Idrettspresidenten bråvåknet: – Shit, hva er det du har gjort?

– Det er samfunnet som tjener på at vi klarer å tilby aktivitet i nærmiljøet hver dag, sier den engasjerte idrettspresidenten.

– For meg er det en ekstremt utfordrende jobb fordi jeg er så innmari utålmodig, ler hun.

Den energiske 38-åringen er i full gang allerede før intervjuet har startet. Hun viser NTB rundt på Idrettens Hus på Ullevaal, hvor særforbundene omkranser kontoret hennes.

På kontoret er hun ikke altfor ofte. Snart pakker hun bagen med kurs for OL og Paralympics. Rundt seg har hun utstyr som viser at Norges idrettsforbund (NIF) er mer enn fotball og håndball: vannski, en diskgolf-kurv, en bowlingkule og en golfparaply er blant det som pryder omgivelsene.

– Men engasjementet startet jo med fotball, sier Al-Samarai, som var ansett som et stort talent.

I dette intervjuet snakker Al-Samarai om hvordan Jan Bøhler fikk henne til å gå inn i idrettspolitikken – og:

* Idrettens største utfordringer

* Tilfluktsrom som idrettsanlegg

* Hets i idretten

* Gjenvalg som idrettspresident

– Burde sovet et døgn

Det er to og et halvt år siden Al-Samarai ble den første idrettspresidenten med minoritetsbakgrunn. Hun vant med 138 stemmer mot Berit Kjølls 29.

Dagen etter våknet B-mennesket Al-Samarai tidligere enn vanlig:

– Da sto jeg opp av meg selv klokken 6, tror jeg. Det var så mye adrenalin etter en helg hvor jeg var helt utslitt. Jeg burde ha sovet et døgn.

– Jeg husker da jeg sto opp at jeg tenkte: «Shit, hva har du gjort?». Da var man plutselig idrettspresident med alt ansvaret.

Ansvaret innebærer blant annet å være leder for 1,9 millioner medlemmer.

Hun startet i Holmlia sportsklubb, hvor hun til slutt ble daglig leder. Idrettspolitikken fattet hun interesse for etter at tidligere stortingsrepresentant Jan Bøhler uttalte seg om en rapport som så på deltakelsen av jenter og gutter med minoritetsbakgrunn i idretten.

– Det var første gang jeg skrev en kronikk om idrett og begynte å engasjere meg. Jeg begynte å ta litt plass i offentligheten. Jeg begynte å forstå den idrettspolitiske biten av dette.

– Det koster jo å ta på seg en rolle der du plutselig er stemmen for hele norsk idrett.

Al-Samarais bakgrunn som flyktning har gjort henne robust til å tåle den delen av jobben. Mer om det senere.

Ønsker seg mer «goodwill»

Siden hun ble valgt til norsk idretts øverste leder, har hun viet mye tid til å lene seg inn i det politiske landskapet til inntekt for idretten.

– Jeg tror ikke en idrettspresident noensinne blir arbeidsledig. Vi ser mer og mer behov for å jobbe politisk og opp mot samfunnet, sier Al-Samarai.

– Jeg skulle ønske at man hadde mer «goodwill» til idretten, for det man gjør, er jo å gi tilbake. Vi skal ikke tjene penger på dette. Alt skal gå tilbake til aktivitet. Vi håper at vi går i null, sier hun.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) har vist at frivilligheten bidro med verdier tilsvarende rundt 107 milliarder kroner i Norge i 2023.

– Litt mer penger og finansiering tror jeg hadde vært bra for samfunnet. Det er samfunnet som tjener på at vi klarer å tilby den aktiviteten ute i nærmiljøene hver dag, sier Al-Samarai.

Flere anlegg

Nylig ropte hun varsku i en TV 2-kronikk hvor hun mener at idretten må være en del av løsningen på Forsvarets advarsel om fysisk forfall blant vernepliktige som møter til førstegangstjeneste.

Hun vil ha mer midler til å bygge flere anlegg. En del av løsningen mener hun også er å se til Finland: Der utformes tilfluktsrom, som det er mangel på, slik at de fungerer som idrettsanlegg i hverdagen.

– Det er en vinn-vinn-situasjon. Vi må bygge tilfluktsrom, og det er en fantastisk mulighet for regjeringen, sier Al-Samarai.

På spørsmålet om hvor behovet for nye anlegg er størst, kommer svaret kontant:

– Over hele Norge.

Hets

I løpet av intervjuet nevner Al-Samarai «tiden vi lever i» flere ganger. 38-åringen kom til Norge som flyktning fra Irak da hun var sju år. Hun følger med på den geopolitiske situasjonen og er bekymret, men:

– For en som har vært i krig og overlevd det, blir man robust på en annen måte. Det høres kanskje rart ut, men jeg tenker ikke så mye på det som andre mennesker gjør, tror jeg.

Det som skremmer henne mer, er hvordan debatter føres og hvordan ordskiftet er. Det fører henne tilbake til Norge og hets mot utøvere, trenere og dommere.

– Det tar vi på alvor. Innlandet idrettskrets har startet en kampanje som heter «Be kind». Det folk tar seg friheter til å si, bekymrer meg litt.

– Det er med på å svekke idretten, for jeg tror ikke folk kommer til å orke det.

Må våge å si fra

Hun retter seg opp i stolen.

– Man må tørre å si ifra. Det skal ikke være greit at folk sier sånt. Vi hører at vi har unge dommere som blir slengt dritt til av voksne mennesker. Det er ikke greit!

Selv får hun også sin dose med nedsettende meldinger.

– Når du har den rollen jeg har, må du vite at det er en del av pakken.

– Jeg har et apparat rundt meg som sørger for at det går bra. Meg er det ikke noe synd på, men det finnes folk på grasrota som kan oppleve dette, og selv om det ikke er i like stor skala som vi kan oppleve, er det nok til at de blir demotivert. Og det bekymrer meg.

– Be kind?

– Be kind! Jeg tror det er viktig.

Taus

I 2027 er det nytt valg på idrettstinget. En eventuell ny presidentperiode er det for tidlig å snakke om, mener Al-Samarai.

– Jeg skulle gjerne ha sagt til deg hva jeg tenker, men jeg tror kanskje at jeg skal ha den samtalen med mannen min først.

– Jeg er der jeg er nå. Jeg trives veldig med det. Jeg tror jeg fortsatt har det samme adrenalinet som jeg hadde 5. juni (2023). Det er en fantastisk posisjon å ha. Den er så varierende hver dag, så jeg kjeder meg ikke, sier den utålmodige idrettspresidenten.