Ansikt til ansikt med atombomben:
Per (84) satset livet i jakten på drømmen: – Jeg skubbet frykten under teppet

– Jeg husker kanskje ikke så godt det som skjedde i går, men det som skjedde på den tiden sitter, humrer Per Oscar Kjendlie (84) over telefonen med ABC Nyheter.

Det er en iskald desemberdag og Kjendlie har satt av morgenen til å dele historier fra sin tid som jagerflypilot under Den kalde krigen. Mange nordmenn levde i frykt for «destroyer of worlds», atombomben, men ikke alle fikk kjenne krigen så tett på kroppen som det Kjendlie fikk.

Flere tiår senere skulle han få vite at han ved en tilfeldighet hadde stått ansikt til ansikt med en atombombe.

Sovjet truet med å teppebombe Bodø med atomvåpen

Kjendlie hadde knapt bikket 20 år da han slo ut vingene som jagerflypilot for Forsvaret og Nato. Den unge mannen fra Østlandet hadde funnet veien til Bodø og det som da var hovedflystasjonen. Det var på slutten av 50-tallet og Sovjets øyne var vendt mot kystbyen i nord. Kjendlie var på vingene i 1957 og 1958, før han fant veien inn i helikopteret.

Et par år senere skulle den sovjetiske presidenten Nikita Khrusjtsjov ytre krasse ord om den strategisk svært viktige flystasjonen. Ord som senere havnet i norske historiebøker. Det var 11. mai 1960, få dager tidligere hadde et amerikansk spionfly av typen U-2 blitt skutt ned over russisk territorium. Flyet hadde Bodø som bestemmelsessted.

«Hvis disse flyvninger fortsetter, og det blir gjort bruk av flyplasser i Norge til dette formål, så blir vi nødt til å innstille våre raketter på disse baser». Slik gjenga ambassadør O.C Gundersen president Khrusjtsjovs advarsel etter samtalen med Sovjets fremste hode. Sovjet sto klare til å teppelegge Bodø med atombomber, dersom det ble nødvendig.

Dette var en realitet Kjendlie var svært godt klar over.

Fly ut i døden

– Det var et skummelt bakteppe, og vi jagerflypiloter visste at dersom det ble krig med Sovjet kom ikke vi til å overleve. Vår oppgave var å fly mot og bombe sovjetiske mål, og jeg hadde et spesifikt mål på Kolahalvøya, forteller Kjendlie til ABC Nyheter.

På et detaljert kart fikk Kjendlie se nøyaktig hvor han skulle slippe sin bombe, og han var fullt klar over at flyet ikke kom til å ha nok drivstoff til å kunne bære ham tilbake til Norge.

– Oppdraget var å slippe bomben for så å vende flyet brått om, og dersom jeg ikke ble skutt ned var målet å komme meg så nært Norge som mulig. Men vi visste at dersom Sovjet ikke tok oss, så ville nok naturen i nord gjøre det, forteller Kjendlie.

Mistet mange venner

Den unge mannen valgte å skubbe frykten under teppet og tenkte «shit heller, jeg skal bli flyger». I løpet av den tiden Kjendlie arbeidet på hovedflystasjonen, først som jagerflypilot så som helikopterpilot, mistet han mange gode venner. Han forteller at i løpet av de ni og et halvt årene han var i Forsvaret, omkom 64 flygere.

– Da jeg begynte å fly helikopter ble det min jobb å søke etter vrakene og hente ut det som var igjen av de omkomne. Det var tøft, forteller Kjendlie.

Men blant de tøffe minnene, er det også solskinnshistorier. Kvelden før Kjendlie skulle prate med ABC Nyheter tok han en telefon til en nær kompis fra tiden i Forsvaret, og minnene kom på løpende bånd. De hadde vært jagerflypiloter samtidig og husker spesielt godt en hendelse fra tiden da de var stasjonert på Andøya mens rullebanen i Bodø ble forsterket. Kompisen, som ikke ønsker å navngis, skal ha fått en fiks idé. Det var på slutten av 50-tallet.

Gutta på tur

– Han kom gående bort til meg mens jeg var på jobb på Andøya, forteller Kjendlie.

«Du vet, jeg er fra Nordreisa og jeg vil ta et pæs over området, vil du bli med?» spurte kompisen.

Han trengte ikke betenkelsestid, og de fikk godkjennelse til å ta en flytur over kompisens hjemsted. Den lokalkjente vennen skulle fly først, og Kjendlie skulle følge etter i sitt jagerfly.

– Da vi nærmet oss ville han gjøre stas på Nordreisa, så vi fløy griselavt inn over området, og idet vi passerte bolighusene trakk vi oss oppover, forteller en lattermild Kjendlie.

Dagen etter kom kollegaen bort og fortalte at to snekkere hadde fått seg en aldri så liten overraskelse da pilotene lekte seg i landskapet dagen før. De var i gang med å gjøre reparasjoner, og befant seg oppå en silo da jagerflyene plutselig kom rett over hodet på dem.

– Når du flyr så fort så hører man ingenting før flyet er rett over deg, forklarer Kjendlie.

Snekkerne datt rett og slett ned i siloen, og de landet heldigvis mykt. De ønsket ikke å rapportere hendelsen, og synes det hele var stor stas. Det var det åpenbart for jagerfly-kompisene også, som husker flyturen den dag i dag.

Du kunne ikke stole på din nærmeste venn

I perioden Kjendlie og vennen var jagerflygere hadde de tilgang på en del informasjon andre ikke fikk vite, men det var likevel mye de ikke visste. De pratet aldri om mistankene de hadde seg i mellom, før de forlot Forsvaret. Årsaken var frykten for lekkasje, og alle var smertelig klar over at din nærmeste venn i verste fall kan være spion. En av mistankene unge Kjendlie bar på var at det var stasjonert atomstridshoder i Bodø, men med tiden har han blitt mer og mer sikker på at det nok ikke var det.

– Jeg tenkte i mitt stille sinn at det i de små bunkersene som var veldig kraftig bygget i Bodø, så kunne det ligge atomstridshoder, eller deler av atomvåpen, slik at man raskt kunne sette sammen en atombombe, forteller Kjendlie.

Siden har han fått vite at det trolig ikke lå atombomber i Bodø. Spørsmålet man likevel stiller seg er «hvor lå de nærmeste bombene?».

Norske piloter øvde på atomkrig

Den tidligere nevnte kompisen, som ikke vil navngis, var blant Bodø-pilotene som trente på å slippe atombomber. De trente på to metoder, og for Kjendlie fremsto det som at atombombene skulle kunne ankomme flystasjonen på kort varsel. Hvor bombene befant seg vites ikke, men det som er sikkert er at Bodø-pilotene aktivt trente på å utføre angrep med atombomber.

De to ulike metodene hadde mest med høydeforskjell å gjøre. Den ene heter Low Altitude Bomb System (LABS), og gikk ut på å fly mot målet i 50 fots høyde, noe som knapt tilsvarer en middels høy bygning. Når flyet befinner seg rett over målet vender piloten nesa oppover og ved 10.000 fot slipper de bomben. Målet var så å komme seg så langt unna bomba som mulig før den gikk av. En manøver som slettes ikke er enkel i det værharde nord.

Metode nummer to heter High Altitude Bomb system (HABS) og gikk ut på å komme inn over målet i 25.000 fot og slippe bomben derfra. Dette er metoden som ble brukt da atombomben ble sluppet over Hiroshima ved enden av Andre verdenskrig.

Dette øvde norske piloter på over Vestfjorden mellom Lofoten og Salten, og Solbergfjorden, et sund mellom Senja og fastlandet i Troms og Finnmark.

Med andre ord var det utvilsomt fly med evnen til å bære atomvåpen i Bodø, og det var ikke utenkelig at et slik angrep ville bli utført av en norsk skvadron. Men hvor bombene lå, det vet man ikke.

Møte med atombomben

Kjendlie er likevel trolig en av de få nordmennene som har vært kloss innpå en atombombe, uten at han visste det. Den svært tilfeldige hendelsen fant sted i lufta en plass mellom San Diego i gullstaten California og Seattle i Washington i 1956. Da var Kjendlie halvveis gjennom flygetreningen sin i Canada.

Den unge piloten var på rundreise i USA og vanket rundt med US Air Force. Han fikk sitte på med det amerikanske flyvåpenet fra New York til Kansas og ble tilbudt en seng på militærleiren der. Han ble vist til et stort rom med mange senger, og i det han skulle sove hørte han at det buldret utenfor soveromsvinduet. Rett utenfor sto bombeflyet «flying fortress», altså Boeing B-17.

Ut av bombeflyet kom et helt mannskap, og det skulle vise seg at de tomme sengene på Kjendlies rom tilhørte dem. Der overhørte Kjendlie at flyet hadde tenkt seg til San Diego, og Kjendlie så sin mulighet. Han måtte komme seg nordover, og det var mer gjennomførbart fra flybasen i San Diego enn fra Kansas, og Kjendlie fikk bli med. Men i San Diego var det dårlig nytt for Kjendlie, som hadde knapt med tid. Han måtte finne veien til Canada innen tre dager, men det var ingen som kunne ta ham med nordover.

Plutselig klokken åtte på kvelden ble det masse bevegelse rundt Kjendlie, og folk som gikk inn og ut. Et fly skulle til Seattle, og utenfor sto et eksemplar av fraktflyet DC-4. Men til Kjendlies fortvilelse var dette et spesielt oppdrag og de kunne på ingen måte ha med seg en passasjer. Kjendlie tok sjansen og gikk direkte til piloten og spurte om å få bli med. Det var helt uaktuelt, men idet Kjendlie snudde seg fikk piloten øye på skulderen hans og det røde, hvite og blå flagget.

«Du, så jeg et norsk flagg på uniformen din? Hent sakene dine», sa piloten og Kjendlie fikk bli med. Midt i flyet, mellom vingene, der hvor flyet er best egnet til å bære særdeles tung last, sto det en stor pakke. Den var litt over en meter i både bredde og høyde, en slags firkant, beskriver Kjendlie.

«Det var en atombombe»

I løpet av flyturen ba piloten Kjendlie komme frem i flyet. Han ville vise nordmannen Los Angeles og storslåtte Hollywood fra luften. Senere gikk Kjendlie bak i flyet igjen, og satte seg ved den store pakken.

– Mange år senere fikk jeg besøk av en fjern slektning som hadde vært offiser i Naval Air Force, og jeg fortalte ham historien. «Jeg vet hva det var» sa den amerikanske veteranen. «Det var en desarmert atombombe, og det var derfor de i utgangspunktet nektet å ta deg med». Det slo meg ikke at den store pakken kunne være en atombombe, før den samtalen, forteller Kjendlie.

Dermed er trolig Kjendlie en av de få norske, om ikke den eneste, som har vært så tett på en atombombe.

Drømmen ble virkelighet

Som nevnt var Kjendlies ultimate drøm å fly passasjerfly, og Luftforsvarets Flygeskolen ble første steg. I 1964, etter flere år i Forsvaret, valgte Kjendlie å prøve lykken. Han sendte inn søknad til SAS og Braathens SAFE, og fikk napp. Fire måneder etter at Kjendlie ble ansatt bar det opp i luften i flytypen Fokker F-24 Friendship, et langt større fly en jagerflyene Kjendlie var godt vant med. Men Kjendlie ble raskt vant til å fly «Friendshipen», og tilbragte 33 år bak Braathens spaker før han la pilotlua på hylla i 1997. I tiden bak spakene fløy han blant annet Fokker Fellowship og Boeing 737, i tillegg til den nevnte «Friendshipen.

– Interessen for fly fulgte meg fra barndommen, og personlig kunne ingen annen jobb ha målt seg med denne, skriver Kjendlie i det som senere skulle bli boken om hans reise på vingene.

Skrev ned historiene og la dem vekk – så ringte telefonen

Da Kjendlie, ved begynnelsen av pensjonstiden, fikk seg PC, fant han ut at han måtte bruke den til noe. Så han begynte å skrive ned historiene sine. Det tok tre år, og alt ble skrevet ut på A4-ark og plassert i en ringperm på hylla.

– Jeg tenkte at ingen kom til å være interessert i å lese historiene, forteller Kjendlie.

Så en dag ringte telefonen. I andre enden var det nøtterøyværingen Stian Amundsen som var på leting etter piloter som kan ha skrevet bøker fra tiden deres på vingene under andre verdenskrig. Kjendlie måtte dessverre medgi at ingen slike bøker hadde blitt skrevet, men at han selv hadde skrevet ned sine historier til privat bruk, men at de ikke var noe å vise frem.

Kjendlie gikk likevel med på å sende ringpermen til Amundsen, og det gikk ikke lang tid før telefonen ringte igjen. «Du, dette må vi gi ut», sa Amundsen, og slik ble det. I 2008 kom boken «Kom - fly med meg. 42 år i flygingens tjeneste» av Per O. Kjendlie. Boken beretter Kjendlies reise fra jagerflypilot, via helikopteret, og til den ultimate drømmen, å fly kommersielt.

Se video: Maurice trodde han var foreldreløs – så kom fangene tilbake fra krigen: