Meny

Spør psykologen: Jeg frykter samboeren min har fått demens. Hva skal jeg gjøre?

Det kan være vanskelig å oppleve atferdsendringer hos sine nærmeste. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix / Shutterstock
Mann i 60-årene er bekymret for at samboeren har et alkoholproblem eller er i ferd med å utvikle demens. Han spør psykolog Danielle Legland om råd.

Jeg er en mann som har passert 70 år og har vært sammen med min samboer i 18 år. I løpet av det siste året har hun begynt å glemme hva som blir sagt to minutter tidligere, og hun spør stadig om de samme tingene: Hvilken dag er det i dag?

Hun har mistet stedsansen, selv om den ikke var noe å skryte av tidligere heller. Hun tør ikke kjøre bil til andre steder enn til jobben og butikken. Hennes datter har sett det samme som meg og vi er bekymret for at hun har en begynnende demens. Hun sier selv at hun rører ganske mye, så hun har vel en mistanke selv også, tror vi, men hun nekter plent å gå til fastlegen. Da legen sendte innkalling til generell sjekk, avbestilte min samboer.

Dette er meget urovekkende både for datteren og meg, men det er ikke det verste med min samboer. Hun blir rasende og skjeller meg ut når hun får anfall eller graver seg ned i en depresjon. Hvis jeg har vært ute noen timer og kommer hjem, mener hun at jeg er «ute» etter henne. Da begynner bråket: hun kaller meg psykopat, tyv, kjeltring, sier jeg har ødelagt min tidligere familie, jentefut og alkoholiker.

Danielle Legland er ABC Nyheters nye psykolog. Foto: Kathleen Buer / ABC Nyheter

Dette har vart i flere år, opptil flere dager i strekk. Dette foregår oftest etter at min samboer har drukket. Vi, datteren og jeg, har funnet bortgjemte tomflasker over alt, men det er ikke synlig alkohol når jeg kommer hjem. Hun sitter med sin depresjon, stirrer og så starter sjauen. Hun har ikke selvinnsikt, og hver gang jeg prøver å forsvare meg, snur hun problemet mot meg. Nevner jeg at hun har drukket, sier hun at jeg har drukket hele mitt liv og at jeg har ødelagt min familie. Alt blir snudd mot meg. Når depresjonen er over, etter en natts urolig søvn, husker hun ingenting og sier jeg lyver når jeg forteller hvordan hun var kvelden før. Men flere har sett og hørt henne på det verste. Hun drømmer mye og våkner ofte opp meget urolig og svett. Jeg hører noen ganger at hun har mareritt om natten. Datteren har nå gitt sin mor et ultimatum: Hun må få hjelp med alkoholproblemet sitt og hun må dra til fastlegen. Ellers vil ikke datteren ha noe mer med henne å gjøre.

Jeg har flere ganger måtte dra på hotell eller til hytta for å slippe unna, og har flere ganger vært på nippet til å flytte, men jeg synes så fryktelig synd på dama. Hun må ha det forferdelig. Men hun vil ikke ha hjelp og jeg blir mer og mer fortvilet. Mine barn og søsken sier at jeg må begynne å tenke på meg selv. En i familien er psykologisk sykepleier og sier: vi vil ikke ha to psykologiske pasienter. Vi har vært i kontakt med helsetjenesten, men så lenge hun ikke vil kan vi vel ikke tvinge henne å gå til behandling? Skal jeg ødelegge mine siste år på et ulykkelig samboerskap?

Her kan du sende inn ditt spørsmål. Det er fint om du utdyper.

Mann 60+

Psykolog Danielle Legland svarer:

Hei,

Dette hørtes ikke greit ut for noen av dere, og det er tydelig at dere lider på hver deres måte.

For å kunne gi deg et best mulig svar er det hensiktsmessig at jeg forsøker å lage en oversikt over bekymringene dine.

  1. Om konen din kan ha begynnende demens og hva du i såfall har mulighet til å gjøre
  2. At samboeren din får signifikante atferdsendringer som et resultat av depresjon og/eller alkohol
  3. Om hvordan du best kan håndtere situasjonen

Det anslås at over 77.000 mennesker i Norge lider av en demenssykdom. Symptomene du beskriver som tap av korttidshukommelse, redusert sensitivitet for tid og rom, og mer ukritisk atferd i relasjon til andre kan være debuten på en demenslidelse for din samboer. Det er likevel viktig å poengtere at det samtidig kan være andre tilstander som ligger til grunn, men som gir et nokså likt symptombilde.

Les alle svarene i spalten her

Depresjon hos eldre kan også gi nedsatt hukommelse og øvrige svekkede kognitive ferdigheter. Du skriver at kona di graver seg ned og at hun har depresjoner som har vart over flere år. Isolert sett kan det dermed være en mulighet for at depresjonen gir samboeren din kognitive svekkelser. Likevel synes jeg ikke reaksjonene du beskriver er klassiske for depresjon, da jeg tolker ut i fra teksten at hun er mistenksom og har hyppige raseriutbrudd hun ikke husker noe av. Du skriver også at depresjonen kan gå over etter en natts søvn, hvilket heller ikke er typisk for en depresjon å «plutselig» gjøre.

Videre forteller du meg at hun konsumerer mye alkohol, og har en rusatferd som gjør henne aggressiv og glemsom. Moderat til høyt alkoholkonsum kan øke risikoen for å utvikle demens i seg selv, og det finnes også egne former for alkoholrelatert demens.

Du spør om det er frivillig å gå i behandling, men jeg tenker at enn så lenge vet vi ikke hva hun må behandles for. Derfor er det viktig at hun blir utredet skikkelig. Jeg forstår godt at dette er vanskelig for både deg og datteren hennes. Det er ikke helt uvanlig at pasienter i denne gruppen glemmer eller motsier seg legetimer. Det er svært viktig at dere forsøker å få henne med til fastlege. Det kan også være lurt å be om tillatelse til å få være med under samtalen slik at dere får kommunisert et så helhetlig bilde som mulig av situasjonen.

Du kan også ringe Demenslinjen å spørre om råd på telefon 23 12 00 40. Der treffer du dyktige spesialsykepleiere med taushetsplikt som kan svare deg. Det anbefales.

Avslutningsvis spør du om du skal ødelegge dine siste år på et ulykkelig samboerskap. Det er fryktelig vanskelig for meg å svare på, og jeg kan nok ikke gi deg et entydig svar på verken ja eller nei. Dere har deres forhistorie som jeg ikke kjenner til. Jeg vet heller ikke om årsakene til at dere fant sammen fortsatt er tilstede. Jeg tenker vel også at det er for noen vil være forskjell på om raseriutbruddene er hjerneorganiske atferdsendringer hun ikke kan noe for, eller om det er viljestyrt. Uansett er det en etisk problemstilling som kun du kan kjenne svaret på, dessverre.

Som du forstår er mitt soleklare råd å få henne utredet slik at du vet hva dette er snakk om. Da blir det også lettere å lage en plan for fremtiden for dere alle.

Jeg ønsker dere lykke til.

Helse og livsstil
Populært