Hart Island – Dødens øy i New York City

Fengselsinnsatte i ferd med å stable kister med døde spedbarn og dødfødte babyer i en av de mange massegravene på Hart Island, New York City. Foto: AP

Verdensmetropolen på USAs østkyst kan by på et endeløst tilbud av severdigheter, spisesteder, shopping, kunst og kultur. Men den rommer også verdens største skattefinansierte massegrav, som byen helst ser at du ikke vet om.

På den vestlige enden av Long Island Sound, som strekker seg til inngangen av East River, ligger det en liten øy som på tross av sin beskjedne størrelse er åsted for store mengder myter og spøkelser fra fortiden.

Svært få newyorkere har satt sin fot på Hart Island, selv om at det skal hvile så mange som 850.000 mennesker – enkelte mener over en million - i såkalte «fattigmannsgraver». Den restriktive tilgangen, selv for pårørende, har gitt grobunn for rykter om kritikkverdige tilstander på øya der minst en tredjedel av gravene inneholder barn.

Ingen stilte opp for Louisa

10. april 1869 døde Louisa Van Slyke av gulfeber på Charity Hospital, som er lokalisert på det som i dag heter Roosevelt Island. Lite er kjent om den 24 år gamle kvinnen, som visstnok skal ha ankommet USA som nyfødt baby sammen med foreldrene i jakten på et bedre liv.

24 år senere var Louisa foreldreløs, fattig og enslig. Etter at hun måtte gi tapt for feberen, var det ingen som gjorde krav på liket til den døde kvinnen eller sa seg villig til å betale for å få henne i vigslet jord. Louisa ble dermed den første som offisielt ble gravlagt på Hart Island-kirkegården som dekker et areal på 180.000 kvadratmeter.

Siden har hun fått selskap av hundretusenvis av mennesker i samme situasjon som henne selv. Likevel er det få som i det hele tatt kjenner til øya som ligger like ved USAs største by og er lokalisert i Bronx.

Les også: Kjendisjakt blant gravstøtter og mausoleer

Kvinneasyl og fangeleir

Nå var ikke Louisa Van Slyke den første til å bli lagt under jorda på Hart Island. Fem år tidligere var øya benyttet som leir for krigsfanger under den amerikanske borgerkrigen, og 235 soldater ble gravlagt i denne perioden.

Første offisielle begravelse fant sted i 1869. Dette bildet er fra cirka 1890 og viser kister som plasseres på toppen av hverandre. Foto: Wikimedia
Første offisielle begravelse fant sted i 1869. Dette bildet er fra cirka 1890 og viser kister som plasseres på toppen av hverandre. Foto: Wikimedia

Etter krigen ble de døde soldatene flyttet til Cypress Hill National Cemetery i Brooklyn. Senere er bygningene på øya benyttet til arbeidshus for fattige og som asyl for kvinner. Under den kalde krigen var det utstasjonert missilbase.

I dag er Hart Island de dødes øy, det siste hvilested for newyorkere uten familie og for lik hvis identitet ikke kan identifiseres. De har selskap av fattige som ikke har råd til å betale begravelsen for seg eller sine, der løsningen blir en statlig begravelse og en navnløs grav på Hart Island. Og her deles det på plassen.

Les også: Landene som ikke lenger eksisterer

«Special Child, Baby 1 1985»

I 2010 ble det gravlagt 695 voksne, 504 spedbarn og dødfødte babyer, samt 47 begravelser for diverse kroppsdeler. Det er fanger fra nærliggende Riker’s Island som står for selve gravleggingsarbeidet, og de døde ligger i grøfter.

Voksne legges i furubokser som så stables med opptil tre i høyden og to i bredden. Babyer er på sin side plassert i små kister som stables fem i høyden og 20 i bredden. Myndighetene i New York City har tidligere gått ut og avvist påstandene om at dødfødte, fostre og andre blir lagt i samme kiste.

Tidligere ble grøftene brukt på nytt etter 25-50 år når de døde var råtnet bort tilstrekkelig. I senere tid er flere bygninger på øya blitt revet for å gi plass til nye «ankomne».

Det er ikke blitt avholdt begravelsesseremonier siden 1950-tallet, og det finnes heller ingen form for navnemerking som viser hvem som ligger hvor. Eneste unntak er det første barnet som døde av AIDS i New York City i 1985. Graven, som er den eneste der kisten er gravlagt helt for seg selv, er markert med «Special Child, Baby 1 1985».

Les også: Byene som livet snudde ryggen til

(Saken fortsetter under)

Hart Island slik den fremstår når man zoomer seg inn via Google Earth. Foto: Google Maps

Pårørende nektet adgang

Hart Island er trolig det roligste stedet i hele New York City. Det meste av tiden hører man kun bølgene som slår inn mot kysten, mens seilbåter og lektere glir stille forbi ute på vannet.

Samtidig er øya sjelden nevnt i verken reisehåndbøker eller brosjyrer, og tradisjonelt har den vært stengt for publikum. Pårørende som ønsket å besøke sine kjæres siste hvilested fikk kun tilgang til en minnelund.

En av de som er lagt til hvile på Hart Island, er Bobby Driscoll, tidligere barnestjerne og stemmen til tittelrollen i Disneys tegnefilmklassiker «Peter Pan». I 1968 ble Driscoll gravlagt i en umerket uteliggergrav. Dermed fikk Driscolls mor aldri mulighet til å legge ned blomster for sitt eneste barn etter hun fikk vite om dødsfallet nitten måneder senere.

Les også: Barnestjernen som endte i ukjent uteliggergrav

Kan bli offentlig park

Takket være iherdig innsats av blant annet organisasjonen The Hart Island Project, har det siden 2015 vært mulig for slektninger å besøke gravstedet en ukedag i måneden så lenge man har søkt om lov god tid i forveien. En av organisasjonens sentrale oppgaver, er å samle inn informasjon om de døde og gi dem et ansikt og en historie.

For tiden jobbes det for at Hart Island skal overføres til Parkvesenet i New York City, noe som vil gjøre det lettere for pårørende å besøke sine kjære og gjøre øya mer tilgjengelig for publikum. Skulle så skje, vil den bli den niende kirkegården i New York City som omgjøres til offentlig park, slik tilfellet er for Madison Square Park, Washington Square Park og Bryant Park.

I mellomtiden kan de besøkende forsøke finne trøst i teksten som er hugget inn i en stein i minnelunden, og som avsluttes med følgende:

«Ikke gråt for oss, for vi er hos Faderen.
Vi kaster ikke lenger skygger på bakken slik dere gjør, vi er i fred».

Bilde fra 1990-tallet som viser innsatte som gravlegger døde uten pårørende og identitet, eller som ikke hadde penger til egen begravelse. I dag kan man fremdeles se fanger utføre gravearbeid to ganger i uken. Foto: AP
Bilde fra 1990-tallet som viser innsatte som gravlegger døde uten pårørende og identitet, eller som ikke hadde penger til egen begravelse. I dag kan man fremdeles se fanger utføre gravearbeid to ganger i uken. Foto: AP

Kilder: HartIsland.net , Gizmodo.com , FailedArchitecture.com , Narratively , Slekt1.com , Wikipedia

Les også:

Virke gravferd skeptisk til seremoniløs begravelse

De beste strendene i USA er kåret

Innreise til USA: Det kan bli dyrt å fylle ut feil skjema

10 turistfeller verden rundt

Personvernpolicy