Armensk lavash:Dette brødet er regnet som verdensarv

ARMENIA (ABC Nyheter): Du finner det overalt i Armenia. Dette myke, flate brødet som har vært tilberedt gjennom generasjoner og som er en selvskrevet garnityr og ingrediens ved alle måltider. Som regel servert som en rull pakket rundt lokal ost eller kjøtt og kryddervekster.

Men du finner det også i bryllup, der der tradisjonelt legges på nygiftes skuldre for å bringe fruktbarhet og rikdom - altså nokså ulikt fra hvor vi nordmenn vanligvis legger vår tradisjonsmat.

Lavash symboliserer både matkultur og nasjonal identitet.

Så unikt er brødet at det i 2014 ble oppført som verdensarv i Unesco på listen over «Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv».

Og nettopp «kulturarv» er ordet som flere ganger slår oss i det ABC Nyheter besøker Armenia og landsbyen Amasia omlag 7 kilometer fra grensen til Tyrkia, for å bivåne den tradisjonelle brødbakingen.

Les også: Armenia – med hodet i vest og hjertet i øst

Enkel deig av mel og vann

Det er 54 år gamle Julietta og Olga på 60 som demonstrerer for oss. De tar i mot oss med store smil og furete ansikter. Skautene er på plass allerede. En enkel deig av mel og vann ligger på bordet og venter. Kort tid etter starter konene med å rulle knyttneve-store boller med deig.

Det er så man får lyst til å nynne på Herb Albert & the Tijuana Brass sin kjente låt fra Fjernsynskjøkkenet.

Huset vi er i er av det primitive slaget. Umalte betongvegger uten bilder. Møblementet mildt sagt sparsommelig. Sanitetsforholdene begrenset til et uthus med et hull i bakken det er lagt en planke over. Men som så mange andre steder virker det som om gjestfriheten er omvendt proporsjonal med antallet eiendeler.

Mens vi venter på ovnen som skal bli varm, setter familien fram alt de har av kaker og delikatesser. Det er konfekt, kandisert frukt og bær fra egen avling. Og det er kaffe og brus. Det spares ikke på noe.

Sitter lagret i kroppen

Ovnen er et rundt hull i gulvet. «Tonir» kaller de den på lokalspråket. En steinovn varmet opp med kull eller ved. Det tar en time før det er varmt nok.

Så kommer Julietta og Olga inn i rommet. De setter seg ned, henter fram utstyret de trenger, kjevlebrett, bakepute og deig, og gjør seg klar. Den neste halvtimen er det den menneskelige automatikken som styrer, hver lille bevegelse et resultat av år med trening, lagret i motorikken, utført uten hjernens inngriping. Dette sitter i kroppen. De kunne gjort det med bind for øynene.

Julietta plukker opp deigklumpen, knar, kjevler utover brettet - før hun elegant slenger deigen over til Olga. Olga tar i mot, svinger deigen noen ganger rundt armen, sveiver den et par, tre runder i luften. Og når deigen har blitt passe smidig, lett og glatt, drar hun den over en skinnpute, drypper litt vann på den, før hun deretter bøyer seg mot ovnen og skyver skinnputa med brød nedi.

Med stødig og bestemt bevegelse slås brøddeigen fast i ovnsiden. Schmækk. Der forblir den i ti, femten sekunder, før datter på 24 hekter brødet fast i en pinne med krok, vips er det ferdige brødet vippet opp og lagt på en duk i hjørnet.

I mellomtiden er Julietta og Olga i gang med neste brød. Og neste. Og neste.

– Om det er vanskelig? Nei, Olga bedyrer at det ikke er vanskelig i det hele tatt.

– Dette har vi gjort i mange år. Jeg lærte det av min mor og min bestemor, forteller 60-åringen. Hun har gjort dette siden hun var 22. Julietta var åtte da hun begynte.

– Sakte men sikkert lærte vi hvordan det gjøres og kunne overta selv, forteller hun.

Les også: – Kan du spise reker, kan du spise insekter

Første delen viktigst

Vi spør om de har noen triks å komme med etter tiår med lavashlaging. Olga og Julietta snakker nærmest i munnen på hverandre. Understreker at det bare er én oppskrift, de har ingen skjulte ingredienser. Men likevel:

– Det viktigste er den første delen, å lage en deig som er god. Det er der hemmeligheten ligger. Alt handler om den første delen, forteller Julietta.

De er usikre på hvor gammel tradisjonen er. Hundrevis av år, kanskje tusener.

– Her i landsbyen er det å lage lavash sett på som damearbeid. I byene er det mer vanlig at også menn deltar, forteller de. Det synet stemmer med vårt inntrykk. Under ABC Nyheters besøk i landet så vi spisesteder langs veien der menn nærmest kastet seg akrobatisk ned i ovnen for å feste brødet til veggen, uten selv å falle nedi.

Å lage lavash er en kunstform, ikke helt uten risiko.

Les også: Ti grunner til å dra til Georgia

Varmt

Rommet er mørkt som en Game of Thrones-scene. Bare objektene har farge. Lyset utenfra siver inn gjennom det glassløse vinduet i tynne strimler og blander seg med partiklene fra ilden som en virvel av glødende fjærmygg. Det er varmt. Sympatien går til Olga og Julietta som sitter så nær ovnen, mens de arbeider med skautet på og i tykke kjoler.

– Haha, ja det kan være ordentlig varmt innimellom, bekrefter de.

– Særlig om sommeren, forteller Julietta.

To nysgjerrige barn rives mellom frykten for en gjest fra et fremmed land som filmer brødbakingen på den ene siden - og sin egen nysgjerrighet og forventning om mat på den andre. Er ikke brødet snart ferdig?

Jo, det er det. Omsider plukker faren i familien opp et av lavash-flakene fra den store bunken i hjørnet. Han legger det på et bord, og med nennsom hånd danderer han det nystekte, varme brødet med kjøtt og krydderurter. Så ruller han det sakte og ærbødig rundt med sterke hender. Når han er ferdig, gir han ruller med deilig brødmat til barna. Og en til undertegnede.

Det er servert.

Les også: Stjal verdensberømt tå fra beryktet drink

Se video av brødlagingen i videoen øverst.