Anne får ikke være juridisk mor til sin egen sønn

<p>Anne og sønnen Pål får ikke ha noen juridisk tilknytning. Dette fikk familien på fem vite forrige uke.</p>
Anne og sønnen Pål får ikke ha noen juridisk tilknytning. Dette fikk familien på fem vite forrige uke. Foto: Privat

Anne Bleiklie mener det er absurd at sønnen Påls rett til å vite hvem hans biologiske far er veier tyngre i statens øyene enn hans rett til to juridiske foreldre.

«I år er jeg lei meg, sint og frustrert på pride. Denne uken mottok vi endelig avslag på stebarnsadopsjon. Jeg får altså ikke bli juridisk forelder til sønnen min, Pål. Jeg får heller ikke foreldrepermisjon. Og Pål og jeg har ingen rettigheter knyttet til hverandre.»

Anne og hennes kone Marthe har vært gift i ti år. De har tre barn, som de har fått ved hjelp av den samme donoren. Foto: Privat
Anne og hennes kone Marthe har vært gift i ti år. De har tre barn, som de har fått ved hjelp av den samme donoren. Foto: Privat

Det skrev Anne Bleiklie i et Facebook-innlegg natt til søndag. Siden har innlegget fått stor oppmerksomhet og skapt politisk engasjement.

– Trodde du innlegget kom til å få så stor oppmerksomhet?

– Nei ikke i det hele tatt, sier Bleiklie til ABC Nyheter.

Hun er i matbutikken med sønnen Pål på ni måneder, som skravler uten ord i bakgrunnen.

Anne forteller at planen egentlig var å ta bilde av familien med regnbueflagg og legge det ut på Facebook.

– Jeg skulle egentlig bare skrive «Vi feirer Pride! Hurra!» Men jeg var alt for sint og lei meg, forteller trebarnsmoren.

Annes vegg var full av pride-poster, men hun fikk seg ikke til å publisere noe hele dagen.

– Også tenkte jeg at «Jeg må si noe», sukker hun.

– Jeg må få ut denne frustrasjonen.

Tre minutter over midnatt publiserte hun posten. Tre dager senere har den blitt delt 445 ganger og politikere fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har sendt skriftlige spørsmål til barne- og familieministeren.

Mor til to av tre barn

Anne og kona Marthe, som har vært gift i ti år, har fått tre barn med hjelp av en donor som de kjente fra før. De to første barna ble unnfanget på en klinikk i Danmark, mens sønnen Pål ble unnfanget hjemme i Norge via en plastsprøyte fra apoteket.

Etter unnfangelsene som ble gjort på klinikken i Danmark, kunne Anne søke om å være medmor fra fødsel av, noe hun fikk innvilget. Men da paret valgte å gjøre det hjemme for å slippe å betale de 200.000 kronene det koster å unnfange på en klinikk, måtte Anne søke om stebarnsadopsjon for å få en juridisk tilknytning til sønnen.

Til tross for at alle tre barna har samme biologiske far, og at både Marthe og Anne allerede er juridiske mødre til de første to barna, fikk ikke Anne godkjent forespørsel om stebarnsadopsjon av Pål.

Biologisk opphav vektlegges

Dette er Bufetat sin begrunnelse for avslag på Annes søknad om stemorsadopsjon:

«Slik saken er opplyst, har han en stabil omsorgssituasjon hos deg, sin mor og sine søsken. Vi kan ikke se at det er opplyst om forhold som tilsier at han trenger juridisk tilknytning til deg for å sikre hans omsorgssituasjon fremover.»

Til TV2 utdyper Anders Henriksen, avdelingsdirektør i avdeling for barnerett i Bufdir, ved å forklare at statens manglende kjennskap til den biologiske faren også har spilt inn.

– I denne vurderingen fremgår det av forarbeidene til barneloven at det generelt skal legges stor vekt på å sikre barnet kunnskap om biologisk opphav, sier Henriksen til TV2.

Anne og kona har nemlig valgt å holde identiteten til donor hemmelig for Bufdir, etter avtale med mannen, for at han skal slippe å betale barnebidrag eller påtvinges andre forpliktelser overfor barna.

– Vi har valgt å være ærlig om dette hele veien, forteller Anne.

– Vi kunne jo ha løyet, legger hun til.

– Vi kunne ha sagt i mye større grad at vi ikke visste hvem donor var. Min kone kunne jo ha sagt for eksempel at hun hadde blitt full og møtt noen på byen, som hun ikke husket etterpå.

– Dette er en ordning alle tre har tenkt grundig igjennom, som vi har hatt i over ni år nå og vi er trygge på at den fungerer for oss.

Anne sier at hun er enig i at barna har rett til å lære om sitt biologiske opphav, men at hun ikke synes det gir mening at det flettes sammen med begrunnelsen om hvorfor hun ikke får bli juridisk mor til Pål.

– Vi forsøker ikke å ta den rettigheten fra Pål i det hele tatt. Tvert imot har vi valgt denne løsningen fordi vi vil at dette er noe han skal vite hele livet.

Hun forteller at Påls storesøsken allerede vet hvem deres biologiske far er.

– Våre barn har visst siden de var veldig små hvem de er og hvor de kommer fra. De vet hvem som er den biologiske pappaen deres. Også vet de hvem som er de to mammaene deres, som de bor med, forklarer hun.

– Dette er sånn deres verden er, og det er naturlig for dem at det er sånn.

– Nå er jo Pål bare ni måneder gammel og snakker ikke så mye enda, men dette kommer han til å vite hele livet, legger Anne til.

Les også: LHBT-vennlig EU-tilhenger utfordrer Polens president i andre valgomgang

– Staten handler ikke etter Påls beste

– Problemet er jo forskjellsbehandlingen, sier Anne og blir skarp i stemmen.

– Hvis jeg hadde vært en steril mann, en person med utovertiss, og vi hadde brukt en donor, og gjort ting på akkurat denne måten, så hadde min kone bare kunnet føre opp meg på fødselsattesten. Ingen ville da ha sjekket om jeg var den egentlige faren.

I Norge har barn rett til å få vite om sitt biologiske opphav når de fyller 18 år, men nettopp av denne grunn velger mange heterofile foreldre å ikke fortelle barna sine om en donor var involvert i utgangspunktet. En studie fra Sverige fra 1998, hvor man har hatt ikke-anonyme sæddonorer siden 1985, viste at bare 11 prosent av foreldrene hadde fortalt barnet om dets biologiske far.

– Når det er to damer som er foreldre så aner jo barnet ugler i mosen etterhvert uansett, ler Anne.

– Det paradoksale er jo at Påls rett til å vite hvem sin biologiske far er veier tyngre, i statens øyne, enn hans rett til to juridiske foreldre, sier hun, og legger til:

– Med beslutningen de har tatt, er han jo ikke mer sikret å få vite sitt biologiske opphav uansett.

– Så jeg syns ikke det henger på greip, og jeg syns det er veldig arrogant, sier Anne.

– Jeg syns jo ikke de handler for hans beste her, og jeg syns jo ikke de tar innover seg at dette faktisk går utover ham.

– Helt drøyt

Anne er særlig frustrert over at hun ikke får ta ut pappapermisjon for å være hjemme med Pål i den første delen av livet hans.

– Jeg har tatt ut alt jeg har av ferie og avspasering. Det er viktig for meg å få den tiden alene med ham. All den samme argumentasjonen om hvorfor pappaperm er viktig, er gjelder jo også relasjonen mellom Pål og jeg.

En innsamlingsaksjon på Spleis, har nå samlet inn over 23.000 kroner så Anne kan være hjemme fra jobb med sønnen Pål, noe en juridisk forelder ville hatt anledning til.

– Det får også andre konsekvenser. Han vil jo heller ikke ha noen arverett fra meg, sånn som sine søsken, sier Anne.

– Eller hvis Marthe og jeg skilles om fem år. Jeg tror jo ikke det skjer, men la oss si det. Da har jo Pål sett på meg som sin omsorgsperson i fem år, men Marthe har teknisk sett muligheten til å ta ham med seg og dra, uten at jeg har noen rettigheter overfor ham. Og han vil ikke ha noen rettigheter til meg.

– Hva syns du om argumentasjonen om at Påls situasjon er «god nok» uten deg?

– Det syns jeg er helt drøyt. Det er klart - alle barn kan vokse opp uten en av to foreldre. Men det gjør han ikke. Han vokser opp med to. Og hvis noe uforutsigbart skjer med én av oss, bør han jo ha rettigheter knyttet til begge, svarer Anne.

– Hvis for eksempel jeg skulle dø, da får bare to av mine tre barn motta penger fra min livsforsikring.

– Lovverket er problemet

– Hva kommer dere til å gjøre fremover?

Det blir stille et øyeblikk før Anne svarer.

– Her er det lovverket som er problemet.

– Med tanke på at vi har fått endelig avslag, kan jo vår sak virke litt kjørt. Vi har fått tips om å kontakte sivilombudsmannen, men det må vi finne litt mer ut av, sier hun.

– Men vårt hovedmål nå er å bruke saken vår til å forandre lovverket så ingen familier som kommer etter oss skal måtte oppleve det vi opplever. Det er kanskje det viktigste for oss nå.

– Jeg tror jo ikke at de som har laget disse lovene har ment at det skal ramme barn på den måten. Vi kan vise i praksis hvordan det er når lover ikke er lagd for virkeligheten som finnes, sier hun.

– Det er jo absurd at det i det hele tatt heter «stebarnsadopsjon». Han er jo ikke mitt stebarn.

– Jeg har vært der mens han var inni magen, og jeg var der mens han ble født.

– Hvordan var det å få beskjeden om at du ikke ble mor til ditt tredje barn, rett før Pride?

– Det var jo veldig dårlig timing. Det gav oss større lyst til å kjempe enn til å feire. Man blir både sint, lei seg og skuffet.

Anne forteller at hun likevel blir håpefull av det politiske engasjementet, og blant vanlige folk.

– Det er utrolig kult. Vi håper det kan skape både bevissthet og handling.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært