Da døden kom til Eyam

Da pesten brøt ut i den engelske landsbyen, gjorde innbyggere sitt store offer: de valgte å bli igjen for å redde resten av landet.

Av 25. desember 2018

EYAM, STORBRITANNIA (ABC Nyheter): Vesle Eyam i Derbyshire er som hentet ut av et postkort av en typisk engelsk landsby: Idylliske gamle steinhus tett i tett langs rolige gater. På utsiden, vakre blomster og rosebusker som kryper oppetter veggene. På innsiden, varmt lys som strømmer ut av vinduene når skumringen faller på. Røyk siver opp fra pipene, slik som eventyrene liker det.

Men om du stopper opp og tar detaljene inn over deg, så vil du også se nøkterne minnetavler på husveggene og i hagene utenfor. Her bodde familien Siddall. Her bodde Willson. Rowland. Hawksworth. Thorpe ... 4 døde. 7 døde. 9 døde. Bak hvert navn og nummer skjuler det seg tragedier vi vanskelig kan fatte.

– Det var her det startet. I denne hytta. For 350 år siden så det nok litt annerledes ut, nå er det jo en vakker hage her, men det var her det startet. Hit kom George Viccars for å bo hos en familie. Og i løpet av bare tre uker hadde mange av de som bodde i disse husene blitt smittet og dødd, forteller Joan Plant som vi møter ved Plague Cottage midt i hjertet av den vesle landsbyen.

(Saken fortsetter under bildet)

Her startet pestutbruddet i Eyam i 1665. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Den eldre, smilende kirketjeneren tar oss med tilbake til den skjebnesvangre septemberdagen i 1665. Da ble en pakke med tøy og tekstiler sendt fra London til landsbyen Eyam omlag syv dagsmarsjer unna. Det var den lokale skredderens assistent, George Viccars, som tok i mot forsendelsen. Han var bare på besøk for å hjelpe til med å lage klær til en religiøs festival. Men da han åpnet pakken, slo en merkelig stank mot ham. Trolig trodde Viccars at tøyet hadde blitt fuktig og morkent på reisen fra London. Derfor tente han fyr i peisen, åpnet vinduene og hengte opp tøyet på kjøkkenet for at det skulle bli tørt og stanken forsvinne. Så la han på lokket til pakken, satte den utenfor huset og fortsatte med arbeidet sitt.

Lite kunne han vite at han nettopp hadde sluppet døden inn i Eyam. Tøyet som ble levert var nemlig full av lopper og lus infisert med den grusomme pesten som herjet i London. George Viccars ble syk og døde få dager senere.

I løpet av de neste 14 månedene skulle ytterligere 259 mennesker i Eyam miste livet.

Les også: – Utgangspunkt for alle senere pestsykdommer, inkludert Svartedauden

Mellom det første dødsfallet og det siste satte landsbyen et heroisk eksempel på selvoppofrelse og mot. De innførte en karantene for å unngå at pesten skulle spre seg videre. Historien om Eyam er historien om tapre innbyggere som valgte å bli igjen.

Slektninger

Joan Plant kjenner historien bedre enn de fleste. Forfedrene hennes bodde her da pesten brøt ut høsten 1665. Inne i kirken ved Plague Cottage viser hun ABC Nyheter oversikten over alle som mistet livet under pestens svøp. Et megetsigende vitnesbyrd, kronologisk satt opp med navn og dato for når de døde. Joan Plant drar kjensel på flere av navnene. Navn på familier som fortsatt finnes i Eyam i dag. Navn på slektninger som strøk med i den grusomme epidemien.

– Blackwall og Furness er mine slektninger, sier hun og peker på navn sirlig oppført over to sider. Anthony Blackwall, død 24. desember 1665. Sarah Blackwall, død 13. august 1666.

– Men vi hadde også familiemedlemmer som overlevde. Så i min familie finner vi begge sider av historien. Den beste siden er jo min side, fordi vi faktisk overlevde, og her er jeg og kan snakke om det i dag, smiler Plant.

Les også: – Vi har i dag like mange ubebodde gårdsbruk som etter svartedauden

(Saken fortsetter under videoen)

Modig valg

De første seks som døde var naboer og bodde i steinhuset som i dag har fått navnet Plague Cottage, pest-stuene. Tallene på hvor mange som i alt strøk med i Eyam varierer. 273 døde og 83 overlevde, sier kirkeboka. Noen kilder sier at så mange som 80 prosent av innbyggerne strøk med. Nyere forskning tror det kan ha vært 260 døde av en befolkning på rundt 7-800.

Det som synes sikkert, er at innbyggernes selvpålagte isolasjon sannsynligvis reddet tusener.

Det var mens grusomhetene sto på som verst at innbyggerne tok sitt modige valg. Den 24. juni 1666 samlet de to prestene William Mompesson og Thomas Stanley innbyggerne og bønnfalt dem om å bli værende i landsbyen, i karantene, for å unngå at pesten skulle spre seg videre.

Av alle instinkt er nok overlevelse vårt det sterkeste. Likevel gikk de i Eyam med på de strenge reglene og begrensningene som ble innført. Ingen av innbyggerne bevegde seg utenfor landsbyens territorium, markert med grensesteiner rundt Eyam.

– Det må ha vært en grusom tid for de alle. Vissheten om at den og den naboen eller familiemedlemmet hadde strøket med, og at du kunne være nestemann, forteller Joan Plant.

– På denne tiden var alle i Eyam naturlig nok gudfryktige kristne, så de gjorde som presten sa. De ble værende igjen og så til hverandre, vel vitende om at det var som å signere sin egen dødsattest. De visste hvor alvorlig pesten var og skjønte at de ved å bli kunne bli den neste til å bli rammet. Det er en utrolig historie, virkelig, forteller Joan Plant.

Les også: Slik angriper pest – og slik forsvarer vi oss

Byllepest

Europa på slutten av 1600-tallet var en tid hvor epidemiene herjet. Pesten i Eyam var en forgreining av det voldsomme pestutbruddet i London.

I dag vet vi at det dreide seg om det siste store utbruddet av byllepest i England, og at rundt 100.000 av Londons innbyggere mistet livet.

Innbyggerne i Eyam visste om pesten i London. Og de visste at om en først var smittet, ville de kunne dø i løpet av få dager. Det tok ikke lang tid fra en ble smittet til de smertefulle og avslørende symptomene viste seg. Eplestore hevelser, væskefylte byller, feber, anfall og til og med koldbrann der kroppsdeler råtnet bort. Pestbakterien yersinia pestis kan også spre seg med blodet til lungene. Da får pasienten dødelig lungepest som lett smitter med spyttdråper.

(Saken fortsetter under)

Europa på slutten av 1600-tallet var en tid hvor epidemiene herjet.

Forsøkene på kur var mange. Én innebar at den pestsyke skulle drikke urtevann mens en hund lå på ens bryst. Andre kurer foreslo at man skulle drikke egen urin, ha en død padde som amulett rundt halsen, eller innta pulveristert horn av en enhjørning. Hva som egentlig var i enhjørningsblandingen er ikke godt å si.

Les også: Ingen hadde fortalt dem at første verdenskrig var over

I ukene og månedene som fulgte sveipte pesten over den vesle landsbyen. Naboer så naboer dø. Mødre begravde egne barn, ektemenn sine koner. Ifølge Joan Plant gjorde ikke pesten forskjell på folk, på ung og gammel, fattig og rik, mann og kvinne.

– De ble bedt om å begrave sine døde på enger og i hager. Jeg brukte å fortelle barna, da de var små og lekte i hagen, at de ikke måtte grave for dypt ned. For ingen vet hvor de fleste ble begravet, forteller Plant.

(Saken fortsetter under)

Som å gå tilbake i historien

Andy Hoult er pensjonert lærer og lokalhistoriker bosatt i Eyam. Smilende, men seriøs. Ivrig, men nøktern. Vi møter ham i nærheten av det gamle steinhuset rett ved sentrum, der han og partneren Annette Bindon bor.

– Har du vært på museet og lest om de umerkede gravene, begynner han.

– Da pesten herjet sluttet folk etter hvert å skrive inn navn og dato på gravsteinene. De bare risset inn et lite kors, forteller han og stopper opp halvveis ned i den smale steintrappa som leder til Andys House. Han peker på et av trinnene. Midt på en stein er det risset inn et kors.

– Jeg har alltid tenkt at dette kan ha vært en gravstein, sier han. – Jeg vet ikke, men jeg har tenkt det.

Innbyggerne i Eyam la penger i hull i grensesteinen. Folk fra nabolandsbyen tok pengene som betaling - og la igjen mat og nødvendigheter. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Det finnes fortsatt mange spor av pesten i Eyam. Mange av husene som sto da pesten brøt ut står fortsatt. Et par, tre av gravstedene er også å finne. Også steinen som markerte grensen til innbyggernes karantene står den dag i dag på en slette utenfor Eyam. Grensesteinen var viktig av flere grunner. I tillegg til å markere innbyggernes karantene, hit og ikke lenger, ble den også brukt som markedsplass. Seks hull ble boret inn i steinens flate overside. I hullene fylte man eddik, og i eddiken la innbyggerne penger som betaling for nødvendigheter levert utenfra. De trodde eddiken ville virke desinfiserende, slik at smitten ikke skulle spre seg.

Les også: Regnehesten Hans sjokkerte en hel verden

(Saken fortsetter under)

Populært
På en slette midt mellom landsbyene Eyam og Stoney Middleton ligger fortsatt grensesteinen som ble brukt som marked under pestutbruddet i Eyam. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

På Eyam Museum kan du se flere pest-relaterte ting og lære mer om skjebnen til de tapre innbyggerne.

Andy Hoult viser fram det naturlige atriet i en skråning omlag ti minutters gange fra sentrum. I denne skråningen samlet folk seg under utendørsgudstjenestene mens pesten herjet. Her sto de samlet, men spredt, for å unngå at smitten spredte seg.

– En gang i året har vi minnegudstjeneste her, og da er det stappfullt, forteller Hoult.

Han er stille en stund før han snakker om alle historiene som finnes, om alle skjebnene og familiene som ble rammet. En av de mest kjente historiene er om Emmott og Rowland, et ungt par som hadde blitt forelsket i hverandre rett før pesten brøt ut. Hoult går bort til en naturlig formet hule i enden av skråningen.

(Saken fortsetter under videoen)

Emmot og Rowland - en kjærlighetshistorie

Emmott var en ung jente fra Eyam, mens Rowland kom fra nabolandsbyen Stoney Middleton. Det unge paret var i ferd med å bli forlovet da pesten brøt ut. Emmotts far og fire av søsknenene hennes var blant de første som strøk med. Emmott var livredd for at hennes kjære også skulle bli syk, så hun bønnfalt ham om å holde seg unna landsbyen. Det unge paret begynte å møtes på avstand.

Gudstjenestene under pestutbruddet i Eyam ble flyttet utendørs til dette naturlige atriumet, forteller lokalhistoriker Andy Hoult. Det var også her Rowland og Emmott brukte å møtes. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

– Så de møttes på hver sin side her - og så ropte de til hverandre. Jeg elsker deg! Hvordan har du det? Hvordan går det med far din? Hvordan har moren din det? Slike ting. Hver dag møttes de forelskede her for å utveksle ord og kjærlighetserklæringer på avstand. En dag Rowland kom hit var ikke Emmott å se. Og hun kom aldri tilbake. Hun døde av pesten, forteller Andy.

Ifølge beretningen var Rowland en av de første som dro inn til Eyam etter at pesten hadde gitt seg. Da fikk han høre at Emmott hadde dødd av pesten i april 1666. Bare moren til Emmott overlevde.

Les også: La Gomera - den glemte kanariøya

Immune mot Aids

Tilbake til Joan Plant, kirketjeneren med familie som ble rammet av pesten. Hun forteller om fru Hancocke som på åtte dager i august 1666 måtte begrave syv barn pluss en ektemann. Og om Margaret Blackwell, en gammel tante fra mange generasjoner tilbake. Myten forteller at hun overlevde pesten fordi hun i et delirisk anfall helte nedpå baconfett. I dag tror man imidlertid at hun kan ha overlevd fordi hun var bærer av Delta 32-genet, en genmutasjon som forhindrer proteinet CCR5 i å nå overflaten av cellene. Hivviruset kan ikke trenge inn i celler uten CCR5, og personer med mutasjonen er dermed immune.

En mutasjon i cellereseptoren CCR5 gir beskyttelse mot HIV.

Pestene som herjet i Europa fra middelalderen og fram til det 18. århundre, kan ha gjort europeerne mer motstandsdyktige mot hiv og aids. Motstandskraften ligger i de europeiske genene, viser nyere forskning.

– 350 år etter pesten i Eyam leter forskerne etter en kur mot Aids. Og de kommer ofte hit til Eyam for å lete etter den. Det er en pågående forskning, forteller Plant.

Hun tror de som overlevde pesten i Eyam kan ha genet som gjør at de ikke får utviklet Aids.

– For et par år siden var det en kvinne her som fikk et barn. Hun hadde Aids, men barnet ikke, og det er visst helt unik. Det er noe med genene her. Og det er utrolig å tenke på, at innbyggerne for 350 år siden sørget for å stoppe en epidemi, og at deres etterkommere, fortsatt kan utgjøre en forskjell i det 21. århundre.

Lære oss noe i dag

– For meg handler historien mye om mot og selvoppofrelse. Tror du at historien kan lære oss noe i dag?

– Ja, det er akkurat det, det handler om mot og selvoppofrelse. Det er så lett å vike unna om vi står overfor noe vi egentlig ikke har så lyst til, eller vi er i en vanskelig situasjon. Men jeg tror at her i Eyam, så står vi løpet ut automatisk. Og folk støtter hverandre i tykt og tynt.

Hva er det som gjør historien om Eyam så spesiell? Vel, i tillegg til den utrolige selvoppofrelsen innbyggerne viste, så er historien om Eyam rik på personlige detaljer, som gir en dypere forståelse for livene og lidelsene et samfunn går gjennom når det rammes av en epidemi.

I Eyam var innbyggerne knyttet sammen gjennom giftemål, vennskap, naboskap eller jobb. Dermed ble et hvert liv som går tapt en felles tragedie.

Les også: Et unikt museum om kjærlighet og minner

(Saken fortsetter under)

Oversikten over alle de som døde av pesten henger i kirken i Eyam.

Den store syndebukken var yersinia pestis, pestbakterien som herjet i Asia og Europa på midten av 1300-tallet og som tok livet av 75 millioner mennesker under Svartedauden.

Yersinia pestis finnes fortsatt. Ved å studere hvordan epidemier har spredd seg opp gjennom historien, kan eksperter forstå hvordan et utbrudd kan bryte ut og oppføre seg i dag. Her er Eyam godt kjent blant forskerne, fordi karantenen samt landsbyboernes detaljerte nedtegnelser over dødsfall gir en perfekt og unik mulighet til å studere pestens overføringsdynamikk.

Da siste person hadde dødd og pestutbruddet endelig var over i Eyam, brente de gjenværende innbyggerne inventar og gjenstander de mistenkte kunne være infisert med pesten. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Den siste som døde av pest i Eyam var Abraham Morten. Han døde 1. november 1666 og ble pestens 260. offer.

Les også: Chester - sjarmtrollet ved fotballmetropolene

Plant er overbevist om at historien om pesten og offeret Eyam gjorde fortsatt preger landsbyen den dag i dag. Men på en positiv måte.
– Absolutt. Helt klart. Historien har fulgt generasjonene og familiene fram til i dag. Det har skapt et tett samhold, og jeg tror alle som kommer hit vil oppleve at de blir inkludert inn i dette samholdet. Vi har lært at vi er nødt til å støtte hverandre og hjelpe hverandre.

(Saken fortsetter under)

Eyam i dag. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Les også: Reisen går til Llanfairpwllgwyn...

Turisme

I dag har historien om pesten blitt en viktig inntektskilde i Eyam. Årlig får de rundt 100.000 turister, mange av dem skoleelever, som kommer for å høre og lære om pestutbruddet i 1665-66. Men også friluftsinteresserte lar seg lokke. Eyam ligger midt i nasjonalparken Peak District, som med sine grønnkledde åser, duvende slettelandskaper og pittoreske landsbyer er et eldorado for de turglade. Vi møter flere av dem under vårt besøk i Eyam.

De fastboende er glade for alt av besøk.

Vakre Eyam er full av historie. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

– Vi elsker denne lille landsbyen. Det er et veldig sterkt samhold her. Vi har bodd mange steder, men det innbyggerne i Eyam klarer å få til sammen er bemerkelsesverdig, forteller Tony Parsons, en av landsbyens innbyggere som vi møter sammen med kona over en pint på den lokale puben Miner Arms.

– Det kan være på grunn av pesten, at den bragte innbyggerne og familiene tettere sammen. De støtter hverandre og samler inn penger til veldedige formål. Jeg klarer ikke forklare det, vi har bodd her i 30 år. Du blir på en måte sugd inn i Eyam. Jeg tror ikke Eyam vil forandre seg mye i fortsettelsen, forteller Tony.

– Du kan ikke forandre det som er perfekt.

Andy Hoult og Annette Bindon er enige.

Før vi forlater Eyam møter vi paret hjemme hos dem selv. Vi spiser indisk lunsj og drikker et lokalbrygget øl med de passende navnene Quarantine og Plague.

Vi spør dem hvorfor folk bør besøke Eyam i dag.

– De bør komme hit for været. For folket, for vinden. For utsikten, historien og turmulighetene. Og maten, sier de.

– Og for Annette, fleiper Andy og holder en ekstra god arm rundt sin kjære.

Populært
Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Les også:

Skifergruvene i Wales: Philip lever med arven fra mørket