Meny

Den moderne døden - kontroll på livet

Duer på en gravstøtte. Foto: Morten Risberg
Medisin og legevitenskap har ført til en drastisk økning i levealder de siste århundrene. Har dagens samfunn og utviklingen i livskvalitet en innvirkning på hvordan mennesker oppfatter og møter døden?

«Jentebarn som blir født i Norge i våre dager, vil i gjennomsnitt være mer enn 83 år gamle når de dør. I 1750 var den forventede levealderen 35». (norgeshistorie.no)

Haider Warraich er forfatter av boken «Modern Death – How Medicine Changed The End of Life». Her undersøker han hvordan legevitenskapen har endret samfunnets syn på liv og død.

– Etter å ha vært mer eller mindre statisk gjennom flere tusen år, har døden fundamentalt endret seg i løpet av det siste århundret. Den moderne døden er ulik det den var for bare noen tiår siden. Før i tiden var døden mer til stede i samfunnet, og døden kunne inntreffe plutselig. Vold, ulykker og infeksjoner har alltid vært en del av livet, men nyere medisin har forlenget menneskelivet drastisk, og gjort dødsprosessen tregere, sier han til ABC Nyheter.

Han forklarer at menneskerasen i nyere tid har fått en ny livsfase man kan kalle «døende», og at døden i mange tilfeller har gått fra å være en hendelse til en prosess. Mot slutten av livet vil mange mennesker være inn og ut av sykehus mens legevitenskapen jobber for å forlenge tiden vi har på jorden så lenge som mulig.

Les også: – Døden kan lære oss hva som er verdt å prioritere

Når nok er nok

Denne proaktive forlengelsen av livet er unektelig positiv, men har også ført til en ny type problemstilling, forklarer Warraich.

Denne kontrollen på behandling av noen som er døende, gjør at leger, pasienter og pårørende ofte blir nødt til å ta stilling til ubehagelige problemstillinger om når nok er nok. Han bruker hjerte- og lungeredning som et eksempel (HLR).

– Vi lærer når vi skal starte HLR og hvordan vi gjør det, men det er ikke noe klart svar på når man skal stoppe.

En annen som også hevder at oppfattelsen av døden har endret seg med tiden, er historiker Peter Lineham fra universitetet i Massey, New Zealand.

– Nå skjer flertallet av dødsfall under kontrollerte forhold, og pårørende er forberedt og klar over hva som kommer til å skje, men vi er dårligere forberedt enn noensinne på å takle uforutsett død. Hvis et dødsfall skjer utenfor disse kontrollerte formene, er det ofte snakk om å trenge terapi. Før i tiden var mennesker mer eksponert for slike hendelser, og hadde en mer praktisk tilnærming til sorgbearbeiding.

Spesialist i krisepsykologi, Elin Nordvik, hevder i sin tekst «Døyr ikkje folk lenger?» at det i moderne tid har blitt en tildekning av temaet «død». Hun observerte dødsannonser over en treukers periode, og registrerte at det ofte var snakk om å ha «sovnet inn», «gått bort» eller «endelig fått hvile».

Slike forskjønninger eller bortforklaringer kan være kontraproduktive, mener Nordvik, spesielt når man snakker med barn om døden. Hun forklarer at barn etter hvert må skjønne hva døden betyr, og at er ikke må være redd for å bruke ordet «død».

– For barn kan det være temmelig nifst og skremmende at en kan «sovne inn». Et barn kan tenke: «Er det farlig å sovne?». Å unngå å snakke direkte om det, kan sende et signal til barna om at døden er et ikke-tema, og kan gjøre de redde for å stille spørsmål om temaet.

Professor Lineham er enig i at døden har blitt et vanskeligere samtaleemne i moderne tid. Han begrunner også dette med at plutselige dødsfall i tidlig alder har blitt et sjeldnere fenomen i samfunnet grunnet legevitenskapens utvikling. Han fortsetter å forklare hvordan bortgang nå har blitt institusjonalisert, og dødsprosessen ofte skjer under medisinering og palliativ behandling, samtidig som legevitenskapen har som mål å holde alle i live så lenge som mulig. Dette mener Lineham ofte byr på problemer.

– Man kan holde folk levende, men hva er målet for kvalitet på liv?

Dette har ført til en større bevissthet rundt selv å ta kontroll på hvordan livet ender. Her kommer begrepene om passiv og aktiv dødshjelp inn, som er kompliserte og hyppig omdiskuterte temaer, med mange etiske dilemmaer.

Evig liv

Selv om samfunnet nå har større bevissthet rundt det å ta kontroll på døden, forklarer Professor Lineham at for mange blir det en besettelse å maksimere forlengelsen av livet.

– Man har brukt hele livet sitt på å prøve å overleve, og mange gjør alt de kan for å forlenge det. Man er vant med at legevitenskapen fikser det meste, så derfor kan en bli lurt til å tro at det er en kur for alt.

– Folk med dødelige sykdommer forsøker alt mulig for å ha sjansen til å leve i en liten stund til, og bruker alle sparepengene sine på alternative, kostbare behandlinger. Ofte hadde det vært bedre å bruke den siste tiden med sine kjære, i stedet for å jage videre liv.

Lineham sier at det i flere tilfeller viser seg at pasienter på dødsleie lever lenger enn forventet om de blir flyttet hjem til familien i sin siste tid, i stedet for å være lagt inn på en institusjon.

Saken fortsetter under bildet

Legevitenskapen gjør stadig framskritt og vi lever lenger. Hvordan påvirker dette vårt forhold til døden ? Foto: NTB scanpix

– Mange føler det selvfølgelig frustrerende hvis medisin ikke klarer å redde livet. Vitenskap er som den nye religionen vår, og man tror at det er kun den som kan redde en. Man kan derfor ha problemer med å godta at livet tar slutt, og føler at vitenskapen har sviktet en.

Anders Sandberg er forsker ved Oxford University.

Skal fryses ned post mortem

For en del er det et håp om at teknologien en gang skal kunne bidra til enda lenger – eller evig – liv. Transhumanister ønsker å forbedre menneskers kapasitet utover de biologiske rammene, spesielt ved hjelp av teknologi. Kryogenisk nedfrysning er et eksempel på dette. Her er målet å fryse ned kroppen raskt etter dødstidspunktet, i håp om at fremtidens teknologi har mulighet til å vekke personen til live igjen, og dermed forlenge livet. Fremtiden har kanskje en kur mot sykdommen som pasienten led av, eller alderdom generelt. En slik nedfrysning blir tilbudt av Alcor Life Extension Foundation i USA. På sine hjemmesider skriver de:

– Å kalle noen død er kun medisinens måte å unnskylde seg for gjenoppliving de ikke klarer å gjennomføre i dag.

De viser også til hvordan definisjonen på død har endret seg med tiden.

– For hundre år siden var hjertestans irreversibelt, og man ble erklært død når hjertet stanset (...) med dagens teknologi kan man bli gjenopplivet etter ti minutters hjertestans uten hjerneskade.

De hevder at til dags dato har flere hundre blitt fryst ned, og flere tusen har meldt seg på for å gjennomgå prosedyren. Andre eksperter stiller seg derimot meget tvilende til at det i fremtiden blir mulig å vekke mennesker som er kryogenisk nedfryst.

Anders Sandberg er en svensk forsker hos Oxford University’ Future of Humanity Institute. Han har selv tegnet en kontrakt som sikrer at hodet hans blir fryst ned post mortem. Forskeren tror at om vitenskapen klarer å gjenopplivet hjernen, så vil det også bli mulig å gro frem en ny menneskekropp. Sannsynligheten for suksess er kanskje 10 prosent, evaluerer han, og mener derfor at det er rasjonelt å prøve.

– Er dette søken etter evig liv?

– Ikke helt, men nesten. Skulle man bli syk i framtiden kan man jo fryse seg til sykdommen kan helbredes. Men det finnes skader og ulykker som kryonikk aldri kommer til å kunne fikse, så i det lange løpet kan dette være en risiko før død. Vi er endelige skapninger i et tilfeldig univers, og før eller senere er man tom for flaks, sier Sandberg.

Han forklarer også at transhumanister ønsker å bli mer og oppleve et større liv. Dette kan innebære å kontrollere livet, inkludert spørsmål rundt overlevelse.

– Målet er å leve så lenge man ønsker, og ikke så lenge biologisk tilfeldighet bestemmer. Grunnen for å velge kryonikk er ikke fordi man er redd for å dø, men fordi man elsker å leve.

Les også: Døende mennesker frykter døden mindre enn friske

Fra begravelse til feiring

En slik bevegelse, og ønsket om å oppnå udødelighet, er et eksempel på hvordan teknologi og medisin gir en følelse av kontroll over livet – og døden - sier Lineham.

– Dette ønsket om å ta kontroll over døden gjenspeiles også i hvordan begravelser har utviklet seg.

Siden 90-tallet har antallet av religiøst knyttede begravelser sunket drastisk, og i New Zealand skjer nå de fleste bisettelser utenfor kirken. Det er såkalte alternative seremonier som heller minner om en feiring enn en tradisjonell begravelse. Dette mener historikeren er et produkt av at døden er gjemt bort fra samfunnet, og at folk er dårligere på å takle at noen går bort. En slik alternativ feiring mener han er en direkte unngåelse av realiteten rundt døden.

Illustrasjonsfoto. Foto: Morten Risberg

Alternative begravelser blir stadig mer benyttet, og er en økende trend også i Norge. Flere byråer tilbyr nå en skreddersydd og individuell begravelse - også utenfor kirken og dens tradisjonelle ritualer. Et av disse byråene er «Den siste reisen». Pia Cyrén, som er daglig leder i firmaet, mener ikke at en utradisjonell begravelse er en unngåelse av døden, men at det heller er en feiring av livet som har vært. En avskjedsfest, pleier hun å kalle det. De nye, utradisjonelle avskjedsfestene dras ofte ut av kirken og kan skje i hagen, på stranden, i stuen, eller til og med soverommet til den som har gått bort.

Cyrén sier at hun ønsker å ta døden tilbake, da hun mener at døden har blitt institusjonalisert, og er nå borte fra samfunnet. Nå dør folk på sykehuset og etterpå blir de tatt bort fra pårørende, som ikke ser den avdøde før begravelsen.

– Begravelsen er kanskje i kirken, med en prest som ikke kjente vedkommende, og tre salmer og lite personlig preg, som for mange kan føles ubehagelig og fremmed.

Hun forklarer at ved å ha en utradisjonell avskjedsfest basert på hvem den avdøde var, så føler pårørende ofte at «dette stemte», og de kan minnes de gode stundene med den de tar farvel med.

– Dette er jo den siste gangen man tilbringer med den døde, så da vil man gjerne gjøre det til en god opplevelse.

Cyrén ser at utradisjonelle begravelser absolutt blir mer og mer populært, og hun mener det er på grunn av utviklingen samfunnet har hatt – og populariteten av sosiale medier.

– Vi er mye mer individuelle mennesker nå til dags, og vi får oppmerksomhet og anerkjennelse for å være individuelle gjennom sosiale medier. Dette gjør vi hele livet, og det er da naturlig at man ønsker å avslutte det på en egen måte også. Sosiale medier har til og med blitt viktig etter vår bortgang, og vi tilbyr minnesider som legges ut på Facebook. Her kan pårørende og etterlatte skrive personlige minneord, så det blir som en stor, kollektiv nekrolog.

Pia Cyrén er daglig leder i Den siste reisen. Foto: privat

Til tross for at døden ikke har samme tilstedeværelse i samfunnet i dag som for 100 år siden, og fortsatt kan være tabubelagt, synes Pia allikevel at det har vært en bedring på menneskers aksept for temaet.

– Da jeg startet opp for fire år siden var det uhørt å skulle planlegge sin egen begravelse, men dette var noe jeg hadde tro på, og nå har alle de store byråene dette tilbudet.

Pia tror at å planlegge sin egen begravelse før man dør, kan være en positiv del av sorgbearbeidingen for pårørende, ved at de tar del i prosessen og blir forberedt på situasjonen. Hun mener også media og tv nå til større grad tør å snakke om døden, og trekker frem Per Fugeli som eksempel. Dette har også bidratt til at det er et mer aktuelt samtaleemne for folk flest.

Les også: Dette angrer døende på ved livets slutt

Post mortem

Hva som skjer etter døden er for mange et viktig og ubesvart spørsmål. Har disse tankene utviklet seg i senere tid? Tore Mjøs fra Bergen har vært meditasjonsinstruktør og livsveileder i over 25 år. Meditasjonspraksisen tar ikke for seg spørsmål rundt livet etter døden som sådan, men gjennom jobben har han møtt uttallige mennesker med varierende bakgrunn og forskjellige trosretninger. De siste 20 årene har han personlig sett en klar forandring i folks tanker om livet og døden, samt teorier og oppfatninger rundt hva som skjer etter døden.

– Det er kollektivt et mer utvidet perspektiv på livet og alle eksistensielle spørsmål nå enn tidligere, også hva som kommer etter livet. Jeg har hørt uttalelige teorier fra folk; noen tror at man bare blir borte, noen tror på reinkarnasjon, andre ser for seg et hvilested, eller kanskje en overføring av energi? Det er mange oppfatninger og overbevisninger.

Han mener denne utviklingen er grunnet en økt kollektiv bevissthet, større interaksjon mellom kulturer nå enn før samt større tilgang på andre synspunkter og meninger. Han opplever også at det er mindre rigiditet og fastlåste trosmønstre nå, som er i kontrast til før i tiden. Mennesker med religiøs tilknytning har mer selvstendige syn nå enn tidligere. Livsveilederen syns det er positivt at folk tenker mer selv, og vurderer hva hver enkelt finner sannsynlig. Det skaper et større rom for åpenhet, trygghet og visshet rundt temaet, som kan bidra til å fjerne frykten for slike viktige spørsmål, mener Mjøs.

– Det har absolutt vært en utvikling også rundt dette temaet de siste årene. Når dette er sagt er jo gleden av livet i det å kunne leve her og nå. Døden treffer alle en dag, og det kan vi ikke gjøre noe med, men livet har vi muligheter til å forbedre hvert eneste sekund vi lever, sier han til ABC Nyheter.

Helse og livsstil
Populært