2038-OL: Norge kan være for sent ute – slik er løpet

OL-debatten har ligget brakk etter mange mislykkede forsøk på å gjenskape Lillehammer-magien. Planer for å få lekene til Tromsø i 2014 og senere 2018 strandet før de havnet i Stortinget.

Det samme skjedde med Oslo for 2022. Idretten greide ikke å få politisk gjennomslag. Nå har vinden snudd.

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) sa nylig til NTB at han er positiv til et nytt vinter-OL på norsk jord.

– Den samtalen får vi ta. Vi vil jo gjerne være med på mesterskap, og vi ønsker å gjøre det bra i mesterskap. Da mener jeg vi må kunne snakke om at vi også skal bidra til det, men det må være på en måte som vi kan stå for, sa Støre.

Har anleggene

Søndag gjentok han budskapet i et Facebook-innlegg. Da hadde Norge akkurat stoppet på rekordmange 41 medaljer (18 gull) i årets leker i Nord-Italia.

– Regjeringen er åpen for at Norge i framtiden kan søke om og arrangere OL, skrev statsministeren.

For tiden er det politisk flertall på Stortinget for en norsk OL-søknad, viser en sondering VG har gjort.

Men det er idretten som først må samle seg og gå i bresjen. Norges skipresident Tove Moe Dyrhaug vil starte prosessen så raskt som mulig.

– Norge har anleggene og arrangørene, og vi kan ikke bare være gjester. Vi må også ta vår del av ansvaret, sa Dyrhaug til Adresseavisen i helgen.

Hun argumenterer for at Norge «har oppgraderte anlegg av høy klasse». OL-saken tas opp på neste møte i skistyret.

Sveits i førersetet

Siden de første ledige lekene er mot slutten av 2030-tallet, mener Støre at «det er tid til å planlegge et mulig arrangement på vår måte». Men tiden er egentlig knapp.

I alle fall om målet er å få OL i 2038, og kanskje er løpet dit allerede kjørt. Sveits har lenge vært i tett dialog med Den internasjonale olympiske komité (IOC), og en tidsbestemt enerett gjør at alpelandet så å si er garantert å få arrangementet hvis planene har støtte politisk og i folket innen utgangen av 2027.

Fram til da kan ingen gå inn og kuppe lekene som avvikles om tolv år. Sveits har tidligere arrangert OL i St. Moritz to ganger (1928 og 1948), men nå legges det opp til å bruke flere deler av landet.

Skulle prosessen i Sveits klappe sammen, står Canada klar til å søke. Blir det i så fall dragkamp mot Norge? Per i dag er det mer realistisk for begge å se mot 2042 eller 2046.

Det er ingen tvil om at IOC-toppene ønsker å ta lekene tilbake til Norge. Organisasjonens president Kirsty Coventry svarte slik da hun før helgen ble spurt om den norske dominansen på medaljeoversikten er for stor:

– Problemet er heller at vi trenger et OL i Norge.

I tillegg til Lillehammer i 1994 har også Oslo vært olympisk arrangør (1952).

Slik er OL-veien

Framdriften og kravene for en OL-søknad er annerledes enn før. Den strikte regelen som sa at en arrangør skulle velges sju år før lekene, er borte. I tillegg åpnes det for at land kan gå sammen.

Dette er i hovedtrekk løpet fra å være interessert til å bli OL-vert:

* Første skritt er en uformell dialog mellom IOC, et lands olympiske komité og byen eller regionen som kan tenke seg å arrangere OL.

* Hvis samtalene er positive, fortsetter dialogen uten forpliktelser. IOC hjelper den potensielle OL-verten til å utforske mulighetene og gjør en gjennomføringsstudie. Det er ingen krav om økonomi eller andre garantier på dette stadiet.

* Prosessen blir deretter mer konkret. En egen kommisjon for framtidige OL-verter vurderer prosjektet og gir sine anbefalinger til IOC-styret, som avgjør om det skal åpnes en målrettet dialog og inviteres én eller flere parter som foretrukne verter.

* Så blir det gjort en grundig gjennomgang på mange områder. IOC bestiller uavhengige rapporter på alt fra anleggskostnader, folkeopinion til mulig miljøpåvirkning. En rekke garantier må også være på plass.

* Til slutt avgjør IOC-styret å fremme én eller flere foretrukne OL-verter til valg på kongressen. Der blir prosjekt(ene) lagt fram for alle IOCs medlemmer, og avstemningen blir gjort hemmelig. Den som blir valgt, signerer umiddelbart en kontrakt med IOC.