Spør psykologen: Min mann drikker altfor mye. Hva skal jeg gjøre?

Alkoholisme kan gå hardt utover de nærmeste. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
Alkoholisme kan gå hardt utover de nærmeste. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kvinne er bekymret for ektemannen som drikker for mye. Hun har truet med å gå fra ham. Nå spør hun ABC Nyheters psykolog Danielle Legland om råd.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Min mann drikker i dage- og ukevis. For et par måneder siden fikk han et hjerneslag.

Han fikk også beskjed om å være veldig forsiktig med alkohol, noe han kun var de første dagene etter utskrivelse fra sykehuset. Han kan starte dagen med å drikke ( i smug og tror jeg ikke oppdager det), men jeg ser jo og merker det på han. Og når jeg oppdager det, starter han med å drikke åpenlyst. Jeg er urolig og redd for et nytt slag, noe jeg også har sagt til han. Venner og voksne barn har også prøvd å snakke med han, uten hell. Dette tærer og sliter på meg som ektefelle, samt barn, svigerbarn og barnebarn. Vi har også truet med at jeg kommer til å forlate han da jeg resten av mitt liv ikke vil leve i den fylla, som han har praktisert i snart 50 år. Profesjonell hjelp vil han heller ikke ha og sier han selv klarer å slutte. Men det har han sagt flere ganger tidligere, uten å klare det. Jeg vet at dette ikke er lett og spesielt ikke for en som er over 70 år. Hva kan og bør jeg gjøre? Jeg håper på svar.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kvinne 60 +

Her kan du sende ditt spørsmål. Helt anonymt.

ABC Nyheters psykolog Danielle Legland svarer:

Hei,

Takk for ditt spørsmål. Å leve i et ekteskap hvor partner har alkoholisme er utrolig vanskelig. Det er også en sykdom hvor pårørende er utrolig viktige brikker for at endring skal skje. Det er frustrerende, for som du beskriver er det ofte svært utfordrende å motivere personen til å selv ønske og slutte.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Alkoholisme er en sykdom som nesten aldri går over av seg selv, og det kreves behandling. Det er tydelig for meg at du har forstått dette, og jeg deler således din bekymring for nytt hjerneslag eller andre negative konsekvenser.

Det synes som at både du og familien har forsøkt å snakke med han, og du har truet med å gå fra han. Likevel har alkoholmisbruk foregått i over 50 år, og da er det naturlig at en form for medavhengighet oppstår. Han har antakelig funnet ut hvor langt han kan strekke strikken, og tomme trusler fungerer ikke (ettersom at du fortsatt er hos han). Medavhengighet blir således en opprettholdende faktor for hans misbruk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les alle svarene i spalten her

Det er viktig at du forstår at du og din mann aldri kommer til å bli enige om at han har et problem, hvertfall ikke før han har fått behandling. Det som viser seg å ha best effekt er at konsekvensene av hans alkoholisme blir krystallklare.

Jeg vil råde deg til å virkelig reflektere over hvor dine grenser går, og handle ut ifra dette. Jeg har stor forståelse for at det kan føles umenneskelig vanskelig å skulle gå fra mannen sin etter 50 år, men kanskje er det det som trengs for at han virkelig skal se konsekvensene? Slik er det nemlig ofte. Deretter er det også viktig at øvrig familie kjenner på sine grenser og handler etter samme prinsipp.

På denne måten vil dere sammen kunne motivere han til å få hjelp, rett og slett fordi innsatsen er for stor dersom han lar vær. Kommer han i behandling vil dette fullstendig endevende på livet hans. Han skal da både bli kvitt en fysiologisk avhengighet, men også den psykologiske som handler om å finne helt nye mestringsstrategier. Det er ikke enkelt arbeid etter 50 år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Enda dere har vært gift i så mange år vil jeg minne deg på at dette ikke er ditt ansvar, du har kun ansvar for deg selv og han for seg. Slik er det for oss alle. Jeg tror det er vel så viktig for øvrig familie at du passer på deg selv, slik at de ikke risikerer å miste dere begge i dette.

Jeg vet ikke hvor du bor i landet, men jeg anbefaler deg å undersøke om det finnes en pårørendegruppe her.

Jeg ønsker deg varmt lykke til!