Tannhelse: Folket vil at staten skal ta regningen – ekspertene er delt

– Det vi ikke trenger er en offentlig finansiert ordning som kanskje leder til mer behandling som folk strengt tatt ikke har behov for, sier universitetslektor Carl Christian Blich ved Seksjon for samfunnsodontologi ved Universitetet i Oslo. Illustrasjonsfoto: Lise Åserud / NTB scanpix
– Det vi ikke trenger er en offentlig finansiert ordning som kanskje leder til mer behandling som folk strengt tatt ikke har behov for, sier universitetslektor Carl Christian Blich ved Seksjon for samfunnsodontologi ved Universitetet i Oslo. Illustrasjonsfoto: Lise Åserud / NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Offentlig tannhelsetjenester for alle vil kunne bidra til at folk flest får god tannhelse livet ut, mener forsker. Kan føre til overbehandling, mener universitetslektor.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

En fersk undersøkelse viser at folk flest ønsker at staten skal betale regningen for tannbehandling for hele befolkningen. Hele 71 prosent svarer ja, 20 prosent nei og 9 prosent svarer at de ikke vet.

Bakgrunn : 7 av 10 mener staten bør betale tannbehandling for alle

ABC Nyheter har snakket med to forskere og en universitetslektor om funnene. Alle tre peker på utfordringer med dagens ordning, men de er delt i synet på hvorvidt et offentlig tannhelsetilbud for hele befolkningen vil være riktig vei å gå for å bedre norsk tannhelse.

– Viktig signal for politikerne å ta

Professor Tiril Willumsen, her under et arrangement under Arendalsuka nylig, mener generelle ordninger vil kunne bidra til at folk flest får god tann- og munnhelse livet ut, fordi det blir lettere å gjøre tidlig intervensjon. Foto: Leni Aurora Brækhus
Professor Tiril Willumsen, her under et arrangement under Arendalsuka nylig, mener generelle ordninger vil kunne bidra til at folk flest får god tann- og munnhelse livet ut, fordi det blir lettere å gjøre tidlig intervensjon. Foto: Leni Aurora Brækhus

Professor Tiril Willumsen ved Institutt for klinisk odontologi, Universitetet i Oslo, mener funnene gir uttrykk for at mange er bekymret for at de kan få høye tannhelseutgifter som er vanskelig å håndtere.

– Jeg synes det var litt overraskende at det var så få som ikke hadde en mening om dette, og at bare 20 prosent var mot at staten skulle ta regningen for alle. Og at det er et gjennomgående funn på tvers av alder og inntekt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Dette forteller oss hvor viktig finansiering av tannhelse er for folk flest. Det er et viktig signal for politikerne å ta, sier hun til ABC Nyheter.

– Tannlegevakt koster veldig mye mer enn legevakt

Willumsen har jobbet mye med grupper som sliter med gradvis dårligere munnhelse, som skyldes en kombinasjon av mange forskjellige faktorer.

– Det er mange grunner til at det kan være vanskelig å gå til tannlegen. Økonomi er en viktig faktor, som kan bidra til at folk ikke oppsøker hjelp i rett tid, slik at problemene eskalerer.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– For eksempel koster det å oppsøke tannlegevakt når du har vondt, veldig mye mer enn å gå til legevakta. Det kan føre til at man velger å gå til legevakt for å få smertestillende, mens tennene bli gradvis mer og mer ødelagt, sier hun.

Willumsen mener at hvis det blir lettere for alle å ta fatt i problemer tidligere, så blir det lettere å bevare en god munnhelse gjennom hele livet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er viktig å legge til rette for at folk ikke skal få dårlig munnhelse.

Skambelagt og stigmatiserende

Forskeren forklarer at det kan være svært belastende å leve med dårlig tannhelse i Norge.

– Det er gjort studier som viser at det å ha veldig dårlig munnhelse i land der god tannhelse er normalen, kan være veldig stigmatiserende og oppleves begrensende på livskvaliteten. Det kan være utfordrende å være sosial sammen andre, å ha nære relasjoner og det kan oppleves som veldig skambelagt.

Hun knytter dette til en historisk oppfatning av at man selv avgjør om munnhelsen skal være god eller dårlig, en oppfatning som ikke stemmer overens med virkeligheten.

Willumsen forklarer at det er mange bakenforliggende årsaker som kan føre til dårlig munnhelse, som anatomi, sykdomsbildet i resten av kroppen, oppvekstvillkår og hvordan man har lært å ta vare på helsen og tannhelsen sin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Fremtidens tannhelsetjeneste må gi hele befolkningen et likeverdig tilbud

– Vil kunne bidra til at folk flest får god tannhelse livet ut

Professoren mener generelle ordninger vil kunne bidra til at folk flest får god tannhelse livet ut, fordi det blir lettere å gjøre tidlig intervensjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi har i dag god dekning for noen grupper, men det er stort sett grupper der munnhelsen allerede har blitt veldig dårlig. Og selv for noen av dem er det en ganske stor egenandel som for de som ikke har mye midler, kan være vanskelig å finansiere.

Willumsen forutsetter at hvis staten skulle dekke tannbehandling for hele befolkningen, så måtte det være noen form for egenbetaling på lik linje med resten av helsetjenesten. For eksempel i form av et egenandelstak som man kommer under så lenge man er frisk eller har mindre behandlingsbehov.

– Det er viktig å få en politisk diskusjon rundt hvordan man velger å løse det. Det må diskuteres om det offentlige skal ta regningen for helseproblemer i munnhulen på lik linje med resten av kroppen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Min erfaring som tannlege og forsker tilsier at flere vil kunne få behandling tidligere slik at problemene ikke blir så store, og de som allerede har store problemer ville få reell mulighet til å bli rehabilitert, sier hun.

Bruker i snitt 3600 kroner i året hos tannlegen

– Vi skal vokte oss vel for å utvikle et system der behandlingen øker i en befolkning som blir friskere og friskere på tannhelseområdet, sier tannlege og universitetslektor Carl Christian Blich. Foto: Privat
– Vi skal vokte oss vel for å utvikle et system der behandlingen øker i en befolkning som blir friskere og friskere på tannhelseområdet, sier tannlege og universitetslektor Carl Christian Blich. Foto: Privat

Carl Christian Blich som er tannlege og universitetslektor ved Seksjon for samfunnsodontologi ved Universitetet i Oslo, tidligere president i Den Norske Tannlegeforening og tidligere lokalpolitiker for Høyre, er ikke overrasket over at det store flertallet er positive til at staten skal ta regningen for tannbehandling for alle.

– Når man spør om folk vil ha noe gratis, så er det ikke veldig overraskende at en stor andel svarer ja. Men det er ikke så enkelt som at man bare kan få mer, enten må man velge tannhelse fremfor noe annet, øke skattene eller bruke mer oljepenger, sier Blich til ABC Nyheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Han viser til at TNS Gallup har gjort spørreundersøkelser tidligere, sist gang i 2013, som viser at nordmenn i gjennomsnitt bruker cirka 3600 kroner per år på tannbehandling, dersom man justerer for prisøkningen siden den gang

– En veldig stor andel har kostnader under 2000 kroner i året, sier Blich.

– Da blir spørsmålet: Hvis man skal ha egenandel, hvor høyt skulle den ligge? Jeg ser vanskelig for meg at den ville vært lavere enn 3600 kroner. Det betyr at en stor del av befolkningen ville falle utenfor ordningen.

– Ikke sikkert det er så fornuftig med universelle ordninger

I den samme undersøkelsen svarte 85-90 prosent at de hadde vært hos tannlegen i løpet av de siste to årene. Syv prosent svarte at de sjelden går til tannlegen, og halvparten av dem forklarte det med at de ikke har råd.

– Den andelen som absolutt ikke går er lav. Det er et stort antall mennesker, men en liten andel av befolkningen, sier Blich.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg har nordmenns tannhelse blitt mye bedre i løpet av de siste 30 årene, påpeker han og viser til at 27 prosent av 18-åringene i fjor hadde ikke en eneste fylling, og gjennomsnittlig hadde 18-åringene 3,4 tenner med fylling.

– Slik har det vært i mange år. Vi har ikke noe holdepunkt for å si at ellers friske mennesker får mye hull.

– Noen får tannkjøttsykdom, periodontitt, men der finnes det ordninger slik at de får refundert i hvert fall halvparten av kostnadene for behandlingen fra Helfo. Så de står ikke på bar bakke. Og så er de de godt voksne og eldre som har fått reparert tennene kraftig tidligere i livet, og har et visst vedlikeholdsbehov.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Gir dette grunnlag for universelle ordninger? Jeg tenker at det ikke er sikkert at det er så fornuftig.

Les også: Nærmere 4 milliarder ble brukt på offentlig tannhelse i fjor

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frykter overbehandling

Blich mener det er en fare for at man havner i en situasjon med overbehandling, fordi det i tiden som kommer er en del tannleger som trenger mer å gjøre.

– Det vi ikke trenger er en offentlig finansiert ordning som kanskje leder til mer behandling som folk strengt tatt ikke har behov for. Vi skal vokte oss vel for å utvikle et system der behandlingen øker i en befolkning som blir friskere og friskere på tannhelseområdet.

– Mange vil, med rette, si at det er ikke er noen god medisinsk grunn til at tannhelse skal være annerledes enn helse for øvrig, og at tannbehandling skal finansieres av den enkelte selv. Det samme kan man si om øyehelse. Briller og særlig kontaktlinser koster mye mer enn snittprisen folk betaler for tannbehandling. Det er det også grunn til å stille spørsmål ved.

Utvikling av tannhelsetjenestene i Norge

– Da helsereformene ble startet i Norge, tidlig på 1900-tallet var det få tannleger. De voksne hadde i stor grad ødelagte tenner, mange hadde gebiss. Skolebarna slet med smerter som til og med holdt dem borte fra skolen. Det politiske svaret litt før 1. verdenskrig ble å etablere en skole-tannhelsetjeneste, forklarer Carl Christian Blich.

– De politiske debattene fulgte, men flertall ble ikke oppnådd. Fra 1950 gjaldt imidlertid en ny lov; Lov om folketannrøkt. Denne sikret tannlegestillinger i distriktene, - ikke minst i Nord-Norge. Det var nemlig viktigere den gang å fordele tannlegene enn å gi trygdeordninger som bare byfolk ville få nytte av.

– Fra 1984 gjelder Lov om tannhelsetjenesten som gir rettigheter til gratis oppsøkende tannbehandling til definerte grupper (Barn og unge 0-18 år, psykisk utviklingshemmede, gamle og syke med vedtak om hjemmesykepleie eller sykehjem og 19-20 åringene som kun betaler 25 prosent av offentlig honorar).

Universitetslektoren viser til at det er noen historiske forklaringer på at tannhelse løses slik det gjør i Norge i dag. (Se faktaboks.)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han medgir at det ikke er et enkelt spørsmål og at det er gode argumenter for og imot mer offentlig finansiering av tannhelsetjenester.

– Det har ikke vært politisk vilje til å gå «all in» på rødgrønn eller blågrønn side, selv om partier i flere regjeringer har hatt dette på programmet. Eksempelvis var Ap i regjering lite interessert i å gjennomføre et landsmøtevedtak om dette da Bjarne Håkon Hansen (Ap) var helseminister, sier Blich som selv tidligere har vært lokalpolitiker for Høyre og erfart hva slags valg man står overfor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han mener den linjen man har lagt seg på så langt med å inkludere nye pasientgrupper som nå får dekket tannbehandling gjennom det offentlige, er fornuftig. Men han understreker at det er en utfordring å nå alle, fordi en del av dem aldri oppsøker tannlegen.

– Jeg er veldig opptatt av at vi må hjelpe dem som har store problemer, men jeg ser dem aldri i klinikken, for de går av ulike grunner ikke til tannlegen. Men de benytter andre deler av helsevesenet, og det er kanskje der de burde vært hjulpet med et helt gratis tannhelsetilbud. I stedet for å slenge ut en dyr og byråkratisk universell ordning som uansett ikke vil nå dem, sier Blich.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: KrF stemte for rødgrønt tannforslag

– Sosioøkonomisk status har mye å si

Forskningsleder Asgeir Bårdsen ved Institutt for klinisk odontologi, Universitetet i Bergen, er heller ikke overrasket over resultatene. Som Blich påpeker han at når folk får spørsmål om noen andre skal betale regningen for dem, så vil de gjerne svare ja.

Selv om det ikke er de store variasjonene i hvor mange som svarer ja når det gjelder inntekt, utdanning og geografi, er det en interessant trend når man ser man på utdanningsnivå, påpeker forskningslederen.

Mens hele 83 prosent av dem som kun har grunnskole svarer «ja», blir andelen lavere og lavere ettersom utdanningsnivået øker. Blant dem som har master eller høyere grad svarer kun 59 prosent «ja».

– Vi vet jo at sosioøkonomisk status har mye å si for helse og tannhelse, det er gjerne større behov for behandling for dem med lite utdanning enn dem som har høyere utdanning, sier professoren og fortsetter:

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi vet at det er et stort ikke møtt behandlingsbehov blant dem med mindre utdanning, og at de som høy utdanning lettere tar poenget med å forebygge og være ute i forkant. Dette faller godt inn her.

– Vanskeligere for utsatte grupper å få dekket behandlingen

Som de andre peker Bårdsen på utfordringer med dagens ordning.

– Man har prøvd å få sørge for at utsatte grupper får dekket tannbehandling. Det var tidligere slik at de med manglende evne til egenomsorg var godt dekket, men etter den siste trygdeendringen som kom for noen år siden, er det flere som har falt ut og ikke lenger får dekke behandling gjennom Helfo.

Han forklarer dette med at endringen har gjort det vanskeligere å dokumentere manglende evne til egenomsorg.

– Nå er det stort sett rus og psykiatri som faller inn under ordningen, før var det også andre ting, sier han og fortsetter:

– Regjeringen svarer gjerne med at de bruker mer midler til offentlig tannhelse i dag, men faktum er at det ikke til like stor grad kommer pasientene som trenger det mest til gode.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bårdsen mener likevel at det er fornuftig å tenke at man skal hjelpe dem som trenger det mest gjennom det offentlige, heller enn hele befolkningen.

– Hvis man retter tiltakene mot dem som trenger det mest, så er det et godt sted å begynne. Men da må man jobbe bedre med ordningene som finnes og prioriteringen som gjøres, sier forskningsleder Asgeir Bårdsen til ABC Nyheter.