Minsk: Nyfødt turisme i klassisk diktatur

«Gates of Minsk» ved Station square er et kjent landemerke.
«Gates of Minsk» ved Station square er et kjent landemerke. Foto: NTB scanpix / Shutterstock

Det eneste landet i Europa som fortsatt praktiserer dødsstraff har åpnet dørene for turisme fra vestlige land.

MINSK, HVITERUSSLAND (ABC Nyheter): Minsk er byen med gullbelagte kirker, casinoer, parker og palasser og alle mann i arbeid. Hovedstaden i landet som praktiserer dødsstraff, der de fleste drikker og røyker på harde livet, der alle er lydige og høflige, der man holder seg med Lenin-statuer og kommunistiske etterlatenskaper samt alle amerikanske hurtigmatkjeder, en gigantisk KGB-bygning, skinnende rene gater og metrostasjoner, busser og tog i rute og åtte felts motorveier.

Alt i Hviterussland (Belarus) synes velregissert og i hendene til eneveldige og brutale Aleksandr Lukashenko. Han har sittet trygt på maktens tinde siden 1994, men er bare 64 år og har tre sønner som higer etter å arve makten. Hittil har de bare fått rikelig av materielle privilegier. Alt som smaker av krav om forandring slås hardt ned på. En følsom balanse overfor Putins Russland opprettholdes.

Plakat av Aleksandr Lukashenko sammen med sin sønn. Foto: Pelle Nilsson
Plakat av Aleksandr Lukashenko sammen med sin sønn. Foto: Pelle Nilsson

Men nå er bakvendtlandet Hviterussland i ferd med å åpne seg for turismens velsignelser. Langsomt, kontrollert og prøvende. Inntil nylig var her nesten fritt for turister fra vest, så jeg opplever å være som en ensom svale på nypløyd mark når jeg entrer denne postkommunistiske kuriositeten av et land.

– Lukashenko-regjeringen vil ha oss til å tro at vi er et stort og viktig land i Sentral-Europa, men folk i andre land aner vel knapt at vi er et selvstendig land men tror Hviterussland er en del av Russland, sier en engelsktalende student til meg.

Les også: Bli med inn i den tidligere hemmelige Sovjet-bunkeren

De unge har resignert

Ikke så mange snakker engelsk, og jeg savner selv å kunne litt russisk for å kunne trenge mer innunder overflaten av samfunnet. Ungdommen snakker sjelden politikk, mest fordi de er desillusjonert og resignert, får jeg vite. Store demonstrasjoner ble slått hardt ned på for få år siden. En gang i fremtiden vil det bli frihet, sies det. Men ingen hviterussere har opplevd noe annet enn diktatur, overvåking og undertrykking, så de fleste synes nok de har det rimelig bra. Som alltid; alt er relativt.

Saken fortsetter under bildet

Interiøret i hviterussiske katedraler er ofte gullbelagte. Foto: Pelle Nilssen
Interiøret i hviterussiske katedraler er ofte gullbelagte. Foto: Pelle Nilssen

Reisende fra en rekke vestlige land, inkludert Norge, har nylig fått visumfrihet i fem døgn, hvis inn- og utreise skjer via den internasjonale flyplassen ved Minsk. Men før jeg dro fikk jeg vite at alt dette krevdes: immigrasjonsdokument, minst 25 dollar pr døgn i kontanter, dokumentasjon på utreisedato senest etter fem døgn og deklarasjon fra forsikringsselskapet. Likevel kunne man bli avkrevd forsikring. Jeg var forberedt på trøbbel.

Men ingenting av dette stemte lenger. Maken til rask immigrasjonskontroll utenfor eget land har jeg knapt nok opplevd. Jeg gjorde mine til å dra fram penger, vise erklæringer, billetter etc, men damen (som nesten smilte!) vegret seg fysisk med armen og ga meg passet, ferdig stemplet i løpet av sekunder mens jeg nesten måpte.

Voldsom ødeleggelse

Tusen år gamle Minsk ble grundig gruset av tyskerne, som viste sin allmakt her på voldsomste vis. Bare et lite fåtall hele bygninger sto igjen, og mange ble drept. Det innerste sentrum består i dag av gjenoppbygde hus som gir inntrykk av intimitet og småby. Forøvrig ble etterkrigsbyens sentrum gjenreist i monumental stalinistisk arkitektur langs til dels ekstremt brede gater.

Saken fortsetter under bildet

Holy Spirit Cathedral er et kjent landemerke i Minsk. Foto: NTB scanpix / Shutterstock
Holy Spirit Cathedral er et kjent landemerke i Minsk. Foto: NTB scanpix / Shutterstock

Gamlebyen (øvrebyen) Trinity Hill, ovenfor elven Svislach, er vakker med alle sine gjenoppbygde bygninger fra 1500-1800-tallet. Treenigheten ivaretas av katedraler, det gamle rådhuset og et kloster. Kirkerommene besøkes hele tiden av ivrig korsende mennesker. Det er vanskelig å ikke la seg berøre av de mange dedikerte menneskene. Den ortodokse kirken har fremdeles en stor plass i hviterussernes liv og dominerer det religiøse livet. Den spiller, som i Russland, på lag med makten og andre tradisjonsbærere.

Gamlebyen byr også på et økende utvalg av spise- og drikkesteder, fra de enkleste og mest uformelle til gourmetnivå men mest kafekultur og tradisjonsmat. En helaften kan bli lang her, og det er verdt å merke seg at Minsk hevdes å være Europas tryggeste hovedstad.

Reisefakta:

  • Hviterussland er tidligere Sovjet-republikk
  • Fra og med 27. juli 2018 er det visumfrihet for norske borgere for opphold inntil 30 døgn - med visse begrensninger. Visumfriheten gjelder kun de med ordinære pass (politipass), ikke for reisende med diplomat- eller tjenestepass (les mer på Utenriksdepartementet)
  • 10 millioner, minst to mill bor i Minsk
  • Fly: AirBaltic/Belavia eller LOT: t/r ca. 1800-2000 kr
  • Ca. 10 dollar taxi flyplass-bysentrum. Også buss
  • Rimelig prisnivå, spesielt på mat, transport etc
  • Valuta: Ca. fire kroner for én BYN
  • Visa-kort er utbredt, men kontanter er bra for mindre kjøp
  • Mange vekslekontorer og minibanker
  • Metroen har to linjer. Nesten gratis. Fine stasjoner
  • Fordel å kunne litt russisk, men folk er språklig behjelpelige
  • Ikke gastronomisk spesielt attraktivt, men utbredt kafekultur
  • Klima: Ikke så ulikt Oslo. Byen sprudler i sommerhalvåret
  • Severdigheter: Flere kirker og klostre. En rekke bra museer, bl.a. krigsmuseet

Brød og sirkus

Den rasende trafikken øker, og flere og flere av bilene er store og svarte. Det er både farlig, ulovlig og nærmest umulig å løpe over en gate hvor som helst. Her venter man på grønn mann der det er lysregulert. Og er det ikke lys men bare oppmerket fotgjengerfelt, så stopper bilene i god tid. Lydighet i alle henseender ligger nok i ryggmargen.

Brød og sirkus; dvs. billig kultur, var resepten i kommunisttiden. Også i dag har Minsk mange møtesteder der kunst og kultur utfolder seg. Og som andre østeuropeiske hovedsteder har byen en stor, flott sirkusbygning og enda finere Bolshoi-teater/opera. Jeg gikk dit i et lønnlig håp om en straks-billett. Utenfor snakket jeg til en dame som viste seg å være engelsklærer. Hun gjorde jobben; fant at dagens forestilling var en av Tsjajkovskijs ti operaer, fikk prisoversikt og jeg betalte ca. 140 kroner for et bra sete. Storartet opplevelse for småpenger.

PS: Passkontrollen ved utreise med fly til Vilnius var akkurat like smidig og rask som innreisen. DS.

Les også:

– Spanske sykehus tar seg betalt for behandling av reisende som skulle vært gratis

Nå trenger du tillatelse for å besøke denne kanariøya

Turistenes syden-sex ødelegger Ibiza-stranda

Personvernpolicy