Se deklassifiserte opptak fra det amerikanske energibyrået av Starfish Prime-prøvesprengningen i 1962.
Dette skjer når en atombombe går av i verdensrommet
Hva skjer når man sprenger en atombombe i verdensrommet? Det ville USA og Sovjetunionen finne ut av, og funnene overrasket.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Satellitter er blitt stadig viktigere i moderne spionasje, kommunikasjon og navigasjon. Samtidig er de svært sårbare - de er essensielt flyvende datamaskiner med høysensitive sensorer.
Dette er påpekt i en utredning gjort for USAs generalstab datert 11. juni, publisert, muligens ved en feil - og deretter fjernet ganske raskt.
Der advares det mot atombomber i særlig stor høyde, ettersom det kan påvirke både USA selv og deres allierte.
Det var en del av grunnen til at USA og Sovjetunionen foreslo i 1966 for FN en internasjonal traktat for å hindre utplassering av masseødeleggelsesvåpen i verdensrommet, som trådte i kraft i 1967. Det de fant ut noen få år tidligere, var oppsiktsvekkende, og noe de ikke var forberedt på.
Tidligere har også Kongressens kommisjon for å utrede elektromagnetiske angrep anslått at 90 prosent av befolkningen kan stryke med innen ett år etter atombombeangrep i verdensrommet, ettersom alt av elektrisk og elektronisk styrt infrastruktur slås ut.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLittle Boy
Tidligere så «alle» virkningene av en atombombe på land etter at USA slapp to over Hiroshima og Nagasaki i 1945. Bomben «Little Boy» gikk av 580 meter over bakken, og utløste energi tilsvarende 16.000 tonn sprengstoffet TNT.
Soppskyen over Hiroshima var 16 kilometer høy. Foto: 509th Operations Group / US Army
Det startet med et blendende lys og en dyp, øredøvende lyd tilsvarende et gigantisk lynnedslag. Så kom ildkula, 370 meter i diameter, som bestod av luft varmet opp til 6000 grader Celsius av røntgenstråling, og sendte av gårde en trykkbølge alle retninger. Alt innen 1600 meter ble jevnet med jorda. Bort sett fra jordskjelvforsterkede bygninger, men selv der ble all innmaten, vinduer, m.m. revet ut, kun skallet stod igjen. Eksplosjonen drepte 66.000 mennesker. Strålingen drepte enda flere titalls tusen i etterkant.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Dette kulminerte i en karakteristisk soppsky, som på ti minutter reiste seg opp til 16 kilometers høyde, langt høyere enn dagens passasjerfly vanligvis flyr.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Ved et uhell ble USAs europeiske atomvåpenplasseringer avslørt i NATO-rapport
1962 - høydepunktet
Men - trykkbølgen oppstod jo på grunn av atmosfæren. Hva om en atombombe sprenges i verdensrommet like over der atmosfæren slutter?
Det var det amerikanerne og russerne prøvde å finne ut i en rekke tester på 50- og 60-tallet der de sendte atombomba stadig høyere opp.
«Høydepunktet», bokstavelig talt, kom 9. juli 1962, i testen som kalles «Starfish Prime». Den termonukleære bomba, av typen W49, ble skutt opp og detonert på høyde med de lave satellittbanene, der atmosfæren er så tynn at den kan egentlig ikke kalles atmosfære lenger.
Den ble skutt opp fra den avsidesliggende Johnston Island. Lysshowet kunne sees tusenvis av kilometer unna.
Da bomba gikk av 400 kilometer over bakken, utløste den 80 ganger mer energi enn Hiroshima - 1,4 megatonn. Likevel - den lagde ikke én lyd. Det var jo ikke noe luft!
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Irans uran-anriking: Hva går det egentlig ut på?
«Spøkelsesaktig lys»
Eksplosjonsstedet var midt uti «ingensteds», 1100 kilometer sørvest for Hawaii, og 400 kilometer rett opp. Likevel ble den sett over nesten hele Stillehavet. Slik den kjente fysikeren Michio Kaku forteller i sin bok, «Å vinne en atomkrig»;
Eksplosjonen var sett på Honolulu, mer enn 1100 kilometer unna, gjennom tykke skyer. Himmelen danset i farger etter hvert som røntgen- og partikkelstråling fra eksplosjonen traff atmosfæren. Foto: USAs regjering.
– Det var mange i militæret som var engstelige for prøvesprengningen - siden rykter skulle ha det til at en traktat som forbyr slike sprengninger blir snart signert. Testen kom kanskje til å bli den siste som utføres i verdensrommet.
Artikkelen fortsetter under annonsen– «Plutselig kom det et grønnhvitt glimt. Det lyste opp hele Hawaii», sa et forskrekket øyenvitne – «Himmelen ble rosa, så oransje, så rød. Himmelen ble fylt av et spøkelsesaktig lys.».
– Ett sekund etter glimtet, skjedde det noe uventet på øyene. På Oahu gikk sikringene, 300 gatelys gikk i svart. Alle innbruddsalarmene gikk av samtidig. Kretskort brente fast. Strømlinjene ble brutt. I 20 minutter var det umulig å få kontakt med radio mellom Australia, Hawaii og San Francisco i USA.
Artikkelen fortsetter under annonsenMellom Japan og USA gikk alle kommunikasjonskanaler i svart i 40 minutter.
Natt ble til dag ved observatoriet på Maui. Foto: Los Alamos National Laboratory
295 satellitter kan feile
Og dette var bare starten. Etter hvert begynte satellitter å feile. Det var ikke på langt nær så mange satellitter i bane på den tiden som nå, antakelig 32, likevel gikk minst 7 stykker ned for telling, altså 25 prosent.
Det vil si at dersom eksplosjonen hadde skjedd i dag, ville ca 25 prosent av alle de 1180 satellittene i lav bane rundt Jorda «ta kvelden», som tilsvarer 295 stykker.
Minst. Fordi..
Ifølge en utredning gjort av det Tyskland-baserte teknologiforetaket OHB-System AG, er nåværende satellitter langt mer følsomme for overspenning enn datidens katoderør-teknologi.
For å gjøre katastrofen komplett, ble de ca 10^29 radioaktive partiklene fra eksplosjonen «fanget» i årevis av deler av Jordas magnetfelt, av de såkalte Van Allen-beltene. Det førte til at stråling fra disse beltene økte i sin intensitet flerfoldige ganger.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Auraen danset over himmelen i over 7 minutter Foto: Los Alamos National Laboratory
I tillegg fant forskere ut at den voldsomme røntgenstrålingen fra eksplosjonen, som ikke bremses i den tykke atmosfæren nært bakken, reiser hundrevis av kilometer og river vekk elektroner fra gassene i øvre del av atmosfæren, som deretter raser mot bakken.
En rapport fra US Army fra 1962 der man prøvde å beskrive hva som skjedde da bomba gikk av inni Jordas magnetfelt.
Det fører til at den elektromagnetiske strålingen (EMP) fra atombomben er utallige ganger kraftigere når den treffer bakken, enn fra en atombombe detonert i atmosfæren.
I etterkant av eksplosjonen, sett fra et overvåkingsfly. Den glødende auraen var sett over et område på tusenvis av kilometer i Stillehavet Foto: Los Alamos National Laboratory
– Ydmykende for Washington
Illustrasjon om faren for satellitter når en atombombe eksploderer i verdensrommet. Foto: US EMP Commission
Opprinnelig var det teoretisert fra USAs, og antakelig fra sovjetisk side, at et slikt EMP-angrep - elektromagnetisk angrep - kunne kanskje brukes i en atomkrig for å slå ut elektronikken til motstanderen, og dermed forsvare seg eller hindre ham i å skyte ut sine egne våpen?
Men Kaku forteller i sin bok at USA «skjøt seg selv i foten» med denne prøvesprengningen 1962. Den var livsfarlig for alle satellitter og radiosamband, og umulig å kontrollere, ettersom strålingen reiste langs Van-Allen beltene Jorda rundt.
Artikkelen fortsetter under annonsenDen mest kjente satellitten som strøk med, var
Telstar 1, stoltheten til telegiganten AT&T. Satellitten begynte å oppføre seg merkelig, og kontrollsenteret prøvde febrilsk å jobbe med den. Men kretsene ble så skadet at satellittens sender ikke klarte mer til slutt, den 21. februar 1963.
Lysshowet var sett selv gjennom tykke skyer over Honolulu. Foto: USAs regjering
– Det var ydmykende for Washington å innse at i forsøk på å utvikle antisatellittvåpen, slapp de løs en katastrofe på sitt eget satellittnettverk. USA var mer avhengige av satellitter enn Sovjetunionen. En slik elektromagnetisk puls fra våpenprogrammet ville faktisk ha hjulpet Sovjetunionen mer enn USA, skriver Kaku.
Artikkelen fortsetter under annonsenRussland er med
Russere dro lignende erfaringer. Midt under Cuba-krisen, i oktober 1962, sendte de ut en mye mindre bombe, på «bare» 300 kilotonn TNT, 290 kilometer opp over bakken. Sovjeterne strakk en 570 kilometer lang telefonledning over deler av Kasakhstan bare for å se om de kan måle en effekt fra eksplosjonen.
Artikkelen fortsetter under annonsenDe var ikke forberedt på hva som kom.
Den elektromagnetiske pulsen fra eksplosjonen satte alle sikringene i brann langs hele ledningen, og all overspenningsvernet ved å sende rundt 3000 ampere strøm gjennom den. Et lyn er til sammenligning mellom 10.000 og 100.000 ampere, men er over noen hundre meter og et kort tidsrom.
Sovjetiske "Project K" detonerte en 300 kilotonns bombe 290 kilometer over bakken (i bildets venstre kant). Resultatet var byer som gikk i svart, svidde kraftverk, m.m. Foto: Samuel Glasstone / The Effects of Atomic Weapons
Strømmen gikk over store områder, ettersom kraftkablene taklet ikke de elektromagnetiske bølgene som kom. Noe som var oppsiktsvekkende, ettersom for eksempel kabelen, som var 1000 kilometer lang og forbundet hovedstaden Astana med Almaty, var isolert og begravet nesten en meter under bakken.
I tillegg sluttet et helt kraftverk å fungere, i byen Karaganda.
Etter dette mente også Sovjetunionen at et atomvåpen-forbud bortenfor atmosfæren kanskje var en god idé.
Illustrasjon av en utredning hva en atombombeeksplosjon i verdensrommet av typen Starfish Prime hadde slått ut av elektronikk i USA.
