Da Drogba falt på kne – nå kan «Elefantene» møte Norge

Etter VGs VM-prognoser er Elfenbenskysten med 64% sannsynlighet Norges mest sannsynlige motstander i vår første utslagskamp i et mesterskap siden Italia i 1998. For nordmenn kan Elfenbenskysten snart være laget som står mellom oss og en åttendedelsfinale. For ivorianerne er «Elefantene», som landslaget kaller seg, allerede noe langt større - et symbol på at et splittet land kunne samles av fotballen.

Dagens store ivorianske komet er Yan Diomandé, som har blitt koblet som erstatter for en av fotballens aller største stjerner det siste tiåret, nemlig Mohamed Salah i Liverpool. Diomandé spiller til vanlig i den tyske klubben RB Leipzig sammen med Antonio Nusa. I tillegg har de store spillere som Amad Diallo i Manchester United og midtbanekjempen Franck Kessié som har spilt for både Barcelona og AC Milan.

«Elefantene» øyner definitivt en mulighet for å slå våre beste menn.

Gullgenerasjonen

Til tross for flere stjernespillere på dagens ivorianske landslag, må man skru tiden noen år tilbake for å finne de virkelig store stjernene som har spilt i de unike oransje landslagsdraktene.

Spillere som Gervinho, Salomon Kalou, og Touré-brødrene, er noen av de største ivorianske spillerne opp gjennom årene. Men øverst troner Didier Drogba. Han var deres fremste stjerne i en årrekke, og en av verdens beste angrepsspillere på sin tid.

For resten av verden er Drogba kanskje mest kjent for hans ustoppelige hodestøt mot Bayern München i Champions League-finalen i 2012, men i hans hjemland er han ikke bare dyrket som en nasjonalhelt for sine avgjørende scoringer.

Drogba var også et sentralt fredssymbol under den første ivorianske borgerkrigen.

Borgerkrig

Den 19. september 2002 angrep en opprørsgruppe tre byer i Elfenbenskysten, blant dem den Abidjan, den største byen i Elfenbenskysten. Opprørerne klarte ikke å ta kontroll over byen, men tok raskt kontroll over store deler av nordlige områder i landet. Bouaké, den nest største byen i Elfenbenskysten, ble opprørernes hovedkvarter.

Borgerkrigen kostet over 1000 mennesker livet, og nærmere en kvart million ble drevet på flukt.

Den 8. oktober 2005, altså over tre år senere, hadde store deler av krigingen endt, men spenningen økte igjen dette året. Det var imidlertid ikke det som hadde oppmerksomheten til folket denne oktoberkvelden.

Skjebnekampen

Alle ivorianske øyne var rettet mot Sudan, der landslaget skulle spille en avgjørende VM-kvalifiseringskamp. Elfenbenskysten hadde aldri spilt et verdensmesterskap før. Kamerun, som samtidig skulle spille mot Egypt, ledet over Elfenbenskysten med ett poeng i kvalifiseringsgruppen.

«Elefantene» måtte derfor vinne, og håpe på at Egypt kunne ta poeng mot Kamerun, for å ta seg til VM Tyskland 2006.

Kvelden skulle ikke ende uten dramatikk, for mens Elfenbenskysten hadde gjort sin del av jobben og vunnet 3-1, stod det 1-1 da Kamerun på overtid fikk straffespark. Kamerunske Pierre Wome ville, ved å sette straffen i mål, etter alle solemerker knuse ivorianske hjerter og håp om VM-kvalifisering. Men slik gikk det ikke. Han satte straffen i stolpen, kampen endte uavgjort, og Elfenbenskysten eksploderte.

For første gang skulle de spille VM i fotball.

Tryglet på sine knær

Etter kampen ble et TV-crew ført inn i spillergarderoben, men det var ikke jubelscener de først skulle se. Kameraet møtte på et lag som omringet Didier Drogba. Han tok mikrofonen, og sammen med resten av laget falt han på kne, og tryglet:

– Menn og kvinner av Elfenbenskysten. Fra nord, sør, sentralt og vest. Vi beviste i dag at alle ivorianere kan sameksistere og spille sammen om et felles mål - å kvalifisere seg til verdensmesterskapet.

– Vi lovte dere at feiringene ville samle folket. I dag trygler vi dere på våre knær. Landet i Afrika med så mange rikdommer må ikke falle inn i krig. Vær så snill og legg fra dere våpnene, og hold valg.

Se klippet av seansen her.

Spillerne begynte så å synge «Vi vil ha det gøy, så slutt å avfyre våpnene deres.» I hele hjemlandet, fra Abidjan i sør, til Korhogo i nord, var feiringen allerede i gang.

Fredsavtale

Det ble dessverre ingen umiddelbar slutt på borgerkrigen, men videoklippet ble spilt gjentatte ganger på TV-kanaler, noe som virket å ha bidratt til å få de motstridende sidene nærmere forhandlingsbordet.

I overkant av et år senere, den 4. mars 2007, skrev partene under sin åttende fredsavtale siden begynnelsen av borgerkrigen i 2002. Litt over en måned senere, i april, sa datidens president at krigen var over, da han sammen med en sentral figur av opprørsgruppen krysset FN-buffersonen mellom de to kontrollområdene.

Drogba dro så på en turné i de opprørsstyrte områdene nord i landet etter å ha vunnet prisen for Afrikas beste fotballspiller. Under turneen offentliggjorde han at «Elefantene» sin hjemmekamp mot Madagaskar den 3. juni 2007 skulle spilles i opprørshovedstaden Bouaké. Dette var totalt utenkelig bare noen år tidligere.

– Å se begge lederne av landet stå side om side ved nasjonalsangene var utrolig spesielt. Jeg følte da at Elfenbenskysten ble født på nytt, sa Drogba til The Guardian etter kampen.

Ny borgerkrig

Dessverre skulle en ny borgerkrig bryte ut mot slutten av 2010, som følge av uenigheter rundt resultatet av det første valget i Elfenbenskysten siden 2000. Krigen varte i et halvt år, før president Gbagbos nederlag og arrestasjon i 2011. Selv om denne borgerkrigen var over relativt fort, var den mye dødeligere. Den andre borgerkrigen kostet livet til ytterligere 3.000 mennesker.

Til tross for politiske og sikkerhetsmessige utfordringer, landet har stort sett holdt seg stabilt og fokusert på økonomisk vekst i årene etter. Nå håper ivorianerne at Diomandé og co. skal ryste Norge og ta seg videre til en åttendedelsfinale.