks at vi har kommer oss unna. Jeg tror ikke jeg har noen håp igjen, sier Tala.

Hun og broren sitter i hagen bak huset deres i Rafah. Tala holder Yazid i hånden, mens han speider etter nok en drone som flyr over dem.

– Jeg tror det jeg frykter mest er at jeg ikke vil være et tall. Jeg vil ikke bare dø eller bli drept og bli en av de 20.000 menneskene som ble drept, sier Tala.

Utrøstelig

Folkene i Gaza sørger over de døde og lever i frykt for å dø selv. De flykter fra ett usikkert sted til et annet. De tåler dette fordi de ikke har noe valg. Hver eneste grense er stengt for dem.

BBC observerer en gutt som klamrer seg fast til et av likene ved Nasser medisinske senter. En eldre slektning prøver å trøste han, uten hell. Gutten klemmer rundt plasten som dekker den døde kroppen.

En gruppe med menn begynner å løfte bort haugen av hvitkledde kropper, og gutten blir trukket vekk fra farens lik.