Tilbakeblikk «To på strømmen» - uke 2:Det store kuldesjokket – og veien videre

Det fortalte Kjell Olsen, fyrvokteren på Lindesnes fyr, oss da vi besøkte ham. Tre syklister fra Rye sykkelklubb gjennomførte den utrolige bragden, og de brukte ikke elsykkel. De syklet over 500 kilometer hver dag. Til sammenligning har vi syklet drøye 770 km siden vi startet, og vi har tilbragt 10 dager på sykkelsetet og 13 dager på tur.

Den vanvittige rekorden til Rye-gutta gir oss stor tro på at vi skal klare å komme oss til Nordkapp vi også. Dog hører det med til historien at en av de tre mennene fra Rye ikke kom seg av sykkelen da han var framme. Han måtte knekkes løs, og legges i bilen med kroppen i en posisjon som om han fremdeles var på setet. Håper ikke vi er like ille stelt når vi kommer fram.

Snøkledde «fjell» og høstlukt i lufta

Før turen hadde vi sett frem til å se Norge i full vår- og sommerblomst, med alt det fine som hører til. Vi hadde ikke regnet med snøkledde topper og høstlukt i lufta.

Da vi ble møtt med snø på 390 meters høyde i Sogn og Fjordane, var det slutt på sykkelgleden. Foto: Roger Grosvold/ABC Nyheter

Denne uken bød på en dagsetappe som svekket troen vår på Nordkapp-eventyret noe. Onsdag skulle vi sykle fra Leirvik i Sogn til Førde. Det var meldt mye nedbør og ned mot 3-4 grader. Det vi ikke hadde regnet med, var snø. For ærlig talt, snø i lavlandet i Sogn og Fjordane 29. mai er da ikke normalt? Det hadde vært noe annet om vi var i Nord-Norge, men på onsdag ble vi tatt fullstendig på senga.

De første 10-15 kilometrene gikk greit. Vi kom oss opp en topp på rundt 390 meter, og bakken rundt oss var helt hvit. Da vi syklet ned derfra igjen, begynte det å gjøre vondt. Vinden var iskald og hansker, sko og «vanntette» skotrekk var gjennomvåte. Da vi kom til bunnen av bakken, kjente vi begge på en kulde i fingre og tær som vi ikke har vært borti før.

Det var ingen steder å stanse langs veien for å få varmen, og Elisabeth ble på et tidspunkt så kald og redd at hun begynte å gråte. På et stopp i veikanten brøt hun fullstendig sammen. Et google-søk viste at det var 20 kilometer til Dale der første bensinstasjon, kafe, restaurant og dagligvare lå. Før det var det nada. Vi bet tennene sammen og kom oss til Allmuen cafè i Dale etter å ha tilbakelagt 42 kilometer, men da ble det stopp. Etter to timer med oppvarming innendørs, ga vi opp og tok bussen til Førde.

Meteorolog til Roger og Elisabeth: – Dere har hatt maks uflaks

Video: Se oppsummering fra snødagen, hvor vi måtte bite i det sure eplet og ta buss.

Polfarere og hanskenes Gud

Det høres sikkert vilt ut å si, men da vi var som kaldest tenkte Elisabeth på polfarere. Mennesker som frivillig begir seg ut på å nå Nordpolen eller Sørpolen, og hvor mye kulde de må tåle. Hvordan holder de ut?

Roger tenkte: «Kjære Gud, la meg komme i mål med fingrene i behold, så skal jeg love å kjøpe meg et par ordentlig hansker». Slik gikk det.

Det gjør utrolig vondt å være iskald. Da vi stoppet på kaféen, var føttene våre så kalde og stivfrosne at de var hovne og vonde å tråkke på. Samtidig kom det noen gledestårer fordi vi var «trygge» igjen.

Men nedturen lærte oss samtidig en meget viktig lekse om vær, kulde, utstyr og å være godt nok forberedt. Roger har nå oppgradert hanske-standarden og ingen av oss skal noen sinne sykle uten plastposer i skoene på regnværsdager.

Oppsummering uke 1: Den første ildprøven er bestått

Se flere bilder fra uka som har gått i bildegalleriet under.

Tanker langs veien

Etter en sårt tiltrengt og svært slapp hviledag i Førde torsdag, kom lyset inn i livene våre igjen fredag. Sogn og Fjordane viste seg igjen fra sin vakreste side, slik fylket også gjorde da vi ankom tirsdag. Mestringsfølelse og sykkelglede kom tilbake. Vi satte rekord i antall pauser for å ta bilder, filme og bare nyte inntrykkene. Vi kjente på en god følelse av at vi også klarer å nyte turen og de fine opplevelsene, selv med en hektisk timeplan.

Etter regn og motgang, kommer solskinn og hvile. Foto: Roger Grosvold/ABC Nyheter

Denne uken har vi tenkt mye på hva som er fint med å sykle i Norge. Vi liker veldig godt å se spesielle og flotte hager vi sykler forbi, villblomster i veikanten og høre konstant fuglesang. Vi liker derimot ikke å forsøke å navigere i regnvær eller å sykle på sykkelveier langs Europaveier. Selv om vi er trygt adskilt fra veien, er det fryktelig støyete og utfordrende. Unntaket er E39 mellom Førde og Nordfjordeid - der er det så vakkert at ingenting annet betyr noe.

Noe som er vanskelig å fange på kamera, er hvor forskjellige det føles å sykle i motvind og medvind. Den forskjellen er enorm. Det samme er forskjellen mellom overskyet og sol. Et lite solglimt kan vare så utrolig mye at det er vanskelig å fatte.

Vi må heller ikke glemme de utallige luktene vi tar inn mens vi sykler gjennom norske fylker og kommuner. Vi er begge blitt glade i lukten av gress: Vått gress, tørt gress og nyslått gress. Lukten av dyrepels og fuglefjør. Kuruke og våt saueull. Det er bare så synd at lukter ikke kan tas opp og lagres på samme måte som bilder og lyder, for det hadde vært en fin ting å dele.

Samleside: Les alle artiklene fra prosjektet «To på strømmen»

Video: For et land vi lever i.