«Ikke-legende» (77) har ingen planer om å pensjonere seg

Jon Winding-Sørensen (77) har et kontor som like gjerne kunne vært et museum.
Jon Winding-Sørensen (77) har et kontor som like gjerne kunne vært et museum. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter
Artikkelen fortsetter under annonsen

Jon Winding-Sørensen, Norges mest rutinerte biljournalist har ingen planer om å gire ned.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jon Winding-Sørensen (77) startet Bilforlaget sammen med noen venner i 1975. Der jobber han fremdeles. Litt redaktør. Mest journalist. Han skriver jevnlig artikler for forlagets tre magasiner og fire nettsteder.

Kollega Lord Arnstein Landsem har tidligere kalt Winding-Sørensen for «Norges mest legendariske biljournalist gjennom tidene». Med 60 års fartstid i gamet er det sannsynligvis en fortjent hyllest, men den faller ikke i god jord hos legenden selv.

– Dropp den legende-biten er du snill. Da føler jeg meg virkelig gammel. 77 er bare et tall. Det betyr ikke all verdens, sier Winding-Sørensen til ABC Nyheter.

Mannen som sitter avslappet og tilbakelent i kontorstolen foran meg jobber fremdeles 100 prosent «og vel så det», og det kunne ikke falle ham inn å pensjonere seg.

– Helt seriøst. Jeg er utrolig privilegert. Jeg er oppgående og orker nokså mye. Samtidig vet jeg at jeg bidrar, så jeg føler ikke at arbeidsgiver må være snill med meg og la meg gå her på nåde. Det er jeg glad for. Jeg har overhodet ikke tenkt å trappe ned.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kontoret er et museum

Kontoret til motorjournalisten er fylt fra gulv til tak med bøker, magasiner, brosjyrer og andre museumsgjenstander. Her står årbøkene til Opplysningsrådet for Veitrafikk fra 1946 fram til digitalisering, gamle bilbrosjyrer med knæsje farger og stygge biler og andre samleobjekter.

Gammelt og godt - kan være verdt sin vekt i gull. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter
Gammelt og godt - kan være verdt sin vekt i gull. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

– Dette kontoret er fullt. Kontoret ved siden av er fullt. I tillegg har jeg 200 hyllemeter med materiale nede i kjelleren. Noen av disse greiene er sjeldne og verdt mye penger.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Håpet er at det kan bli et skikkelig bilmuseum på Hunderfossen, med bibliotek, arkiv og forskefunksjoner som en dag kan få overta skattene og føre bilhistorien Winding-Sørensen har dokumentert videre.

Arkivet har vært inspirasjon for mang en artikkel. Bilforlagets far skrev sine første bilsaker da han fremdeles var i tenårene.

– Jeg skrev det som sto i brosjyrene jeg fikk fra bilprodusenter på baksiden av noe som het Præriebladet, klippet ut og limte på bilde og sendte det til en tegneseriefyr i Stavanger som publiserte det. Jeg tjente rått på de greiene der.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sjekk ut ordlista vår: Ord og begreper du bør kunne når du sender bilen på verksted

Leker seg med bil

På tidlig 70-tall skrev Winding-Sørenesen mye frilans for utenlandske bilmagasiner. Mens verden var full av glossy bilpornoblader, hadde Norge ingen. Det var et savn for den unge motorentusiasten. Han tok rattet i egne hender og startet Bilforlaget.

– Mora mi skjønte aldri hva jeg drev med. Når venner spurte, tror jeg hun svarte noe sånt som at «han leker seg med bil», og det hadde hun jo forsåvidt rett i.

I Aftenposten på 50-tallet lært Winding-Sørensen journalistyrket. Der jobbet han mer som allrounder enn som rendyrka motorjournalist. Da jetmotoren kom til Norge i 1959 fikk han være med på den første norske ruteflygningen fra Fornebu til København for å dekke hendelsen for avisen.

– Da sto det en tørr og konservativ type i midtgangen med champagne og erklærte at «raskere enn dette klarer vi aldri å reise Fra Oslo til København». Vi slo oss på låret, lo av ham og synes han var gammeldags som ikke hadde mer tro fremtidens fremkomstmidler. Men han hadde rett. Det går ikke fortere nå enn i 1959.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Bilbok-forfatter: – Har du en bil og et kart tilgjengelig, er hele verden åpen

Saueflokken på tur

Rutefly med jetmotor har gått fra å være hovedoppslag i Aftenposten til å være rutine og hverdag for mange. Samtidig har biljournalistikk ifølge Winding-Sørensen gått fra å være journalistikk til å være ... noe annet.

– Det er ikke mye journalistikk i dette gamet lenger. «Journalistene» blir fløyet i saueflokk til og fra bilene de skal testkjøre, de blir kjørt til og fra en testbane, og de blir fôra med akkurat den informasjonen bilprodusentene ønsker at de skal få. Det er ingen som gjør ting selv lenger, sukker han.

77-åringen virker tydelig oppgitt over utviklingen, og mener mange motorjournalister ikke har nok kunnskap om det de skriver om.

– Noen av disse kollegene mine har dratt på introduksjonsturer sponset av bilprodusenter i 20 år. De hadde fått nerver om de hadde blitt etterlatt alene på en flyplass. De er helt hjelpeløse om de må klare seg på egen hånd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bilbøkene du bør lese: Bøker om superbiler: – Mye klipp og lim fra Wikipedia

En mann som bruker sin bil

Selv liker den selverklærte ikke-legenden å reise alene, ikke i grupper. Han liker å skrive om spennende folk. Dem møter han gjerne langs veien.

– En av grunnene til at jeg ikke blir lei av jobben min er at jeg er nokså flink til å blande inn andre ting.

I november kjørte Winding-Sørensen en Seat fra Spania til Norge. I løpet av 60 timer og 3000 kilometer rakk han innom et nyåpnet designhotell, Salvador Dali-museet, to utstillinger om kvinners rolle under første verdenskrig, et gammalbilmuseum med tilhørende funky betongarkitekturhotell, ett kunstmuseum i Hamburg, en vingård, et Champagnemuseum, prøving av en gammel bil midt på Jubelpark i Bryssel og et tanksmuseum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Var ikke det veldig slitsomt?

– Det var hverken slitsomt eller kjedelig. Jeg mener at bilen er til for å brukes. Ja, jeg fløy ned dit for en billig penge på null komma niks, mens bilturen hjem tok lang tid og kostet langt mer penger. Men hva faen opplevde jeg på den turen dit i et jævla fly? Ikke en dritt. Man går glipp av ting når man flyr.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pernille Sørensen: – Jeg tenker mye på om folk kan ha blitt lei seg

Grammofon-stift av fystikk

Musikk og biler. Hva mer trenger man for å være glad? Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter
Musikk og biler. Hva mer trenger man for å være glad? Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Jon Winding-Sørensen er oppvokst i et musikerhjem på Bjølsen i etterkrigsårene. Mor var sopran og far var yrkesmusiker. Det gikk mest i jazz og storband. På slutten av 60-tallet prøvde Winding-Sørensen seg som pop-medarbeider i VG et par år, men musikken ble en hobby mer enn en yrkesvei.

– Gi meg et bra storband, Bach på orgel, italienske svisker, Frank Zappa eller listepop. Jeg sluker alt. Når jeg blir lei disse forpulte komprimerte datafilene med musikk setter jeg på platespilleren min og en gammel 78-plate (forgjengeren til vinylplate tilpasset grammofonen journ.anm).

Nyere platespillere har ikke stifter tilpasset 78-plater. Det er ikke noe problem for en kreativ sjel. Winding-Sørensen lager sine egne stifter. Av fyrstikker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– De fyrstikkene er helt geniale. Jeg spikker dem til så de passer, også holder de én låt. Et godt tips til alle som vil kjøre i gang en gammel grammofon-plate på en gammel grammofon.

Bondevik: – De som hevder at KrF er et borgerlig parti, de har misforstått

Artikkelen fortsetter under annonsen

Byens råeste elbil?

77-åringen drar en parallell fra de gamle platene til bilens verden.

– Det er mange som frykter at de ikke skal kunne kjøre rundt med bensin- og dieselbiler når el- og hydrogen etter hvert tar helt over. Det er tullete. Det er ingen som kommer til å forby deg å kjøre bil. Det er ingen som forbyr meg å spille 78-plater. Men akkurat som jeg må spille platene mine hjemme må nok kanskje fremtidens frie bilkjøring skje på områder som er beregnet til slikt.

Selv kjører biljournalisten elbil. En bemerkelsesverdig en som sådan. Winding-Sørensen kjører en knøttliten Renault Twizy, som gjør det mulig for ham å kommunisere med fotgjengere og syklister «jeg holder på å kjøre ned». Først og fremst har han valgt bilen fordi den tar så lite plass og overhodet ikke virker aggressiv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er det eneste logiske i byen. Det er helt latterlig hvordan vi fører miljøkampen vår. En Tesla tar masse plass, den virvler opp støv, den er tung, men jaggu skal ikke en sånn bil få opp og i mente med avgiftslettelser.

Winding-Sørensens lille elbil gjør møter noe motstand i snø og vinter. Foto: Privat
Winding-Sørensens lille elbil gjør møter noe motstand i snø og vinter. Foto: Privat

Teslaens miljøparadoks

– Tenk hvor lite plass vi har i Oslo. Hva er den plassen en bil tar opp verdt? Tesla tar opp mye plass, det sitter gjerne én person inni den, og den hjelper ingen med noe som helst. 2,5 tonn veier den! For meg er også overvekt forurensning – selv om jeg vel sitter i et slags glasshus her.

Han påpeker at Tesla kjører gratis i bomringen, mens varebiler, som er nyttige for mange mennesker og har en funksjon, må betale.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Samtidig er det ikke lett å gjøre det attraktivt å kjøpe elektriske varebiler. Varebiler er allerede avgiftsfrie, så myndighetene kan ikke ta de samme avgiftsgrepene på den fronten. Men er det grunn nok til å droppe tanken på incitamenter for elektrisk varetransport? Gi dem for eksempel laste- og lossemuligheter, sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Musk bekrefter: Tesla holdt på å gå under tidligere i år

Drømmer om etisk elbil

Bilforlaget-grunnleggeren er ikke i tvil om at bilindustrien går mot elektrifisering. Samtidig mener han vi gjør det med øynene halvveis lukket.

Kobolt-utvinning i Kongo:

  • Kobolt er et metallisk grunnstoff som blant annet brukes i lithium-ionbatterier i elbiler. Metallet er attraktivt å bruke fordi det øker rekkevidden til bilene.
  • Kobolt brukes også i produkter som pc-er og telefoner.
  • Et typisk elbil-batteri inneholder cirka 20 kilo kobolt, men en ny type batteri klarer seg med halvparten.
  • Mer enn 50 prosent av verdens koboltreserver finnes i Kongo. Uregulert gruvedrift er utbredt i noen områder. Det er vanlig at barn jobber i disse gruvene. Anslagsvis er 1 av 3 arbeidere i uregulerte kobolt-gruver barn, mange behandles som slaver.
  • Ifølge Amnesty International jobber mellom 110.000 og 150.000 mennesker i den uregulerte gruveindustrien.
  • Ifølge UNICEF var det i 2012 minst 40.000 barn som jobbet i kongolesiske kobolt-gruver.
  • Ikke all gruvedrift i Kongo skjer uregulert og med bruk av barn. Washington Post anslår at mellom 17 og 40 prosent av kobolten som eksporteres fra landet kommer fra uregulerte gruver.
  • Fredsprisvinner Denis Mukwege, lege i Kongo, mener verdens utstrakte bruk av kobolt til batterier har en stor menneskelig kostnad. Han har uttalt: «Vi har nå en mulighet til å la verden se de menneskelige kostnadene ved alle maskinene vi bruker. Krigen i Kongo er ikke en etnisk krig eller religiøs krig. Det er en krig om ressurser. Og de ressursene brukes over hele verden. Det som skjer i Kongo, er plyndring av naturressurser. Resultatet av denne plyndringen har vi alle i lommene våre. Så vi har alle et ansvar her. Vi kan si nei til ulovlig salg av mineraler. Det er en skam, og noe vi ikke må akseptere. Det er vårt ansvar.»
Kilder: Amnesty International, African Resources Watch, UNICEF, Bloomberg, Filter Nyheter, NTB.

– Jeg vil at vi skal snakke om etiske batterier. I den såkalte demokratiske republikken Kongo ser vi barneslaveri som ikke ligner grisen der unger under livsfarlige forhold graver ut kobolt som vi trenger til batterier i blant annet elbiler.

Han drømmer om at noen, bilprodusenter, foreninger eller myndigheter, skal lage en etisk garanti for batteriene i elbiler for å sikre at det ikke ligger noe barnearbeid bak sluttproduktet.

– Jeg har foreslått det for flere, men ingen produsenter vil høre på meg. To riksaviser har avvist leserinnlegg fra meg om saken. Men det kan selvfølgelig skyldes at jeg har en elendig penn, og er helt kappa når det gjelder argumentasjon, føyer han til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

77-åringen er imidlertid ikke bekymret for hvordan verden utvikler seg.

– Nei, jeg driter i det. Jeg har åtte år igjen etter vanlig aktuarutregning. Jeg har en del jeg skal ha gjort på de årene, men det blir ikke noe verdens undergang før den tid.

– Er du fornøyd med livet du har levd?

– Veldig. Men jeg ser ikke på det som ferdig. Jeg kan fremdeles drite meg ut.

MDG-Lan: – Sjokkert over hvor mye regjeringen somler med hurtigladere