Spør psykologen: Fornuften sier jeg bør bryte, men følelsene sier noe annet

Hei,

Jeg lever i et avstandsforhold på fjerde året med en mann som jeg tror jeg elsker, men som jeg er rasende på rett som det er. Han lever som «ungkar», er tidlig pensjonist og nyter virkelig livet ute i frisk luft. Det er herlig å se og oppleve et menneske med så sterk lidenskap for blant annet trening. Han bor sentralt. Jeg bor nærmest isolert. Jeg føler at min kjærlighet ikke kommer til sin rett, ut i fra ulike behov for hvor mye tid vi skal ha sammen. I fra starten av forholdet hadde han en del kontakt med andre kvinner.

Han er veldig overbevisende ovenfor meg, og jeg tror på at han elsker meg, men han har alltid hatt flere venninner som han går tur med (single og enslige) og hjelper med forskjellig. Han er en flørt og kommuniserer på en intim måte. Tidligere i forholdet vårt hadde han heftige sexsamtaler med ulike kvinner. Mye er ryddet vekk og han har blitt mer åpen og ærlig, men fortsatt er det spesielt én kvinne han lyver om. Han insisterer på at alt dette er uskyldig og at han trenger å være sosial. Da har de bare gått tur.

Spør psykologen: Hvordan kan jeg få bukt med spilleavhengigheten min?

LES SAKEN

Jeg har nesten fått mani for å skulle kontrollere og det er veldig ubehagelig for meg og en slitasje for forholdet. Han fortsetter å lyve angående henne.

Ellers er han usannsynlig stolt av meg, forteller om meg til andre, er varm, nær, kjærlig, øm, og en fantastisk deilig kjæreste. Jeg får respons på de grunnleggende behovene mine for kjærlighet; inderlig og tett nærhet, og vi trives usannsynlig godt sammen på de områdene han trives i. Han går aldri på akkord med sine behov, og heller ikke utenom sin geografiske sone som inneholder de aktivitetene han liker. Jeg må skille mellom mitt eget liv, hvor jeg er understimulert, og vårt. Jeg forstår fornuftsmessig at jeg nok bør bryte, men å få det til å samsvare med følelsene er fryktelig vanskelig.

Jeg har ingen andre i nærheten som jeg kan være tett på. I hverdagslivet er jeg ressurssterk og trives også alene, eller kanskje rettere sagt, jeg mestrer akkurat det veldig bra. Tidligere lovte han, på eget initiativ, at vi skulle reise, men når tiden kom ble det aldri noe av.

Jeg trenger en «analyse» på ham, og selvsagt på meg, en intellektuell hjelp til å forstå hva som foregår. Jeg blir så forferdelig svak for den delen av dette som kan kalles kjærlighet.

Kvinne (50-59)

Psykolog Danielle Legland svarer:

Hei,

Dette høres ut som en forvirrende og strevsom situasjon å være i, og jeg skjønner godt at det kan være vanskelig å finne ut hva du skal gjøre.

Du skriver at du ønsker en analyse av dere begge, hvilket jeg dessverre må avklare med en gang at vil være vanskelig for meg å gjøre basert på hva du skriver. Jeg vil stille deg spørsmålet om hvorfor det er nødvendig for deg å analysere noe mer enn du allerede har gjort, når selve utfordringen er atferden hans? Ofte ønsker vi å analysere andre for å kunne finne en måte å endre mennesker på, men erfaringsvis må ønske om endring komme fra personen selv.

Spør psykologen: Jeg mister ereksjonen. Hva skal jeg gjøre?

Danielle Legland er ABC Nyheters psykolog. Foto: Kathleen Buer / ABC Nyheter

Du opplever at han elsker deg og er en god kjæreste som gir deg det du trenger når han er nær. Det er i disse tilfellene du får dine grunnleggende behov møtt. Videre har du gjort deg erfaring med at han ofte lyver og har en type kontakt med andre kvinner som du ikke er komfortabel med (jeg tror ikke så mange ville vært det). Du skriver også at alt i forholdet deres går på hans premisser.

Les også: Spør psykologen: Jeg skammes over min økte sexlyst. Hva kan jeg gjøre?

Det er ingen fasit på hvordan et forhold skal se ut, men en forutsetning må være at begge er fornøyd med den ordningen man velger. Det virker for meg at det er en skjevfordeling mellom hva som er positivt for deg og hva som er utfordrende, hvor sistnevnte tar mest plass. Det fremstår som at du så inderlig skulle ønske at du kunne leve med dette, men at du samtidig inni kjernen av deg selv erkjenner at det ikke lar seg gjøre. Å føle seg manisk og kontrollerende i et forhold kan som du skriver ødelegge både deg og forholdet over lang tid.

Jeg vil anta at du har forsøkt å snakke med han om dette, hvis ikke er det første bud. Her lønner det seg alltid å gå utforskende til verks fremfor anklagende. Ut i fra det du skriver fremstår han ikke som villig til å gå på kompromiss med det livet han lever nå. Slik jeg ser det har du grovt sett to valg: Enten må du akseptere denne måten å være kjærester på og øve deg på å kose deg når dere sammen, og ellers fokusere på andre ting som gjør deg lykkelig, eller du må velge det bort.

Du skriver at du ikke har noen andre i nærheten å være tett på, og frykten for å bli ensom skjønner jeg at er stor. Jeg syns likevel ensomhet er å foretrekke i motsetning til «tosomhet». Da kan du fokusere på aktiviteter som gjør deg glad her og nå og ta opp kontakten med mennesker du trives med. Du vil slippe å føle deg manisk, hele tiden være bekymret over hva han driver med eller hvem han er sammen med, og du slipper å være i ventemodus. Livet er nå, ikke om to uker når dere skal treffes.

Du fikk ikke en analyse, men jeg håper at refleksjonene mine har vært nyttige likevel.

Jeg ønsker deg lykke til uansett hva du velger å gjøre.

ABC Nyheter mottar ingen kontaktinformasjon om du sender inn spørsmål. Vi har heller ingen anledning til å kontakte deg om ditt spørsmål blir besvart i spalten. Dette er for å ta hensyn til ditt personvern.