Meny

Da Norge var tørrlagt

Et av politiets innsamling av ulovlig sprit, her fra 1920. Foto: Justismuseet – Det nasjonale museet for politi, rettsvesen og kriminalomsorg
Da det ble innført forbud mot brennevin i 1916, tok det norske folk saken i egne hender. – Folk fikk et katastrofalt drikkemønster, sier historiker.

«Hjemmebrenningen florerer i byen. Fire apparater konfiskert igjen lørdag. Det later til at hjemmebrenningen i byen er sterkere utbredt enn hva man har antatt,» skrev den trønderske avisa Arbeider-Avisen i 1926. 

Første verdenskrig, eller «den store krigen» som den kaltes da, herjet fortsatt i Europa da Norge i 1916 innførte et midlertidig forbud mot brennevin og hetvin. Utgangspunktet var å bevare forsyninger i en utfordrende tid, men etterhvert som avholdspolitiske synspunkter ble avgjørende, ble forbudet permanent i 1919 og varte helt til 1927.

Leger kunne gi resept på sprit som medisin, men bortsett fra det var det ingen lovlige måter å få tak i den sterke alkoholen. Nordmenn ble ikke mindre sprittørste av forbudet. En kriminell æra vokste derfor frem med smuglere, hjemmebrennere og bestikkelser av leger for å få reseptbelagt alkohol.

Saken fortsetter under bildet

En fest fra 1920-tallet. Fra antall mørke flasker å dømme var det en eller annen form for alkoholholdig drikke som ble inntatt, om den var ulovlig eller ei vites ikke. Foto: Botolfsen, Eyvind / Oslo Museum

Hjemmebrenning 

Et av tiltakene for å gjøre alkohol mer tilgjengelig i et forsøk på å forhindre kriminalitet, var opprettelsen av Vinmonopolet. Det første polet åpnet i 1922, og solgte såkalt «svakvin» - eller bare vin, som vi kaller det i dag. «Hetvin», som sherry og portvin, ble nemlig omfavnet i forbudet i perioden 1917-1923.

På vinmonopolet ble det utelukkende solgt vin, derav navnet - det var bokstavelig talt et vinmonopol.

En mann med hjemmebrentapparatet sitt. Usikker datering, mellom 1900-1960. Foto: Domkirkeoddens fotoarkiv

Den enkleste metoden for å få tak i drikke med høyere alkoholprosent, var enten å kjøpe smuglervarer - eller å lage den selv. Hjemmebrentkulturen, som allerede var godt etablert i løpet av 1800-tallet, vokste raskt. Det var selvsagt strengt ulovlig, og politiet gjennomførte jevnlige razziaer for å få en slutt på den kriminelle virksomheten. Det stoppet ikke folk.

– Man brente i annethvert hus, og da forbudet ble opphevet fortsatte man bare. Folk fikk et katastrofalt drikkemønster, med vin i uka og sprit i helga, sa historiker Terje Bratberg til Adresseavisa om denne tiden.

– Vitner ikke om at vårt folk lever under forbud

Aviser fra forbudstiden forteller mye om det norske folks oppfatning av ulovliggjøringen, og i hvilken grad det faktisk ble fulgt. Stjørdalingen skrev 14. september 1926: «Mellom 9 og 10. 000 drukkenskapsforseelser i et kvartal eller cirka 18. 400 i et halvår vitner sannelig ikke om at vårt folk lever under forbud. I samhøve med disse tall har det interesse å anføre også et par andre tall fra samme statistikk: I første halvår av 1926 er det konfiskert over 23. 000 liter hjemmebrent mot 2. 637 liter i hele 1925. Det er sannelig tall som taler!»

Tre politimenn med beslaglagte hjemmebrentapparater. Bildet er fra 1920. Foto: Justismuseet – Det nasjonale museet for politi, rettsvesen og kriminalomsorg

Dødelige tilstander

Folk drakk seg til døde på hjemmebrent. Mangelen på kontroll av alkoholprosent førte til at folk drakk mye mer enn de burde, og for flere betydde det enden av livet.

– Hjemmebrent er et viktig innslag i den trønderske kulturhistorien, men den har absolutt hatt negative konsekvenser. Mange drakk seg i hjel, og det var ikke uvanlig at gutter som drakk om vinteren frøs i hjel, sa Bratberg til Adresseavisa.

Ettersom liv ofte gikk tapt i festlige lag, er det noen pussige historier som står på trykk i avisene om dødsfallene:

«Et spritdrama har forleden funnet sted. To personer hadde sittet og drukket hjemmebrent på en gård. Da de omsider skiltes, gikk den ene på låven og la sig. Da han ikke viste sig om morgenen, undersøkte man låven og fant mannen stående død på hodet i høiet. Sannsynligvis er han blitt kvalt under en opkastning.»

Tre menn ved en vei som skal hygge seg med noe sterkt i glasset. Bilde fra 1922. Foto: Sundt, Rolf Sr. / Oslo Museum

Eller skredderens død som ikke ble høyt prioritert av festdeltagerne:

«En vel 70 år gammel mann blev søndag på Kiil ved Kragerø funnet død efter et større kalas på hjemmebrent. Den døde het Nilssen og var skredder. Da det selskap som den gamle hadde drukket sammen med efter noen timers forløp opdaget at man nen lå død i entreen, skulde man få budsendt læge, men efter hvad det fortelles var der ikke en helt edru person i huset. Da distriktslægen omsider blev varslet og kom tilstede kunde han bare konstatere at mannen var død av forgiftning efter nydelse av hjemmebrent.»

Folkeavstemning

Forbudet hadde ikke oppnådd sin hensikt. Håpet om å rengjøre Norge for alkohol og edrueliggjøre folket ble raskt knust. Folk falt som fluer, smuglere holdt til ved de fleste norske havner, hjemmebrenning var blitt helt normalt, leger ble bestikket - og attpåtil ble næringsøkonomien påvirket.

Spania og Portugal var viktige handelspartnere for Norge, men ettersom de ikke lenger fikk solgt sherry, portvin og madeira til oss, ville de ikke lenger gjøre forhandlinger. For å skjerme økonomien opphevet Norge dermed hetvinsforbudet. Det ble starten på avviklingen av brennevinsforbudet.  

I 1926 ble det avholdt folkeavstemning om hvorvidt man skulle beholde forbudet eller ei. 55,7 prosent av befolkningen stemte mot forbud og brennevinsforbudet ble opphevet i 1927. Hjemmebrentkulturen har likevel aldri dødd, og utøves den dag i dag - men ikke lenger av nødvendighet.

Avholdsfolkets Landsnevnds valgplakat fra 1926.

Referanser: Store norske leksikon, norgeshistorie.no

Helse og livsstil
Populært